Et stykke mannekjøtt

Det bodde en gang et fattig par et sted i Nordland. De hadde en sønn, og selv om de hadde det trangt, klarte de å sørge for at sønnen lærte både å regne og skrive. Da sønnen ble voksen, mente både han og foreldrene at han burde ut i verden for å tjene til livets opphold.

Han dro sørover og kom til Stavanger, hvor han fikk jobb hos en av landets største handelsmenn. Han begynte som visegutt, men siden han var både smart, villig og pålitelig i arbeidet, steg han raskt i gradene og kom inn på kontoret.

Handelsmannen hadde en sønn som skulle være sjef på kontoret. En dag kom handelsmannen inn og ville ha skrevet et dokument. Han henvendte seg til sønnen, men var ikke helt fornøyd med resultatet. Han viste det til nordlandsguttens og spurte hva han syntes. Gutten sa at det kunne nok gå an, men det var ikke feilfritt, og han nevnte hva han ville gjort annerledes. Dette var nettopp det handelsmannen heller ikke likte. Han ba så gutten skrive dokumentet slik han mente det burde skrives. Nordlandsgutten gjorde det, og handelsmannen ble så fornøyd at han gjorde gutten til sjef på kontoret i stedet for sønnen.

Handelsmannen hadde en datter. Siden hun var mye på kontoret, tok det ikke lang tid før hun ble forelsket i den kjekke og arbeidsomme nordlendingen. Nordlandsgutten la først ikke så mye merke til jenta, han var så opptatt av arbeidet sitt. Men etter hvert begynte han å bli forelsket han også. Men han anså seg selv som for simpel til å fri til datteren til en storhandler.

Snart skjønte han at det var umulig for ham å fortsette på kontoret lenger. Han klandret både seg selv og jenta han var glad i for at han dro derfra. Kanskje tenkte han også på å finne måter å bli en slik kar at han på en verdig måte kunne komme og fri til storhandlerens datter.

Selv om han egentlig ikke hadde lyst til sjølivet, var det den eneste måten han visste å komme seg fram på. Han fikk seg plass på en av storhandlerens skuter. Skipet het «Anna», samme navn som handelsmannens datter. Det var lastet med korn og skulle til Skottland eller Irland.

De lastet inn lasten lørdag kveld, men lå over til søndag, da planen var å seile mandag. Mens skipet lå ved kaien søndag og hele mannskapet hadde landlov, kom handelsmannens datter gående sammen med en selskapsdame for å se på skipet. Samtidig kom nordlendingen for å gå om bord. Etter at de hadde pratet en stund, sa handelsmannens datter at hun syntes han så så trist ut, og spurte om han ikke var glad for å skulle ut og seile. Han svarte at han ikke egentlig var trist, men at han lengtet etter å bli en slik kar at han kunne bli fører for sin elskede «Anna». Han snakket slik at alle andre måtte tro det var skipet han tenkte på, men handelsmannens datter skjønte godt at det var henne han mente. Hun svarte at hun ikke holdt det for å være helt umulig, og at hun for sin del hadde godt håp om at det ville skje.

Dagen etter seilte de. Den første tiden var det ikke så lett for nordlandsgutten, uvant som han var med arbeidet om bord. Men snart var han like god som den beste. Da styrmannen døde ute på havet, var det nordlendingen som fikk plassen etter ham. Da de hadde gjort første turen og var kommet hjem igjen, ble kapteinen syk. «Hvem skal jeg nå ta til kaptein,» sa handelsmannen. Skipperen mente det var best å sette nordlandsgutten til det. Og slik gikk det til at neste gang skipet seilte ut, var gutten kaptein om bord.

Men da de denne gangen kom ut på havet, fikk de et fryktelig uvær og drev av, så de til slutt ikke visste hvor de var. Da stormen roet seg, kom de inn i en mørk tåke så de ikke så skipslengen foran seg. Mens de lå der og bakket i svart tåke, gikk nordlandsgutten ned i kapteinslugarens og la seg en liten stund. Han hadde hatt en fæl tørn mens stormen sto på.

Som han lå der og døste og halvsov, kom det en fremmed mann ned i lugaren til ham. Denne fremmede sa at han ville kjøpe kornlasten av ham. Kapteinen svarte at den egentlig var bestemt for andre steder, men det var det samme, han kunne få kjøpe lasten likevel. Da de kom opp og holdt på å gå ned i småbåten, sa den fremmede at de måtte ro rett fram og ikke se seg framover før båten støtte mot stranden.

Dette var begynnelsen på en rekke mystiske hendelser og prøvelser for nordlandsgutten. Han mistet flere skip og laster på lignende måte, men fikk til slutt løst mysteriet og returnerte med alle skipene og en enorm fortjeneste.

Etter den vellykkede reisen, følte nordlandsgutten at han endelig kunne fri til handelsmannens datter. Hun hadde ventet lenge og avvist andre friere. Faren ga sitt samtykke til ekteskapet, men moren sa nei. Det var på et gilde hos storhandleren at gutten bar fram ærendet sitt[1].

Storhandleren lovet at alle som hadde vært med på den vellykkede reisen skulle få ønske seg en ting hver. Nordlandsgutten ønsket seg handelsmannens datter til kone. Storhandleren ga sitt ord, men på det vilkår at gutten måtte veie henne opp i gull og sølv.

Vilkårene var harde, men gutten gikk med på dem. Han hentet alt gullet og sølvet fra skipet, men det manglet et skålpund eller to mark. For å skaffe det siste, lånte han fra en jøde på det vilkår at hvis det ikke var betalt tilbake innen et år og en dag, skulle jøden ha rett til å skjære ut et skålpund kjøtt av kroppen hans.

Etter bryllupet dro nordlandsgutten ut for å tjene penger til å betale tilbake lånet. Han ble tatt til fange i Spania under en krig. Handelsmannens datter kledde seg ut som en mann og reiste til Spania for å redde mannen sin. Hun fikk jobb hos sultanen og steg i gradene til å bli hans rådgiver.

Jøden kom til Spania for å kreve tilbakebetaling. Handelsmannens datter, fortsatt forkledd, klarte å redde mannen sin fra jødens krav ved å være smart. Etter mange eventyr og prøvelser, møttes paret igjen i Rom. Handelsmannens datter hadde bygget et lite kapell der, som senere ble til Peterskirken.

Til slutt returnerte paret hjem til Norge, rike og lykkelige etter alle sine opplevelser.

Originaltekst:

Nordlendingen og kjøpmannsdottera

Det budde ein gong i tida eit par fattigfolk på Nordland ein stad. Desse to fattigfolka hadde ein son, og endå det var så smått for dei som det kunne verta, så balka dei det likevel så til at sonen deira lærde verta dugande både til å rekna og skriva. Då sonen vart vaksen, så tykte både han sjølv og foreldra at han fekk ut i verda for sjølv å tena det han trong til det daglege brød. Tok han så vegen søretter og kom til Stavanger, og der kom han i teneste hos ein av dei aller største handelsmennene i landet. Han fekk først plass som visargut, men då han både var gløgg og viljug og dertil pålitelig i alt sitt arbeid, så steig han snart i gradene, så han kom på kontoret. Handelsmannen hadde ein son som liksom skulle vera sjef på kontoret.

Ein dag kom handelsmannen inn på kontoret og ville ha skrive eit dokument. Han vende seg til sonen som liksom skulle vera kontorsjef. Men då sonen hadde skrive, så var ikkje handelsmannen heilt nøgd med det. Han tok så og viste det til nordlandsguten og spurde kva han tykte om det.

Ja, sa guten, det kunne vel saktens greia seg, men lytelaust var det ikkje, og han nemnde kva han ville hatt annleis. Men det guten nemnde det var nettopp det som handelsmannen heller ikkje lika. Han bad så guten skriva dokumentet slik som han meinte det skulle skrivast. Nordlandsguten så gjorde, og då han var ferdig med arbeidet, så var handelsmannen så godt nøgd med det at han sette guten til sjef på kontoret i staden for sonen.

Handelsmannen hadde ei dotter. Og då ho var mykje på kontoret, så varde det ikkje lenge, før ho vart hugteken i den vakre arbeidshuga nordlendingen. Nordlandsguten sjølv la frå først ikkje så mykje merke til jenta, han gjekk så heilt opp i arbeidet sitt. Men som tida lei, så byrja han å verta hugteken han med. Men han heldt seg altfor ring og simpel til å tenkja på å fria til dottera til ein storhandlar. Snart skjøna han og at det var uråd for han å halda fram på kontoret lenger. Han skylda både seg sjølv og den jenta han heldt av at han for derifrå. Kanskje tenkte han og på å finna utvegar til å verta så pass kar at han på ein verdig måte kunne koma og bela til storhandlardottera. Nå hadde han rett nok ikkje noko vidare hug til sjølivet, men då det var einaste måten han visste å ta seg fram på, så fekk han seg plass på ei av skutene til storhandlaren.

Det skipet guten skulle fara med heitte «Anna». Det var lasta med korn og skulle til Skottland eller Irland. Dottera til storhandlaren heitte og Anna. Dei fekk inn lasta lørdagskveld, men dei låg over søndag, då det var tanken å sigla måndag. Medan skipet låg attmed kaien søndag og heile mannskapet hadde landlov, så kom dottera til storhandlaren gåande saman med ei selskapsdame ut til skipet for å sjå. Med det same kom nordlendingen og skulle om bord. Då dei hadde prata ei tid, så sa handlardottera at ho tykte han såg så sorgsam ut, om han ikkje var glad nå han skulle ut å sigla.

Å, han var nå ikkje eigentleg sorgsam heller han, svara guten, men han lengta så etter å verta såpass kar at han kunne verta førar for si elskede «Anna». Han snakka så at alle andre laut tru det var skipet han tenkte på, men dottera til handelsmannen skjøna godt at det var henne han meinte med det. Ho svara at det heldt ho ikkje for å vera så reint umogeleg. Ho for sin part hadde beste vona om at så ville henda.

Dagen etter sigla dei. Den første tida var det ikkje så liketil for nordlandsguten, uvant som han var med arbeidet om bord. Men snart var han like god som den beste. Og då styrmannen døydde ute på havet, så vart det nordlendingen som fekk plassen etter han. Då dei hadde gjort første ferda og var komne heim att, så vart kapteinen sjuk.

«Kven skal eg nå ta til kaptein,» sa handelsmannen.

Skipparen meinte det var best å setja nordlandsguten til det. Og såleis gjekk det til at neste gong skipet segla ut, så var guten kaptein om bord. Men då dei denne gongen kom ut på havet, så fekk dei eit frykteleg uver og dreiv av, så dei til sist ikkje visste kvar dei var. Då så stormen spakna av, så kom dei inn i ei mørk skodde så dei såg ikkje skipslengda framfor seg. Medan dei då låg der og bakka i svartskodda, så gjekk nordlandsguten ned i kapteinskahytta og la seg som snarast. Han hadde hatt ein fæl tørn medan stormen sto på. Som han låg der og dorma og halvsov, så kom det ein framandkar ned i kahytta til han. Denne framandkaren sa at han ville kjøpa kornfarmen av han. Ja, den var nok eigentleg bestemt for andre stader den, svara kapteinen, men det var det same, han kunne få kjøpa farmen likevel. Då dei kom opp og helt på å gå ned i småbåten, så sa framandkaren, at dei måtte ro beint fram og ikkje sjå seg framover før båten støytte mot stranda. Ja, det var vel inga sak, meinte guten. Han fekk to mann med og tok til å ro i den retning landet skulle vera. Men dei rodde og rodde, og aldri kom dei til lands. Dei to fylgjesveinane hans vart utolege og ville til å sjå fram, men nordlandsguten bad dei lata det vera og berre ro fram. Men då dei så hadde rodd lenger enn langt, så kunne dei to ikkje dy seg anna enn dei såg fram. Då låg dei midt ute på opne havet, og det var ikkje skimt å sjå korkje av land eller skip.

Nå visste dei ikkje korleis dei skulle bera seg åt, men så var dei så hepne at dei møtte eit skip, og det tok dei med heim. Kona til storhandlaren hadde aldri likt nordlandsguten, og nå då han hadde mist både skip og farm, så ville ho ikkje at han skulle verta førar for nokon av skipa deira meir. Men dottera bad så lenge for han at handlaren til sist let han få eit anna skip å føra.

Men det gjekk like eins denne gongen og som den førre. Dei lasta skipet med korn for Skottland eller Irland og sigla av stad. Men komne ut på havet, dreiv dei av for stormen att og kom inn i mørke skodda. Framandkaren kom så atter og ville kjøpa farmen. Og dei i båten og til å ro, men såg fram, og miste både båt og skip.

Såleis gjekk det fem gonger, men då dei sigla ut med sjette skipet og dei atter var drivne av og komne inn i mørkeskodda og framandkaren kom, så sa han at denne gongen ville han gå åleine ned i lettbåten og ro i land, for det var både synd og skam skulle det nå og gå like eins som dei førre gongene.

Og då han sette seg i båten og tok til å ro, så var han viss bestemt på å halda fram og ro til han nådde land, om han så skulle sturta av trøyttleik, for nå ville han ha ei løysing på mysteriet. Men denne gongen slapp han å ro så langt, han hadde ikkje tatt mange åretaka før han støytte mot stranda. Og då han skulle sjå til, så var han komen til ein stor stad, og der nede på hamna låg dei skipa han før hadde sigla med. Og det varde ikkje lenge, før det skipet han nå for med var buksert inn heller, og så låg dei jamsides inne på hamna alle seks skipa. Det bar så straks opp i byen og inn på kontoret, og der fekk han rikeleg betaling for alle kornfarmane. Og då han var ferdig til å sigla, så hadde han fått «Anna», det første skipet han hadde sigla med, lasta av berre gull og sølv-saker.

Og då dei så kom siglande inn på hamna i Stavanger, alle skipa til storhandlaren, så kunne det vel henda at denne vart glad, og då han hadde fått alle pengane dei hadde sigla inn, så sa han at ei slik ferd det hadde ingen av kapteinane hans gjort før. Men alt sølvet og gullet ombord i skipet «Anna» det var nordlandsguten sitt, og han var nå rikmann vorten og tykte at han nå kunne bela til dottera til husbonden sin. Dottera til handelsmannen hadde lenge gått og venta. Det hadde ikkje vanta på at foreldra hennar hadde hatt friarar dei ville ho skulle ta, men ho svara støtt at ho ville ingen annan ha enn nordlandsguten. At ho då straks fall kring halsen på han då han fria til henne, er ikkje å undra seg over. Men då dei så skulle gå til foreldra hennar å få deira lov til å gifta seg, så vart det straks motbør å få. Faren til jenta gav nok sitt løyve til giftarmålet, men mora svara beint nei. Det var på eit gilde hos storhandlaren at guten bar fram ærendet sitt. For då dei kom heim att alle skipa hans og med så stor forteneste, så vart han så glad, handlaren, at han gjorde eit stort gilde for alle som hadde vore med. Mot slutten av gildet sa han etter som han nå hadde gjort det så godt, så skulle dei få ynskja seg ein ting kvar så skulle dei få det. Dei kom då fram med ynskja sine den eine etter den andre, og til sist skulle då nordlandsguten koma med sitt. Ja, sa han, når nå husbonden hadde vore så gild å lova føreåt at dei skulle få det dei ynskte, så vona han at han fekk det han bad om han og. Han ville ha dottera til kone, eller og ingenting ha. Storhandlaren var ikkje huga på å gjera kona si imot, men då ord er ord og mann er mann, så var det ikkje anna for han å gjera enn å gjeva ordet sitt.

Jau, han skulle få dottera hans, sa han, men vilkåret var, at han vog henne opp med gull og sølv og let han få. Vilkåra var stride svara guten, men ein fekk sjå på dei. Og så gjekk han om bord på skuta og kom på land med alle gull og sølvsakene sine. Det var så mykje at alle stod i undring, men då dei fekk dei på vekta, så var dei likevel eit skålpund eller to mark for lite. Storhandlaren sa at han slo ikkje av det minste. Om det så var berre eit skålpund for lite, så fekk han ikkje dottera hans. Guten utbad seg då ei lita omrømingstid og gjekk til ein jøde som dreiv ei utlånsforretning. Jo, jøden var villig til å låna, men berre på det vilkåret at var det ikkje betalt attende på år og dag, så skulle han ha rett til å skjera ut eit skålpund kjøt av kroppen hans. Guten tenkte som så at kjem tid kjem råd, og så gjekk han med på vilkåret. Og så heldt han bryllaup med dottera til storhandlaren.

Men han fekk ikkje vera heime lenge, det galdt å få betalt lånet til jøden. Han sigla då ut igjen, og denne gongen for han til Spania. Men her hadde det nett brote ut krig, og då dei kom, vart dei tatt til fangar både nordlendingen og heile mannskapet hans. Så snart dottera til handelsmannen fekk høyra om det, så kledde ho seg ut som eit mannfolk og reiste ned til Spania for å prøva å fri mannen sin ut or fangenskapet. Då ho kom dit ned, så fekk ho teneste hos sultanen eller den høgste krigsherren der. Og det vart snart så sultanen la merke til den kvikke guten og lika han godt for den store klokskapen hans, og snart steig ho så ho vart rådgjevar til sultanen.

På ferdene sine kom jøden også ned til Spania, og då han fekk oppspurt, at nordlandsguten var der, så kom han og krevde betaling for lånet sitt. Året var omme og det var ikkje henstand å få. Guten hadde site som krigsfange mesteparten av tida og ingenting tent, så han hadde ikkje noko å betala med. Ja, då var det ikkje anna gjera enn å skjera ut eit skålpund kjøt av kroppen hans, svara jøden, og gjekk til sultanen med kravet sitt. Sultanen fann det rimelig at hadde nokon vore tosket nok til å låna på slike vilkår, så fekk han og reida ut lånet etter vilkåra, men før han sa nokon dom, så ville han spørja rådgjevaren sin. Jau, ho tykte det var rimeleg at jøden fekk det han skulle ha. Ho skulle sjølv vera med og sjå til at oppgjeret vart rett, sa ho.

Fangen vart så leidd fram, og då han ikkje hadde noko å betala med, så sa rådgjevaren til sultanen at jøden berre fekk skjera eit stykke av kroppen til fangen.

«Men,» sa rådgjevaren, «skjer du om aldri så lite for mykje eller om det vert aldri så lite for lite, så skal du halshoggast. Eit skålpund kjøt har du rett til, korkje meir eller mindre.» Og rådgjevaren tok eit blankslipa sverd for å stå ferdig til å hogga til om jøden misskar seg. Men då jøden høyrde det, då torde han ingenting skjera, for å ta så akkurat til, det var uråd.

Jenta gjekk så til mannen sin og fortalde kven ho var. Ho hadde nok så mang ein gong hjelpt han medan han hadde site der i fangenskapet, men han hadde aldri kjent henne att. Nå gjekk dei i lag til sultanen og bad om løyve til å fara heim. Ja, nordlandsguten skulle få lov til å reisa, det var ikkje sultanen imot, men rådgjevaren sin ville han ikkje verta av med, så ho kunne ikkje få løyve til å fara. Men dei to gav seg ikkje for det, dei vart samde om å røma. Og så sløgt bar dei seg åt at sultanen ikkje skjøna noko før dei var ut or landet komne.

Under røminga kom dei ut i mange rare hendingar og leid mykje vondt. Dei kom ifrå kvarandre, og først eller lang tid møttest dei att i Rom. Kjøpmannsdottera var den første som kom dit. Ho visste då ingen ting om mannen sin, og for å finna han, bygde ho seg eit lite kapell i byen, og til dette kapellet fekk alle koma. Og til sist kom mannen hennar dit, han var då ein forlist og forkomen sjømann. Men kva gjorde det, Stavangerjenta hadde vorte så rik ho hadde nok til dei båe, og saman reiste dei atter heim til Norge. Men det kapellet Stavangerjenta bygde, det vart til den seinare så vidkjende Peterskyrkja i Rom.