I en stille landsby omgitt av åser og grønne enger bodde det en ung gutt som het Aiden. Aiden var en gjeter som passet landsbyens sauer. Han var kjent for å spille folk små puss og fortelle historier som av og til strakk sannheten litt langt. Landsbyboerne syntes ofte han var morsom, men kunne også sukke litt oppgitt over påfunnene hans.
En solrik morgen, mens solen malte himmelen gyllen, voktet Aiden over sauene sine. Dagen gikk fredelig, med sauene som breket mykt og landsbyen summende i det fjerne.
Da solen begynte å gå ned, ble Aiden rastløs. Et lurt smil bredte seg over ansiktet hans da han fikk en idé til en spøk. «Hva om jeg lurer landsbyboerne med en uskyldig spøk?» tenkte han, øynene glitret av rampestreker.
Hjertet til Aiden banket raskt da han ropte: «Ulv! Ulv! Det er en ulv på jordet!»
Da landsbyboerne hørte Aidens rop om hjelp, skyndte de seg ut på jordet med redskapene sine. Men da de kom frem, var det ingen ulv å se. Aiden sto der og humret for seg selv.
Landsbyboerne, forvirret men underholdt, lo og irettesatte ham vennlig. «Aiden, din luring,» sa de ertende. «Du skal ikke rope ulv hvis det ikke er en ulv der.»
Aiden nikket, fornøyd med at spøken hadde virket. Han likte oppmerksomheten fra landsbyboerne.
Ukene gikk, og Aiden fortsatte å spille folk små puss. Hver gang han kjedet seg, ropte han: «Ulv!» Hver gang kom landsbyboerne løpende, men det var aldri noen ulv. De begynte å riste på hodet og si: «Der er Aiden igjen.»
Men en dag, mens Aiden voktet sauene sine, dukket det opp en virkelig fare. En sulten ulv hadde kommet inn på jordet og så sultent på sauene.
Aiden ble livredd. Han skjønte at spøkene hans hadde gjort at landsbyboerne ikke stolte på ham. Nå, med en ekte ulv på vei mot flokken, betydde ropene hans ingenting.
I panikk skrek Aiden: «Ulv! Ulv! Det er en ulv, og denne gangen er det sant!»
Landsbyboerne, som var vant til Aidens spøker, hørte ham, men trodde det bare var enda en spøk.
Da ulven kom nærmere, veivet Aiden med armene og ropte fortvilet. Men ingen kom for å hjelpe. Ulven angrep sauene og fikk seg et godt måltid.
Da solen gikk ned, satt Aiden blant de spredte sauene, fylt av anger. Spøkene hans hadde kostet ham landsbyboernes tillit og sauenes liv.
Landsbyboerne kom til slutt, bekymret og usikre. «Aiden, er dette enda en spøk?» spurte de forsiktig.
Tårene sto i øynene til Aiden da han ristet på hodet. «Nei, denne gangen er det sant. Ulven kom, og jeg ropte om hjelp, men dere trodde meg ikke.»
Landsbyboerne så trist på hverandre, og skjønte at deres skepsis hadde ført til en tragedie. De sørget over tapet av sauene.
I dagene som fulgte, lærte Aiden en hard lekse om ærlighet og tillit. Han så hvordan handlingene hans fikk konsekvenser, og forsto hvor viktig det er å si sannheten – spesielt når det virkelig gjelder.
Landsbyboerne lærte også å være mer forsiktige, men også å lytte nøye til ekte rop om hjelp. Etter hvert jobbet Aiden for å vinne tilbake tilliten deres, gjennom både ord og handlinger.
Og mens landsbyen gikk videre, ble historien om gutten som ropte ulv en påminnelse om hvor viktig ærlighet er, og hvilke konsekvenser det får å leke med andres tillit.
