av Oscar Wilde
Hver ettermiddag, når de kom hjem fra skolen, pleide barna å gå og leke i kjempen sin hage.
Det var en stor, vakker hage, med mykt, grønt gress. Her og der på gresset sto vakre blomster som stjerner, og det var tolv ferskentrær som om våren fikk skjøre blomster i rosa og perlemor, og om høsten bar rik frukt. Fuglene satt i trærne og sang så vakkert at barna ofte stoppet leken for å lytte til dem. «Så lykkelige vi er her!» ropte de til hverandre.
En dag kom kjempen tilbake. Han hadde vært på besøk hos sin venn, kjempen fra Cornwall, og hadde blitt der i syv år. Da de syv årene var over, hadde han sagt alt han hadde å si, for samtaleemnet hans var begrenset, og han bestemte seg for å vende hjem til sitt eget slott. Da han kom fram, så han barna leke i hagen.
«Hva gjør dere her?» ropte han med en veldig brummende stemme, og barna løp sin vei.
«Min egen hage er min egen hage,» sa kjempen; «det kan hvem som helst forstå, og jeg vil ikke tillate noen andre enn meg selv å leke her.» Så han bygde en høy mur rundt hele hagen, og satte opp et skilt:
FORBUDET
Å FERDES HER
OVERTRERE VIL BLI STRAFFET
Han var en veldig egoistisk kjempe.
De stakkars barna hadde nå ingen steder å leke. De prøvde å leke på veien, men veien var veldig støvete og full av harde steiner, og de likte det ikke. Etter skoletid vandret de rundt den høye muren og snakket om den vakre hagen på innsiden. «Så lykkelige vi var der,» sa de til hverandre.
Så kom våren, og overalt ellers i landet var det små blomster og små fugler. Bare i den egoistiske kjempen sin hage var det fortsatt vinter. Fuglene ville ikke synge der, for det var ingen barn, og trærne glemte å blomstre. En gang stakk en vakker blomst hodet opp av gresset, men da den så skiltet, ble den så lei seg for barna at den krøp tilbake i jorden og sovnet igjen. De eneste som var fornøyde, var snøen og frosten. «Våren har glemt denne hagen,» ropte de, «så vi skal bo her hele året.» Snøen dekket gresset med sin store, hvite kappe, og frosten malte alle trærne sølvfargede. Så inviterte de nordavinden til å bo hos seg, og han kom. Han var kledd i pels, og brølte hele dagen rundt hagen og blåste ned skorsteinene. «Dette er et herlig sted,» sa han, «vi må invitere haglet på besøk.» Så kom haglet. Hver dag i tre timer trommet det på taket til slottet til de fleste taksteinene var knust, og så løp det rundt og rundt i hagen så fort det kunne. Det var kledd i grått, og pusten var som is.
«Jeg forstår ikke hvorfor våren er så sen i år,» sa den egoistiske kjempen, mens han satt i vinduet og så ut på sin kalde, hvite hage. «Jeg håper været forandrer seg.»
Men våren kom aldri, og heller ikke sommeren. Høsten ga gyllen frukt til alle hager, men til kjempen sin ga hun ingenting. «Han er for egoistisk,» sa hun. Så det var alltid vinter der, og nordavinden, haglet, frosten og snøen danset rundt mellom trærne.
En morgen lå kjempen våken i sengen da han hørte nydelig musikk. Det lød så vakkert at han trodde det måtte være kongens musikere som passerte. Det var egentlig bare en liten sisik som sang utenfor vinduet hans, men det var så lenge siden han hadde hørt en fugl synge i hagen sin at det virket som den vakreste musikken i verden. Da sluttet haglet å danse over hodet hans, og nordavinden sluttet å brøle, og en deilig duft kom inn gjennom vinduet. «Jeg tror våren endelig har kommet,» sa kjempen, og han hoppet ut av sengen og så ut.
Hva så han?
Han så et vidunderlig syn. Gjennom et lite hull i muren hadde barna krøpet inn, og de satt i grenene på trærne. I hvert tre han kunne se, satt det et barn. Og trærne var så glade for å ha barna tilbake at de hadde dekket seg med blomster og vinket forsiktig med grenene over barnas hoder. Fuglene fløy rundt og kvitret av glede, og blomstene tittet opp gjennom det grønne gresset og lo. Det var et vakkert syn, bare i et hjørne var det fortsatt vinter. Det var det fjerneste hjørnet av hagen, og der sto en liten gutt. Han var så liten at han ikke nådde opp til grenene på treet, og han gikk rundt det og gråt bittert. Det stakkars treet var fortsatt dekket av frost og snø, og nordavinden blåste og brølte over det. «Klatre opp, lille gutt,» sa treet, og bøyde grenene så lavt det kunne; men gutten var for liten.
Og kjempen sitt hjerte smeltet da han så ut. «Så egoistisk jeg har vært!» sa han. «Nå forstår jeg hvorfor våren ikke ville komme hit. Jeg skal løfte den lille gutten opp i treet, og så skal jeg rive ned muren, og hagen min skal være barnas lekeplass for alltid.» Han angret virkelig på det han hadde gjort.
Så snek han seg ned trappen, åpnet hoveddøren forsiktig og gikk ut i hagen. Men da barna så ham, ble de så redde at de løp sin vei, og hagen ble vinter igjen. Bare den lille gutten løp ikke, for øynene hans var så fulle av tårer at han ikke så kjempen komme. Og kjempen listet seg bort til ham, løftet ham forsiktig i hånden og satte ham opp i treet. Og treet sprang straks ut i blomster, fuglene kom og sang i det, og den lille gutten strakte ut armene, la dem rundt kjempen sin hals og kysset ham. Og de andre barna, da de så at kjempen ikke var slem lenger, kom løpende tilbake, og med dem kom våren. «Det er deres hage nå, små barn,» sa kjempen, og han tok en stor øks og slo ned muren. Og da folkene gikk til markedet klokken tolv, fant de kjempen lekende med barna i den vakreste hagen de noen gang hadde sett.
Hele dagen lekte de, og om kvelden kom de bort til kjempen for å si farvel.
«Men hvor er den lille vennen deres?» spurte han, «gutten jeg løftet opp i treet.» Kjempen elsket ham mest fordi han hadde kysset ham.
«Vi vet ikke,» svarte barna; «han har gått sin vei.»
«Dere må si til ham at han må komme hit i morgen,» sa kjempen. Men barna sa at de ikke visste hvor han bodde, og at de aldri hadde sett ham før; og kjempen ble veldig trist.
Hver ettermiddag, når skolen var slutt, kom barna og lekte med kjempen. Men den lille gutten som kjempen elsket, ble aldri sett igjen. Kjempen var veldig snill mot alle barna, men han lengtet etter sin første lille venn, og snakket ofte om ham. «Hvor jeg skulle ønske jeg kunne se ham!» pleide han å si.
Årene gikk, og kjempen ble veldig gammel og svak. Han kunne ikke leke lenger, så han satt i en stor lenestol og så på barna som lekte, og beundret hagen sin. «Jeg har mange vakre blomster,» sa han, «men barna er de vakreste blomstene av alle.»
En vintermorgen så han ut av vinduet mens han kledde på seg. Han hatet ikke vinteren lenger, for han visste at det bare var våren som sov, og at blomstene hvilte.
Plutselig gned han øynene i undring og så og så. Det var virkelig et utrolig syn. I det fjerneste hjørnet av hagen sto et tre helt dekket av vakre, hvite blomster. Grenene var gyldne, og sølvfarget frukt hang ned fra dem, og under treet sto den lille gutten han hadde elsket.
Kjempen løp ned trappen av glede og ut i hagen. Han skyndte seg over gresset og nærmet seg barnet. Da han kom nærmere, ble ansiktet hans rødt av sinne, og han ropte: «Hvem har våget å såre deg?» For i barnets hender var det merker etter to nagler, og det samme var det på de små føttene.
«Hvem har såret deg?» ropte kjempen; «si det til meg, så skal jeg ta mitt store sverd og drepe ham.»
«Nei,» svarte barnet; «men dette er kjærlighetens sår.»
«Hvem er du?» sa kjempen, og en merkelig ærefrykt kom over ham, og han knelte foran barnet.
Og barnet smilte til kjempen og sa: «Du lot meg leke en gang i hagen din, i dag skal du bli med meg til min hage, som er Paradis.»
Og da barna kom løpende inn i hagen den ettermiddagen, fant de kjempen liggende død under treet, helt dekket av hvite blomster.
