Det er ingen i verden som kjenner så mange historier som Ole Lukkøye, eller som kan fortelle dem så fint. Om kvelden, mens barna sitter ved bordet eller i sine små stoler, kommer han opp trappen veldig stille, for han går i sokkelesten, så åpner han dørene uten den minste lyd, og kaster en liten mengde veldig fint støv i øynene deres, akkurat nok til å hindre dem i å holde dem åpne, og derfor ser de ham ikke. Så kryper han bak dem og blåser forsiktig på nakkene deres, til hodene deres begynner å synke. Men Ole Lukkøye ønsker ikke å skade dem, for han er veldig glad i barn, og vil bare at de skal være stille så han kan fortelle dem vakre historier, og de er aldri stille før de er i sengen og sover. Så snart de sover, setter Ole Lukkøye seg på sengen. Han er pent kledd; frakken hans er laget av silkestoff; det er umulig å si hvilken farge den har, for den skifter fra grønt til rødt, og fra rødt til blått når han snur seg fra side til side. Under hver arm bærer han en paraply; den ene, med bilder på innsiden, holder han over de snille barna, og da drømmer de de vakreste historier hele natten. Men den andre paraplyen har ingen bilder, og denne holder han over de slemme barna slik at de sover tungt og våkner om morgenen uten å ha drømt i det hele tatt.
Nå skal vi høre hvordan Ole Lukkøye kom hver natt i en hel uke til den lille gutten som het Hjalmar, og hva han fortalte ham. Det var syv historier, akkurat som det er syv dager i uken.
Mandag
«Nå må du følge med,» sa Ole Lukkøye om kvelden, da Hjalmar var i sengen, «og jeg vil dekorere rommet.»
Umiddelbart ble alle blomstene i blomsterpottene til store trær, med lange grener som nådde taket og strakk seg langs veggene, slik at hele rommet var som et drivhus. Alle grenene var lastet med blomster, hver blomst like vakker og duftende som en rose; og hadde noen smakt på dem, ville de ha funnet dem enda søtere enn syltetøy. Frukten glitret som gull, og det var kaker så fulle av plommer at de nesten sprakk. Det var usammenlignbart vakkert. Samtidig hørtes dystre stønn fra bordskuffen der Hjalmars skolebøker lå.
«Hva kan det være nå?» sa Ole Lukkøye, gikk bort til bordet og trakk ut skuffen.
Det var en tavle, i slik nød på grunn av et feil tall i regnestykket, at den nesten hadde knust seg selv i biter. Blyanten dro og slet i snoren sin som om den var en liten hund som ville hjelpe, men ikke kunne.
Og så kom et stønn fra Hjalmars skrivebok. Å, det var helt forferdelig å høre! På hvert ark sto en rad med store bokstaver, hver med en liten bokstav ved siden av. Dette dannet en skriveøvelse; under disse var det andre bokstaver som Hjalmar hadde skrevet: de innbilte seg at de lignet på skriveøvelsen, men de tok feil; for de lente seg til den ene siden som om de hadde tenkt å falle over blyantlinjene.
«Se, slik burde dere holde dere,» sa skriveøvelsen. «Se her, dere burde helle slik, med en grasiøs kurve.»
«Å, vi er veldig villige til å gjøre det, men vi kan ikke,» sa Hjalmars bokstaver; «vi er så elendig laget.»
«Da må dere viskes ut,» sa Ole Lukkøye.
«Å nei!» ropte de, og så reiste de seg opp så grasiøst at det var en ren fornøyelse å se på dem.
«Nå må vi gi opp historiene våre og trene disse bokstavene,» sa Ole Lukkøye; «En, to – en, to -» Så drillet han dem til de sto opp grasiøst og så like vakre ut som en skriveøvelse kunne se ut. Men etter at Ole Lukkøye var gått, og Hjalmar så på dem om morgenen, var de like elendige og klumsete som alltid.
Tirsdag
Så snart Hjalmar var i sengen, berørte Ole Lukkøye alle møblene i rommet med sin lille magiske stav, og umiddelbart begynte de å prate, og hver gjenstand snakket bare om seg selv.
Over kommoden hang et stort bilde i en gullramme, som viste et landskap med fine gamle trær, blomster i gresset, og en bred elv som fløt gjennom skogen, forbi flere slott, langt ut i det ville havet. Ole Lukkøye berørte bildet med sin magiske stav, og umiddelbart begynte fuglene å synge, grenene på trærne raslet, og skyene beveget seg over himmelen og kastet sine skygger på landskapet under dem. Så løftet Ole Lukkøye lille Hjalmar opp til rammen og plasserte føttene hans i bildet, rett på det høye gresset, og der sto han med solen som skinte ned på ham gjennom grenene på trærne. Han løp til vannet og satte seg i en liten båt som lå der, og som var malt rød og hvit. Seilene glitret som sølv, og seks svaner, hver med en gyllen ring rundt halsen og en lysende blå stjerne på pannen, trakk båten forbi den grønne skogen, der trærne snakket om røvere og hekser, og blomstene om vakre små alver og feer, hvis historier sommerfuglene hadde fortalt dem. Strålende fisk, med skjell som sølv og gull, svømte etter båten, noen ganger hoppet de og plasket vannet rundt seg, mens fugler, røde og blå, små og store, fløy etter ham i to lange linjer. Myggene danset rundt dem, og oldenborrene ropte «Summ, summ.» De ville alle følge Hjalmar, og alle hadde en historie å fortelle ham. Det var en meget behagelig seilas. Noen ganger var skogene tette og mørke, noen ganger som en vakker hage, glad med solskinn og blomster; så passerte han store palasser av glass og marmor, og på balkongene sto prinsesser, hvis ansikter var de til små jenter Hjalmar kjente godt og ofte hadde lekt med. En av dem holdt ut hånden sin, der det var et hjerte laget av sukker, vakrere enn noen konditor noensinne hadde solgt. Idet Hjalmar seilte forbi, grep han tak i den ene siden av sukkerhjerte og holdt det fast, og prinsessen holdt også fast, så det brakk i to biter. Hjalmar hadde en bit, og prinsessen den andre, men Hjalmars var den største. Ved hvert slott sto små prinser som vakter. De presenterte våpen og hadde gylne sverd, og fikk det til å regne plommer og tinnsoldat er, så de må ha vært ekte prinser.
Hjalmar fortsatte å seile, noen ganger gjennom skoger, noen ganger som om det var gjennom store haller, og så forbi store byer. Til slutt kom han til byen der barnepiken hans bodde, hun som hadde båret ham i armene da han var en liten gutt, og som alltid hadde vært snill mot ham. Hun nikket og vinket til ham, og så sang hun de små versene hun selv hadde laget og sunget for ham:
«Hvor ofte vender minnet mitt tilbake til deg,
Min egen Hjalmar, alltid kjær!
Da jeg kunne se din barnlige glede,
Eller kysse bort en perleaktig tåre.
Det var i mine armer din lespende tunge
Først uttalte det halvt glemte ordet,
Mens jeg voktet over dine vaklende skritt,
Min kjærlige beskyttelse å gi.
Farvel! Jeg ber den himmelske makt
Å bevare deg til din dødstime.»
Og alle fuglene sang den samme melodien, blomstene danset på stilkene sine, og de gamle trærne nikket som om Ole Lukkøye hadde fortalt dem historier også.
Onsdag
Hvordan regnet øste ned! Hjalmar kunne høre det i søvne. Og da Ole Lukkøye åpnet vinduet, fløt vannet helt opp til vinduskarmen. Det så ut som en stor innsjø utenfor, og et vakkert skip lå tett inntil huset.
«Vil du seile med meg i natt, lille Hjalmar?» sa Ole Lukkøye. «Da skal vi se fremmede land, og du skal komme tilbake hit om morgenen.»
I et øyeblikk sto Hjalmar, i sine beste klær, på dekket av det edle skipet; og umiddelbart ble været fint. De seilte gjennom gatene, rundt kirken, og på alle sider rullet det vide, store havet. De seilte til landet forsvant, og så så de en flokk storker som hadde forlatt sitt eget land og var på reise til varmere strøk. Storkene fløy den ene bak den andre, og hadde allerede vært lenge på vingene. En av dem virket så trøtt at vingene hans knapt kunne bære ham. Han var den siste i rekken, og ble snart liggende langt bak. Til slutt sank han lavere og lavere, med utstrakte vinger, flaksende med dem forgjeves, til føttene hans berørte riggen på skipet, og han gled fra seilene ned på dekket og sto foran dem. Da tok en sjømannsgutt ham og satte ham i hønsehuset, sammen med hønsene, endene og kalkunene, mens den stakkars storken sto helt forvirret blant dem.
«Se bare på den fyren,» sa kyllingene.
Så blåste kalkunhannen seg opp så stor han kunne og spurte hvem han var; og endene vagget bakover og ropte: «Kvakk, kvakk.»
Så fortalte storken dem alt om det varme Afrika, om pyramidene, og om strutsen som, lik en vill hest, løper over ørkenen. Men endene forsto ikke hva han sa, og kvakket seg imellom: «Vi er alle av samme mening; nemlig at han er dum.»
«Ja, det er sikkert, han er dum,» sa kalkunhannen og klukket.
Da ble storken helt stille og tenkte på hjemmet sitt i Afrika.
«Det er noen pene tynne ben du har,» sa kalkunhannen. «Hva koster de per meter?»
«Kvakk, kvakk, kvakk,» flirte endene; men storken lot som om han ikke hørte.
«Du kan like gjerne le,» sa kalkunen; «for den bemerkningen var ganske vittig, eller kanskje den gikk over hodet på deg. Å, å, er han ikke smart? Han vil bli til stor underholdning for oss mens han er her.» Og så klukket han, og endene kvakket: «Klukk, klukk; Kvakk, kvakk.»
For et forferdelig leven de lagde mens de moret seg sånn!
Da gikk Hjalmar til hønsehuset og åpnet døren og ropte på storken. Så hoppet han ut på dekket. Han hadde hvilt seg nå, og han så lykkelig ut og så ut som om han nikket til Hjalmar, som for å takke ham. Så spredte han vingene og fløy bort til varmere land, mens hønene klukket, endene kvakket, og kalkunhannen ble helt rød i hodet.
«I morgen skal dere bli til suppe,» sa Hjalmar til fjærkreet; og så våknet han og fant seg selv liggende i sin lille seng.
Det var en vidunderlig reise Ole Lukkøye hadde tatt ham med på denne natten.
Torsdag
«Hva tror du jeg har her?» sa Ole Lukkøye. «Ikke bli redd, og du skal få se en liten mus.» Og så holdt han ut hånden sin, hvor det lå en nydelig liten skapning. «Den har kommet for å invitere deg til et bryllup. To små mus skal inngå ekteskap i kveld. De bor under gulvet i din mors lagerrom, og det må være et fint bosted.»
«Men hvordan kan jeg komme meg gjennom det lille musehullet i gulvet?» spurte Hjalmar.
«La meg ordne det,» sa Ole Lukkøye. «Jeg skal snart gjøre deg liten nok.» Og så berørte han Hjalmar med sin magiske stav, hvorpå han ble mindre og mindre, til han til slutt ikke var lenger enn en lillefinger. «Nå kan du låne drakten til tinnsoldat
en. Jeg tror den vil passe deg perfekt. Det ser bra ut å ha på seg uniform når du går i selskap.»
«Ja, absolutt,» sa Hjalmar; og i et øyeblikk var han kledd like pent som den peneste av alle tinnsoldater.
«Vil du være så snill å sette deg i mammas fingerbøl,» sa den lille musen, «så jeg kan ha gleden av å trekke deg til bryllupet.»
«Vil du virkelig ta så mye bry, unge dame?» sa Hjalmar. Og på denne måten red han til musens bryllup.
Først gikk de under gulvet, og så passerte de gjennom en lang gang, som knapt var høy nok til å la fingerbølet kjøre under, og hele gangen var opplyst av det fosforescerende lyset fra råttent tre.
«Lukter det ikke deilig?» spurte musen, mens hun trakk ham langs. «Veggen og gulvet har blitt smurt med baconskinn; ingenting kan være bedre.»
Veldig snart ankom de bryllupshallen. På høyre side sto alle de små frøknene-musene og hvisket og fniste, som om de gjorde narr av hverandre. Til venstre sto herrene-musene og strøk bartene sine med forpotene; og i midten av hallen kunne man se brudeparet, som sto side om side i et hult osteskall og kysset hverandre, mens alles øyne var rettet mot dem; for de var allerede forlovet og skulle snart giftes. Flere og flere venner fortsatte å ankomme, til musene nesten tråkket hverandre i hjel; for brudeparet sto nå i døråpningen, og ingen kunne passere inn eller ut.
Rommet hadde blitt gnidd inn med baconskinn, akkurat som gangen, som var all forfriskningene som ble tilbudt gjestene. Men til dessert serverte de en ert, som en mus tilhørende brudeparet hadde bitt de første bokstavene av navnene deres på. Dette var noe helt uvanlig. Alle musene sa at det var et veldig vakkert bryllup, og at de hadde blitt meget behagelig underholdt.
Etter dette dro Hjalmar hjem. Han hadde virkelig vært i fint selskap; men han hadde vært nødt til å krype under et rom og gjøre seg liten nok til å ha på seg uniformen til en tinnsoldat.
Fredag
«Det er utrolig hvor mange gamle mennesker det er som gjerne vil ha meg om natten,» sa Ole Lukkøye, «spesielt de som har gjort noe galt. ‘Gode lille Ole,’ sier de til meg, ‘vi kan ikke lukke øynene, og vi ligger våkne hele natten og ser alle våre onde gjerninger sitte på sengene våre som små djevler, og sprute oss med varmt vann. Vil du komme og jage dem bort, så vi kan få en god natts søvn?’ og så sukker de så dypt og sier, ‘Vi vil gjerne betale deg for det. God natt, Ole Lukkøye, pengene ligger på vinduet.’ Men jeg gjør aldri noe for gull.»
«Hva skal vi gjøre i natt?» spurte Hjalmar.
«Jeg vet ikke om du har lyst til å gå i et annet bryllup,» svarte han, «selv om det er en helt annen sak enn det vi så i går kveld. Din søsters store dukke, som er kledd som en mann og heter Herman, har tenkt å gifte seg med dukken Bertha. Det er også dukkenes bursdag, og de vil motta mange gaver.»
«Ja, det vet jeg allerede,» sa Hjalmar, «søsteren min lar alltid dukkene sine feire bursdager eller ha bryllup når de trenger nye klær; det har skjedd hundre ganger allerede, det er jeg helt sikker på.»
«Ja, det kan så være; men i natt er det hundre og første bryllupet, og når det har funnet sted, må det være det siste, derfor skal dette være ekstremt vakkert. Bare se.»
Hjalmar så på bordet, og der sto det lille pappdukkehuset, med lys i alle vinduene, og oppstilt foran det sto tinnsoldatene og presenterte gevær. Brudeparet satt på gulvet, lent mot bordbeinet, og så veldig tankefulle ut, og med god grunn. Så kledde Ole Lukkøye seg i bestemors svarte kjole og viet dem.
Så snart seremonien var avsluttet, begynte alle møblene i rommet å synge en vakker sang, som hadde blitt komponert av blyanten, og som gikk til melodien av en militær tattoo:
«Hvilke muntre lyder er på vinden,
Når ekteskapsritualer binder sammen
Et stille og kjærlig par,
Selv om de er laget av geiteskinn, likevel glatte og fine!
:/: Hurra! Om de er døve og blinde,
Vil vi synge, selv om været viser seg ugunstig.:/:
Og nå kom gavene; men brudeparet hadde ingenting å spise, for kjærlighet skulle være deres mat.
«Skal vi dra til et landsted, eller reise?» spurte brudgommen.
Så rådførte de seg med svalen som hadde reist så langt, og den gamle høna i gården, som hadde oppdratt fem kull med kyllinger.
Og svalen snakket til dem om varme land, der druene henger i store klaser på vinrankene, og luften er myk og mild, og om fjellene som gløder med farger vakrere enn vi kan forestille oss.
«Men de har ingen rødkål som vi har,» sa høna, «Jeg var en gang på landet med kyllingene mine en hel sommer, det var en stor sandgrop der vi kunne gå rundt og skrape som vi ville. Så kom vi inn i en hage hvor det vokste rødkål; å, så deilig det var, jeg kan ikke tenke meg noe mer velsmakende.»
«Men én kålstilk er akkurat lik en annen,» sa svalen; «og her har vi ofte dårlig vær.»
«Ja, men vi er vant til det,» sa høna.
«Men det er så kaldt her, og fryser noen ganger.»
«Kaldt vær er bra for kål,» sa høna; «dessuten har vi det varmt her noen ganger. For fire år siden hadde vi en sommer som varte i mer enn fem uker, og det var så varmt at man knapt kunne puste. Og så har vi ingen giftige dyr i dette landet, og vi er fri for røvere. Han må være ond som ikke anser vårt land som det fineste av alle land. Han burde ikke få lov til å bo her.» Og så gråt høna veldig mye og sa, «Jeg har også reist. Jeg dro en gang tolv mil i et bur, og det var ikke behagelig å reise i det hele tatt.»
«Høna er en fornuftig kvinne,» sa dukken Bertha. «Jeg bryr meg ikke om å reise over fjell, bare for å gå opp og komme ned igjen. Nei, la oss gå til sandgropen foran porten, og så ta en tur i kålhagen.»
Og slik bestemte de seg.
Lørdag
«Skal jeg høre flere historier?» spurte lille Hjalmar, så snart Ole Lukkøye hadde sendt ham i søvn.
«Vi har ikke tid i kveld,» sa han og spredte sin vakreste paraply over barnet. «Se på disse kineserne,» og så så hele paraplyen ut som en stor kinesisk bolle, med blå trær og spisse broer, hvor det sto små kinesere og nikket med hodene. «Vi må gjøre hele verden vakker til i morgen tidlig,» sa Ole Lukkøye, «for det vil være en helligdag, det er søndag. Jeg må nå gå til kirketårnet og se om de små nissene som bor der har pusset klokkene, slik at de kan klinge søtt. Så må jeg gå ut på markene og se om vinden har blåst støvet av gresset og bladene, og den vanskeligste oppgaven av alle som jeg må gjøre, er å ta ned alle stjernene og pusse dem opp. Jeg må først nummerere dem før jeg legger dem i forkleet mitt, og også nummerere plassene jeg tar dem fra, slik at de kan komme tilbake i de riktige hullene, ellers ville de ikke bli værende, og vi ville få en rekke fallende stjerner, for de ville alle falle ned en etter en.»
«Hør her! Herr. Lukkøye,» sa et gammelt portrett som hang på veggen i Hjalmars soverom. «Kjenner du meg? Jeg er Hjalmars oldefar. Jeg takker deg for at du forteller gutten historier, men du må ikke forvirre ideene hans. Stjernene kan ikke tas ned fra himmelen og pusses; de er sfærer som vår jord, noe som er bra for dem.»
«Takk, gamle oldefar,» sa Ole Lukkøye. «Jeg takker deg; du kan være familieoverhodet, som du utvilsomt er, men jeg er eldre enn deg. Jeg er en gammel hedning. De gamle romerne og grekerne kalte meg Drømmeguden. Jeg har besøkt de edleste hus, og fortsetter å gjøre det; likevel vet jeg hvordan jeg skal oppføre meg både overfor høy og lav, og nå kan du fortelle historiene selv:» og så gikk Ole Lukkøye av gårde og tok paraplyene sine med seg.
«Vel, vel, man skal vel aldri gi en mening, antar jeg,» mumlet portrettet. Og det vekket Hjalmar.
Søndag
«God kveld,» sa Ole Lukkøye.
Hjalmar nikket, og så hoppet han ut av sengen og snudde oldefarens portrett mot veggen, slik at det ikke skulle avbryte dem som det hadde gjort i går. «Nå,» sa han, «må du fortelle meg noen historier om fem grønne erter som bodde i en belg; eller om kyllingfrøet som kurtiserte vassarven; eller om stoppenålen, som oppførte seg så stolt fordi hun innbilte seg at hun var en broderingsål.»
«Du kan få for mye av det gode,» sa Ole Lukkøye. «Du vet at jeg liker best å vise deg noe, så jeg vil vise deg min bror. Han kalles også Ole Lukkøye, men han besøker aldri noen mer enn én gang, og når han kommer, tar han dem med på hesten sin og forteller dem historier mens de rir. Han kjenner bare to historier. En av dem er så vidunderlig vakker at ingen i verden kan forestille seg noe i nærheten av den; men den andre er like stygg og skremmende, så det ville være umulig å beskrive den.» Så løftet Ole Lukkøye Hjalmar opp til vinduet. «Der nå, kan du se min bror, den andre Ole Lukkøye; han kalles også Døden. Du ser at han ikke er så ille som de fremstiller ham i bildebøker; der er han et skjelett, men nå er frakken hans brodert med sølv, og han har på seg den flotte uniformen til en husar, og en kappe av sort fløyel flyr bak ham, over hesten. Se, hvordan han galopperer av gårde.» Hjalmar så at mens denne Ole Lukkøye red, løftet han opp gamle og unge, og tok dem med på hesten sin. Noen plasserte han foran seg, og noen bak, men han spurte alltid først: «Hvordan står det til med karakterboken?»
«Bra,» svarte de alle.
«Ja, men la meg se selv,» svarte han; og de var nødt til å gi ham bøkene. Så kom alle de som hadde «Meget bra» eller «Utmerket» foran på hesten og hørte den vakre historien; mens de som hadde «Middels» eller «Nokså bra» i bøkene sine, måtte sitte bak og høre på den skremmende fortellingen. De skalv og gråt og ville hoppe ned fra hesten, men de kunne ikke komme seg løs, for de virket festet til setet.
«Hvorfor, Døden er en mest strålende Lukkøye,» sa Hjalmar. «Jeg er ikke det minste redd for ham.»
«Du trenger ikke å frykte ham,» sa Ole Lukkøye, «hvis du passer på og holder en god oppførselsbok.»
«Nå, det kaller jeg meget lærerikt,» mumlet oldefarens portrett. «Det er nyttig noen ganger å uttrykke en mening;» så han var ganske fornøyd.
Dette er noen av handlingene og ordene til Ole Lukkøye. Jeg håper han besøker deg selv i kveld og forteller mer.
