Det var en gang, i en koselig liten hytte, at det bodde en gammel kvinne og en gammel mann. En dag bestemte den gamle kvinnen seg for å bake en spesiell godbit. «Jeg skal lage en pepperkakemann!» utbrøt hun.
Hun blandet deigen, kjevlet den ut og skar den ut i form av en liten mann. Hun ga ham rosiner til øyne, et kirsebær til nese, og en rad med knapper laget av små biter godteri. Så satte hun ham i ovnen for å steke.
Snart var kjøkkenet fylt med den deilige duften av pepperkake. Den gamle kvinnen åpnet ovnsdøren, og til hennes overraskelse hoppet pepperkakemannen ut og løp rett ut gjennom hyttedøren!
Den gamle kvinnen og den gamle mannen løp etter ham og ropte: «Stopp! Stopp! Vi vil spise deg!» Men pepperkakemannen bare lo og ropte tilbake: «Løp, løp, så fort du kan! Du kan ikke ta meg, jeg er Pepperkakemannen!»
Pepperkakemannen løp gjennom hagen og forbi en ku. Kua rautet: «Stopp! Stopp! Jeg vil spise deg!» Men pepperkakemannen bare lo og ropte: «Jeg har løpt fra en gammel kvinne og en gammel mann, og jeg kan løpe fra deg også, det kan jeg!»
Han løp enda fortere, og kua ble med i jakten. Snart passerte han en hest på jordet. Hesten vrinsket: «Stopp! Stopp! Jeg vil spise deg!» Men pepperkakemannen bare lo og ropte: «Jeg har løpt fra en gammel kvinne, en gammel mann og en ku, og jeg kan løpe fra deg også, det kan jeg!»
Pepperkakemannen løp videre, med den gamle kvinnen, den gamle mannen, kua og hesten jagende etter seg. Han passerte en høne som hakket på bakken. Høna kaklet: «Stopp! Stopp! Jeg vil spise deg!» Men pepperkakemannen bare lo og ropte: «Jeg har løpt fra en gammel kvinne, en gammel mann, en ku og en hest, og jeg kan løpe fra deg også, det kan jeg!»
Pepperkakemannen var veldig fornøyd med seg selv. «De kommer aldri til å ta meg!» tenkte han. Men da han løp langs elvebredden, møtte han en lur rev. Reven slikket seg om munnen og sa: «Hallo, lille Pepperkakemann. Hvorfor har du sånn hastverk?»
Pepperkakemannen svarte: «Jeg har løpt fra en gammel kvinne, en gammel mann, en ku, en hest og en høne, og jeg kan løpe fra deg også, det kan jeg!»
Reven smilte lurt og sa: «Å, jeg er ikke interessert i å jage deg. Men hvis du trenger å komme deg over elven, kan jeg hjelpe deg. Hopp opp på halen min, så skal jeg bære deg over.»
Pepperkakemannen tenkte seg om og bestemte seg for å stole på reven. Han hoppet opp på halen til reven, og reven begynte å svømme over elven. Etter hvert som de kom lenger ut i vannet, sa reven: «Du bør flytte deg opp på ryggen min, så du ikke blir våt.»
Pepperkakemannen gjorde som han fikk beskjed om. Men snart ble vannet enda dypere. «Du bør flytte deg opp på hodet mitt,» sa reven, og pepperkakemannen flyttet seg opp på hodet til reven.
Til slutt, da vannet var på sitt dypeste, sa reven: «Du bør flytte deg opp på nesen min, så du ikke blir våt.» Pepperkakemannen klatret forsiktig opp på nesen til reven.
Men akkurat da de nådde den andre siden av elven, kastet reven pepperkakemannen opp i luften, åpnet munnen og snap! Pepperkakemannen var borte.
Og det var slutten på pepperkakemannen. Den gamle kvinnen og den gamle mannen gikk hjem, og fra da av var de mer forsiktige når de bakte. Men de husket alltid pepperkakemannen og hans eventyrlige, om enn korte, flukt.
