Eventyr av Hans Christian Andersen
Stakkars Johannes var så bedrøvet, for faren hans var veldig syk og kunne ikke leve. Det var ingen andre enn de to i det lille rommet; lampen på bordet var i ferd med å brenne ut, og det var ganske sent på kvelden.
Den syke faren sa: «Du var en god sønn, Johannes! Vår Herre vil nok hjelpe deg frem i verden!»
Og han så på ham med alvorlige, milde øyne, trakk pusten dypt og døde; det var som om han sov. Men Johannes gråt, nå hadde han ingen i hele verden, verken far eller mor, søster eller bror. Stakkars Johannes! Han lå på kne foran sengen og kysset den døde farens hånd, gråt så mange salte tårer, men til slutt lukket øynene hans seg og han sovnet med hodet på den harde sengefjølen.
Da drømte han en underlig drøm; han så hvordan Sol og Måne neide for ham, og han så faren sin frisk og sunn igjen og hørte ham le, slik han alltid lo når han var ordentlig fornøyd. En vakker pike, med gullkrone på sitt lange, vakre hår, rakte Johannes hånden, og faren hans sa:
«Ser du hvilken brud du har fått? Hun er den vakreste i hele verden.»
Så våknet han, og alt det vakre var borte, faren hans lå død og kald i sengen, det var ingen hos dem; stakkars Johannes!
Uken etter ble den døde begravet; Johannes gikk tett bak kisten, kunne nå ikke lenger se den gode faren som hadde holdt så mye av ham; han hørte hvordan de kastet jorden ned på kisten, så nå det siste hjørnet av den, men ved den neste skuffen jord som ble kastet ned, var det også borte; da var det som om hjertet hans ville gå i stykker, så bedrøvet var han. Rundt om sang de en salme, det klang så vakkert og tårene kom i Johannes’ øyne, han gråt og det gjorde godt i sorgen hans. Solen skinte deilig på de grønne trærne, som om den ville si:
«Du skal ikke være så bedrøvet Johannes! Kan du se hvor vakker blå himmelen er; der oppe er nå din far og ber den gode Gud om at det alltid må gå deg vel!»
Johannes sa: «Jeg vil alltid være god! Så kommer jeg også opp i Himmelen til min far, og for en glede det vil bli når vi ser hverandre igjen! Hvor mye det vil være jeg kan fortelle ham, og han vil igjen vise meg så mange ting, lære meg så mye av alt det vakre i Himmelen, akkurat som han lærte meg her på Jorden. Å, for en glede det vil bli!»
Johannes tenkte seg det så tydelig at han smilte, mens tårene fortsatt rant nedover kinnene hans. De små fuglene satt oppe i kastanjetrærne og kvitret «kvivit, kvivit!» De var så fornøyde, selv om de jo var med på begravelsen, men de visste nok at den døde mannen nå var oppe i Himmelen, hadde vinger, langt vakrere og større enn deres, var nå lykkelig fordi han hadde vært god her på jorden, og derfor var de fornøyde. Johannes så hvordan de fløy fra de grønne trærne, langt ut i verden, og han fikk da også slik lyst til å fly med. Men først skar han et stort trekors til å sette på farens grav, og da han om kvelden brakte det dit, var graven pyntet med sand og blomster; det hadde fremmede folk gjort, for de holdt alle sammen så mye av den kjære faren som nå var død.
Tidlig neste morgen pakket Johannes sin lille bylt sammen, gjemte i beltet hele sin arvepart, som var 50 riksdaler og et par sølvskillinger. Med dette ville han vandre ut i verden. Men først gikk han til kirkegården til farens grav, leste sitt «Fadervår,» og sa:
«Farvel, du kjære far! Jeg vil alltid være et godt menneske, og da tør du nok be den gode Gud om at det må gå meg godt!»
Ute på marken, hvor Johannes gikk, sto alle blomstene så friske og deilige i det varme solskinnet, og de nikket i vinden som om de ville si: «Velkommen i det grønne! Er det ikke nydelig her?» Men Johannes snudde seg enda en gang for å se den gamle kirken, hvor han som lite barn var døpt, hvor han hver søndag med sin gamle far hadde vært i kirken og sunget salmer. Da så han høyt oppe i et av hullene i tårnet kirkenissen stå med sin lille røde, spisse lue. Han skygget for ansiktet med den bøyde armen, for ellers skar solen ham i øynene. Johannes nikket farvel til ham, og den lille nissen svingte sin røde lue, la hånden på hjertet og kysset mange ganger på fingrene for å vise hvor godt han ønsket ham det, og at han virkelig måtte få en lykkelig reise.
Johannes tenkte på hvor mye vakkert han nå skulle få se i den store, praktfulle verden, og gikk lengre og lengre bort, så langt som han aldri før hadde vært. Han kjente slett ikke byene han kom gjennom, eller menneskene han møtte, nå var han langt ute blant fremmede.
Den første natten måtte han legge seg til å sove i en høystakk på marken, annen seng hadde han ikke. Men det var nettopp nydelig, syntes han, kongen kunne ikke ha det finere. Hele marken ved åen, høystakken og så den blå himmelen over, var virkelig et vakkert soverom. Det grønne gresset med de små røde og hvite blomstene var gulvteppe, hyllebuskene og de ville rosenhekker var blomsterbuketter, og som vaskefat hadde han hele åen med det klare, friske vannet, hvor sivene neide og sa både god kveld og god morgen. Månen var en virkelig stor nattlampe, høyt oppe under det blå taket, og den satte ikke fyr på gardinene. Johannes kunne sove ganske rolig, og det gjorde han også. Han våknet først igjen da solen sto opp og alle de små fuglene rundt omkring sang: «God morgen! God morgen! Er du ikke oppe?»
Klokkene ringte til kirke, det var søndag, folk gikk for å høre presten og Johannes fulgte med dem, sang en salme og hørte Guds ord, og det var som om han var i sin egen kirke, hvor han var døpt og hadde sunget salmer med sin far.
Ute på kirkegården var det så mange graver, og på noen vokste det høyt gress. Da tenkte Johannes på sin fars grav, som også måtte komme til å se ut som disse, nå som han ikke kunne luke og pynte den. Han satte seg da ned og rykket gresset av, reiste trekorsene opp som hadde falt om, og la kransene som vinden hadde revet bort fra gravene, igjen på deres sted, mens han tenkte at kanskje noen gjør det samme ved min fars grav, nå som jeg ikke kan gjøre det!
Utenfor kirkegårdsporten sto en gammel tigger og støttet seg på krykken sin. Johannes ga ham sølvskillingene han hadde og gikk så lykkelig og fornøyd videre frem, ut i den vide verden.
Mot kvelden ble det et forferdelig uvær. Johannes skyndte seg for å komme under tak, men det ble snart mørk natt. Da nådde han endelig en liten kirke som lå ganske ensom oppe på en høyde. Døren sto heldigvis på gløtt, og han smatt inn; her ville han bli til det onde været la seg.
«Her vil jeg sette meg i en krok!» sa han, «jeg er ganske trett og kan nok trenge å hvile meg litt.» Så satte han seg ned, foldet hendene sine og leste sin aftenbønn. Og før han visste av det, sov og drømte han, mens det lynte og tordnet utenfor.
Da han våknet igjen, var det midt på natten, men det dårlige været hadde trukket over, og månen skinte inn gjennom vinduene til ham. Midt på kirkegulvet sto det en åpen likkiste med en død mann i, for han var ennå ikke begravet. Johannes var slett ikke redd, for han hadde en god samvittighet, og han visste nok at de døde ikke gjør noen noe; det er levende, onde mennesker som gjør skade. To slike levende, slemme folk sto tett ved den døde mannen, som var satt inn i kirken før han ble lagt ned i graven. De ville gjøre ham fortred, ikke la ham ligge i likkisten sin, men kaste ham utenfor kirkedøren, den stakkars døde mannen.
Johannes spurte:
«Hvorfor vil dere gjøre det? Det er ondt og slemt, la ham sove i Jesu navn!»
«Å, tøys!» sa de to fæle menneskene. «Han har lurt oss! Han skylder oss penger, dem kunne han ikke betale, og nå er han attpåtil død, så vi får ikke en skilling. Derfor vil vi virkelig hevne oss, han skal ligge som en hund utenfor kirkedøren!»
Johannes sa:
«Jeg har ikke mer enn 50 riksdaler! Det er hele min arvepart, men den vil jeg gjerne gi dere, hvis dere ærlig lover meg å la den stakkars døde mannen være i fred. Jeg skal nok klare meg uten de pengene; jeg har sunne, sterke lemmer, og Vår Herre vil alltid hjelpe meg!»
«Ja,» sa de heslige menneskene, «når du slik vil betale gjelden hans, skal vi sannelig ikke gjøre ham noe, det kan du være sikker på!» Og så tok de pengene Johannes ga dem, lo ordentlig høyt over godheten hans, og gikk sin vei. Men Johannes la liket til rette igjen i kisten, foldet hendene på det, sa farvel, og gikk ganske tilfreds videre gjennom den store skogen.
Rundt omkring, der Månen kunne skinne inn mellom trærne, så han de nydelige små alvene leke så lystig; de lot seg ikke forstyrre, de visste nok at han var et godt, uskyldig menneske, og det er bare de onde folk som ikke får se alvene. Noen av dem var ikke større enn en finger og hadde det gule håret festet opp med gullkammer. To og to gynget de på de store duggdråpene som lå på bladene og det høye gresset; av og til trillet dråpen, da falt de ned mellom de lange gresstråene og det ble latter og støy fra de andre småpuslingene. Det var uhyre morsomt! De sang, og Johannes kjente ganske tydelig alle de vakre visene han hadde lært som liten gutt. Store, brokete edderkopper med sølvkroner på hodet måtte fra den ene hekken til den andre spinne lange hengebroer og palasser, som, da den fine duggen falt på, så ut som skinnende glass i det klare månelyset. Slik fortsatte det helt til solen sto opp. De små alvene krøp da inn i blomsterknoppene, og vinden tok tak i broene og slottene deres, som da fløy bort i luften som store spindelvev.
Johannes var nå kommet ut av skoven, da en sterk mannsstemme ropte bak ham:
«Hallo, kamerat! Hvor går reisen?»
Johannes svarte:
«Ut i den vide verden! Jeg har verken far eller mor, er en fattig gutt, men Vår Herre hjelper meg nok!»
Den fremmede mannen sa:
«Jeg vil også ut i den vide verden! Skal vi to slå følge?»
«Ja, gjerne!» sa Johannes, og så fulgte de hverandre.
De kom snart til å like hverandre godt, for de var gode mennesker begge to. Men Johannes merket nok at den fremmede var mye klokere enn ham; han hadde vært nesten hele verden rundt og visste å fortelle om alt mulig som finnes.
Solen var allerede høyt oppe da de satte seg under et stort tre for å spise frokosten sin. I det samme kom det en gammel kone. Å, hun var så gammel og gikk ganske krokete, støttet seg på en krykkestokk, og hadde på ryggen et knippe ved som hun hadde samlet i skogen. Forkleet hennes var heftet opp, og Johannes så at tre store ris av bregner og pilekvister stakk ut fra det. Idet hun var ganske nær dem, skled den ene foten hennes, hun falt om og ga et høyt skrik, for hun hadde brukket benet sitt, den stakkars gamle konen.
Johannes ville straks at de skulle bære henne hjem, hvor hun bodde, men den fremmede lukket opp ranselen sin, tok fram en krukke, og sa:
«Jeg har her en salve som straks kan gjøre benet hennes helt og friskt, slik at hun selv kan gå hjem, og det som om hun aldri hadde brukket benet. Men til gjengjeld vil jeg at hun skal gi meg de tre risene hun har i forkleet sitt.»
«Det er godt betalt!» sa den gamle og nikket ganske underlig med hodet. Hun ville ikke så gjerne gi fra seg risene sine, men det var heller ikke så morsomt å ligge med brukket ben; så ga hun ham risene, og like så snart han hadde gnidd salven på benet, reiste også den gamle kona seg opp og gikk mye bedre enn før. Det kunne den salven gjøre. Men den var heller ikke å få på apoteket.
«Hva vil du med de risene?» spurte Johannes nå sin reisekamerat.
«Det er tre pene urtekoster!» sa han. «Dem liker jeg godt, for jeg er en underlig fyr!»
Så gikk de enda et godt stykke.
«Nei, så det trekker opp!» sa Johannes og pekte rett fram. «Det er noen forferdelig tykke skyer!»
«Nei,» sa reisekameraten, «det er ikke skyer, det er fjellene. De deilige store fjellene, hvor man kommer helt opp over skyen i den friske luften! Det er herlig, kan du tro! I morgen er vi nok så langt ute i verden!»
Det var ikke så nært som det så ut, de brukte en hel dag på å gå før de kom til fjellene, hvor de svarte skogene vokste like opp mot himmelen, og hvor det var steiner like så store som en hel by. Det ville virkelig bli en hard tur å komme helt over, derfor gikk også Johannes og reisekameraten inn på vertshuset for å hvile seg godt og samle krefter til marsjen i morgen.
Nede i den store skjenkestuen i vertshuset var så mange mennesker samlet, for det var en mann som holdt dukketeater. Han hadde nettopp stilt opp sitt lille teater, og folk satt rundt omkring for å se komedien, men aller fremst hadde en gammel tykk slakter tatt plass, og det den aller beste. Hans store bulldog, uff, den så så glupsk ut! satt ved siden av ham og gjorde øyne, akkurat som alle de andre.
Nå begynte komedien, og det var en pen komedie med en konge og en dronning. De satt på den deiligste tronen, hadde gullkroner på hodet og lange slep på kjolene, for det hadde de råd til. De nydeligste tredukker med glassøyne og store barter sto ved alle dører og lukket opp og igjen for at det skulle komme frisk luft i stuen! Det var virkelig en nydelig komedie, og den var slett ikke trist, men akkurat idet dronningen reiste seg opp og gikk bortover gulvet, så – ja, Gud vet hva den store bulldogen tenkte; men da den tykke slakteren ikke holdt på den, gjorde den et sprang rett inn på teatret, grep dronningen midt i hennes tynne liv, så det sa «knikk, knakk!» Det var ganske forferdelig!
Den stakkars mannen som holdt hele komedien, ble så forskrekket og så bedrøvet for sin dronning, for det var den aller nydeligste dukken han hadde, og nå hadde den ekle bulldogen bitt hodet av henne. Men da folk senere gikk bort, sa den fremmede, han som var kommet med Johannes, at han nok skulle gjøre henne i stand. Så tok han fram krukken sin og smurte dukken med den salven han hjalp den stakkars gamle kona med da hun hadde brukket benet sitt. Straks dukken var smurt, ble den hel igjen med en gang, ja den kunne til og med selv røre alle lemmene sine, man trengte slett ikke å trekke i snoren. Dukken var som et levende menneske, bortsett fra at den ikke kunne snakke. Mannen som hadde det lille dukketeatret, ble så fornøyd, nå trengte han slett ikke å holde på den dukken, den kunne jo danse av seg selv. Det var det ingen av de andre som kunne.
Da det senere ble natt, og alle folk i vertshuset hadde gått til sengs, var det en som sukket så forferdelig dypt, og ble så lenge ved, at de alle sammen sto opp for å se hvem det kunne være. Mannen som hadde holdt komedien, gikk bort til sitt lille teater, for det var der inne at noen sukket. Alle tredukkene lå om hverandre, kongen og alle drabantene, og det var dem som sukket så ynkelig og stirret med sine store glassøyne, for de ville så gjerne bli smurt litt likesom dronningen, så de også kunne komme til å røre seg av seg selv. Dronningen la seg rett ned på knærne og rakte sin deilige gullkrone i været, mens hun ba:
«Ta gjerne den, men smør min gemal og mine hofffolk!»
Da kunne den stakkars mannen som eide komedien og alle dukkene, ikke la være å gråte, for det gjorde ham virkelig så vondt for dem. Han lovet straks reisekameraten at han ville gi ham alle pengene han fikk for komedien sin neste kveld, hvis han bare ville smøre fire-fem av hans peneste dukker. Men reisekameraten sa at han ikke forlangte noe annet enn den store sabelen han hadde ved sin side, og da han fikk den, smurte han seks dukker som straks danset, og det var så nydelig at alle jentene, de levende menneskejentene som så på, begynte å danse med. Kusken og kokka danset, tjeneren og stuepiken, alle de fremmede, og ildskuffen og ildklemmen; men de to falt om like etter at de gjorde de første sprangene. Jo, det var en lystig natt!
Neste morgen gikk Johannes med sin reisekamerat bort fra dem alle sammen, og oppover de høye fjellene og gjennom de store granskogene. De kom så høyt opp at kirketårnene dypt under dem til slutt så ut som små røde bær nede i alt det grønne, og de kunne se så langt bort, mange, mange mil, hvor de aldri hadde vært! Så mye vakkert av den deilige verden hadde Johannes aldri før sett på en gang, og solen skinte så varmt fra den friske blå luften. Han hørte også jegerne blåse på valthorn inne mellom fjellene, så vakkert og velsignet at han fikk tårer i øynene av glede og ikke kunne la være å si:
«Du gode Vår Herre! Jeg kunne kysse deg fordi du er så god mot oss alle sammen og har gitt oss all den deiligheten som er i verden!»
Reisekameraten sto også med foldede hender og så ut over skogen og byene i det varme solskinnet. I det samme klang det forunderlig deilig over hodene deres, de så opp i været: En stor hvit svane svevde i luften; den var så vakker og sang som de aldri før hadde hørt noen fugl synge. Men det ble mer og mer svakt, den bøyde hodet sitt og sank ganske langsomt ned for føttene deres, hvor den lå død, den vakre fuglen.
«To så deilige vinger,» sa reisekameraten, «så hvite og store som de fuglen har, er penger verdt. Dem vil jeg ta med meg! Kan du nå se at det var godt jeg fikk en sabel!» Og så hugget han med ett slag begge vingene av den døde svanen; dem ville han beholde.
De reiste nå mange, mange mil fram over fjellene, til de til slutt foran seg så en stor by med over hundre tårn som skinte som sølv i solskinnet. Midt i byen var et praktfullt marmorslott, tekt med det røde gullet, og her bodde kongen.
Johannes og reisekameraten ville ikke straks gå inn i byen, men ble i vertshuset utenfor så de kunne pynte seg, for de ville se pene ut når de kom på gaten. Verten fortalte dem at kongen var en så god mann som aldri gjorde noe menneske noe, verken det ene eller det andre, men at datteren hans, ja Gud bevare oss! det var en slem prinsesse. Skjønnhet hadde hun nok av, ingen kunne være så vakker og nydelig som hun, men hva hjalp det når hun var en slem, ond heks som var skyld i at så mange deilige prinser hadde mistet livet. Alle mennesker hadde hun gitt lov til å fri til henne; enhver kunne komme, enten han var en prins eller en stodder, det kunne være like ett og det samme. Han skulle bare gjette tre ting hun spurte ham om. Kunne han det, så ville hun gifte seg med ham, og han skulle være konge over hele landet når faren hennes døde. Men kunne han ikke gjette de tre tingene, så lot hun ham henge eller halshugge, så slem og ond var den deilige prinsessen. Faren hennes, den gamle kongen, var bedrøvet over dette, men han kunne ikke forby henne å være så ond, for han hadde en gang sagt at han aldri ville ha det minste å gjøre med kjærestene hennes, hun kunne selv gjøre som hun ville. Hver gang det kom en prins og skulle gjette for å få prinsessen, så kunne han ikke komme ut av det, og så ble han hengt eller halshugget. De hadde jo advart ham i tide, han kunne la være å fri. Den gamle kongen var så bedrøvet over all denne sorgen og elendigheten at han en hel dag om året lå på kne med alle soldatene sine og ba om at prinsessen måtte bli god, men det ville hun slett ikke. De gamle konene som drakk brennevin, farget det ganske svart før de drakk det, slik sørget de, og mer kunne de ikke gjøre.
«Den heslige prinsessen!» sa Johannes. «Hun skulle virkelig ha ris, det kunne hun ha godt av. Bare jeg var den gamle kongen, hun skulle nok komme til å spytte røde griser!»
I det samme hørte de folk utenfor rope hurra! Prinsessen kom forbi, og hun var virkelig så deilig at alle folk glemte hvor ond hun var, derfor ropte de hurra. Tolv deilige jomfruer, alle sammen i hvite silkekjoler og med en gull-tulipan i hånden, red på kullsorte hester ved siden av henne. Prinsessen selv hadde en kridhvit hest, pyntet med diamanter og rubiner. Ridedrakten hennes var av det pure gull, og pisken hun hadde i hånden så ut som den var en solstråle. Gullkronen på hodet var som små stjerner oppe fra himmelen, og kåpen var sydd av over tusen deilige sommerfuglvinger. Allikevel var hun mye vakrere enn alle klærne sine.
Da Johannes fikk se henne, ble han så rød i ansiktet som dryppende blod, og han kunne knapt si et eneste ord. Prinsessen så jo akkurat ut som den deilige jenta med gullkrone på som han hadde drømt om den natten faren hans døde. Han syntes hun var så vakker og kunne ikke la være å holde så mye av henne. Det var sikkert ikke sant, sa han, at hun kunne være en ond heks som lot folk henge eller halshugge når de ikke kunne gjette hva hun forlangte av dem.
«Enhver har jo lov til å fri til henne, til og med den fattigste stodder. Jeg vil virkelig gå opp til slottet! For jeg kan ikke la være!»
De sa alle sammen at det skulle han ikke gjøre, det ville helt sikkert gå ham likedan som alle de andre. Reisekameraten rådet ham også fra det, men Johannes mente det gikk nok bra. Han børstet skoene og klærne sine, vasket ansikt og hender, kjemmet sitt vakre, gule hår, og gikk så helt alene inn til byen og opp til slottet.
«Kom inn!» sa den gamle kongen da Johannes banket på døren. Johannes lukket opp, og den gamle kongen, i slåbrok og broderte tøfler, kom ham i møte. Gullkronen hadde han på hodet, septeret i den ene hånden og gulleplet i den andre.
«Vent litt!» sa han og fikk eplet opp under armen for å kunne rekke Johannes hånden. Men så snart han fikk høre at det var en frier, begynte han å gråte slik at både septeret og eplet falt på gulvet, og han måtte tørke øynene i slåbroken sin. Den stakkars gamle kongen!
«La være!» sa han, «det går deg galt, akkurat som alle de andre. Nå skal du bare se!» Så førte han Johannes ut i prinsessens lysthage. Der så det forferdelig ut! Oppe i hvert tre hang tre-fire kongesønner som hadde fridd til prinsessen, men ikke kunne gjette tingene hun hadde sagt til dem. Hver gang det blåste, ranglet alle knoklene, så de små fuglene ble forskrekket og aldri turte å komme inn i den hagen. Alle blomstene var bundet opp med menneskebein, og i urtepottene sto dødninghoder og grinte. Det var virkelig en have for en prinsesse.
«Her kan du se!» sa den gamle kongen. «Det vil gå deg likedan som alle de andre du ser her, så la heller være. Du gjør meg virkelig ulykkelig, for jeg tar meg så nær av det!»
Johannes kysset den gode gamle kongen på hånden og sa at det gikk nok bra, for han holdt så mye av den deilige prinsessen.
I det samme kom prinsessen selv med alle sine damer ridende inn i slottsgården. De gikk derfor ut til henne og sa god dag. Hun var nydelig, rakte Johannes hånden, og han holdt enda mer av henne enn før. Hun kunne umulig være en slem, ond heks, som alle folk sa om henne. De gikk opp i salen, og de små pagene presenterte syltetøy og peppernøtter for dem, men den gamle kongen var så bedrøvet at han slett ikke kunne spise noe, og peppernøttene var også for harde for ham.
Det ble nå bestemt at Johannes skulle komme igjen opp på slottet neste morgen. Da ville dommerne og hele rådet være samlet og høre hvordan han klarte seg med å gjette. Klarte han seg bra, skulle han komme to ganger til, men det var ennå aldri noen som hadde gjettet riktig den første gangen, og da måtte de miste livet.
Johannes var slett ikke bedrøvet for hvordan det ville gå ham. Han var tvert imot fornøyd, tenkte bare på den deilige prinsessen og trodde ganske sikkert at den gode Gud nok hjalp ham, men hvordan, det visste han slett ikke, og ville heller ikke tenke på det. Han danset bortover landeveien da han gikk tilbake til vertshuset, der reisekameraten ventet på ham.
Johannes kunne ikke bli ferdig med å fortelle hvor nydelig prinsessen hadde vært mot ham, og hvor deilig hun var. Han lengtet allerede så mye etter neste dag da han skulle inn på slottet og prøve lykken sin med å gjette.
Men reisekameraten ristet på hodet og var ganske bedrøvet. «Jeg holder så mye av deg!» sa han. «Vi kunne ennå ha vært lenge sammen, og nå skal jeg allerede miste deg! Du stakkars, kjære Johannes, jeg kunne gjerne gråte, men jeg vil ikke forstyrre gleden din den siste kvelden vi kanskje er sammen. Vi vil være lystige, skikkelig lystige; i morgen, når du er borte, har jeg lov til å gråte!»
Alle folk inne i byen hadde straks fått vite at det var kommet en ny frier til prinsessen, og det var derfor en stor bedrøvelse. Komediehuset ble lukket, alle kakekonene bandt sort flor om sukkergrisen sin, kongen og prestene lå på kne i kirken. Det var en slik bedrøvelse, for det kunne jo ikke gå Johannes bedre enn det hadde gått alle de andre frierne.
Utpå kvelden laget reisekameraten en stor bolle punsj og sa til Johannes at nå skulle de være skikkelig lystige og drikke prinsessens skål. Men da Johannes hadde drukket to glass, ble han så søvnig at det var umulig for ham å holde øynene oppe, han måtte falle i søvn. Reisekameraten løftet ham ganske sakte opp fra stolen og la ham i sengen, og da det så ble mørk natt, tok han de to store vingene han hadde hugget av svanen, bandt dem fast på skuldrene sine, det største riset han hadde fått av den gamle konen som falt og brakk bena, stakk han i lommen, åpnet vinduet og fløy så inn over byen, like bort til slottet, hvor han satte seg i en krok oppe under vinduet som gikk inn til prinsessens soveværelse.
Det var helt stille i hele byen. Nå slo klokken tre kvarter til tolv, vinduet gikk opp, og prinsessen fløy i en stor hvit kappe og med lange sorte vinger, over byen, ut til et stort fjell. Men reisekameraten gjorde seg usynlig, slik at hun slett ikke kunne se ham, fløy etter, og pisket prinsessen med riset sitt, så det virkelig kom blod der han slo. Uff, det var en fart gjennom luften, vinden tok i kappen hennes, som bredte seg ut til alle sider, akkurat som et stort skipsseil, og månen skinte gjennom den.
Prinsessen sa ved hvert slag hun fikk av riset:
«Hvor det hagler! Hvor det hagler!»
Og det kunne hun ha godt av. Endelig kom hun da ut til fjellet og banket på. Det rullet som torden idet fjellet åpnet seg, og prinsessen gikk inn der. Reisekameraten fulgte med, for ingen kunne se ham, han var usynlig. De gikk gjennom en stor, lang gang, hvor veggene gnistret ganske forunderlig. Det var over tusen glødende edderkopper som løp opp og ned av muren og lyste som ild. Nå kom de inn i en stor sal, bygget av sølv og gull. Blomster, så store som solsikker, røde og blå, skinte fra veggene, men ingen kunne plukke disse blomstene, for stilken var fæle, giftige slanger, og blomstene var ild som sto ut av munnen deres. Hele taket var besatt med skinnende sankthansorme og himmelblå flaggermus som slo med de tynne vingene sine. Det så ganske forunderlig ut. Midt på gulvet var en trone, den ble båret av fire hestebenrader som hadde seletøy av de røde ildedderkoppene. Selve tronen var av melkehvitt glass, og putene til å sitte på var små svarte mus som bet hverandre i halen. Over den var et tak av rosenrødt spindelvev, besatt med de nydeligste små grønne fluer som skinte som edelstener. Midt på tronen satt en gammel troll, med krone på det stygge hodet og et septer i hånden. Han kysset prinsessen på pannen, lot henne sitte ved siden av seg på den kostbare tronen, og nå begynte musikken. Store, svarte gresshopper spilte på munnharpe, og uglen slo seg selv på magen, for den hadde ingen tromme. Det var en underlig konsert. Små svarte nisser med en lyktemenn på luen danset rundt i salen. Ingen kunne se reisekameraten, han hadde stilt seg rett bak tronen og hørte og så alle ting. Hofffolkene som nå også kom inn, var så pene og fornemme, men den som virkelig kunne se, merket nok hvordan det sto til med dem. Det var ikke annet enn kosteskafter med kålhoder på, som trollet hadde hekset liv i og gitt de broderte klærne. Men det kunne jo også være det samme, de ble bare brukt til stas.
Da det nå var danset en stund, fortalte prinsessen til trollet at hun hadde fått en ny frier, og spurte derfor hva hun vel skulle tenke på å spørre ham om neste morgen når han kom opp på slottet.
Trollet sa: «Hør! Nå skal jeg si deg noe! Du skal ta noe veldig lett, for da faller han slett ikke på det. Tenk du på din ene sko. Det gjetter han ikke. La så hodet hugge av ham, men glem ikke, når du i morgen natt kommer hit ut igjen til meg, å bringe meg øynene hans, for dem vil jeg spise!»
Prinsessen neide ganske dypt og sa: «Jeg skal ikke glemme øynene.»
Trollet lukket nå fjellet opp, og hun fløy hjem igjen, men reisekameraten fulgte med og prylte henne så hardt med riset at hun sukket ganske dypt over det sterke haglværet og skyndte seg alt hun kunne med å komme gjennom vinduet inn i sovekammeret sitt. Men reisekameraten fløy tilbake til kroen, hvor Johannes fortsatt sov, løste vingene sine av og la seg så også på sengen, for han kunne saktens være trett.
Det var ganske tidlig på morgenen da Johannes våknet. Reisekameraten sto også opp og fortalte at han i natt hadde drømt en veldig underlig drøm om prinsessen og skoen hennes, og ba ham derfor absolutt spørre om prinsessen ikke skulle ha tenkt på skoen sin! For det var jo det han hadde hørt av trollet inne i fjellet, men han ville ikke fortelle Johannes noe om det, ba ham bare om å spørre om hun hadde tenkt på skoen sin.
Johannes sa: «Jeg kan like så godt spørre om det ene som om det andre. Kanskje kan det være helt riktig, det du har drømt, for jeg tror nå alltid at Vår Herre hjelper meg nok! Men jeg vil dog si deg farvel, for gjetter jeg feil, får jeg deg aldri mer å se!»
Så kysset de hverandre, og Johannes gikk inn til byen og opp på slottet. Hele salen var ganske full av mennesker, dommerne satt i lenestolene sine og hadde edderdunsdyner under hodet, for de hadde så mye å tenke på. Den gamle kongen sto opp og tørket øynene sine i et hvitt lommetørkle. Nå trådte prinsessen inn, hun var enda mye deiligere enn i går, og hilste så kjærlig til dem alle sammen, men Johannes ga hun hånden og sa: «God morgen, du!»
Nå skulle Johannes til å gjette hva hun hadde tenkt på. Gud, hvor hun så vennlig på ham, men straks hun hørte ham si det ene ordet: sko, ble hun kritthvit i ansiktet og skalv over hele kroppen, men det kunne ikke hjelpe henne noe, for han hadde gjettet riktig!
Du verden, hvor glad den gamle kongen ble! Han slo en kollbøtte så det sto etter, og alle folk klappet i hendene for ham og for Johannes, som nå hadde gjettet riktig den første gangen.
Reisekameraten ble også fornøyd da han fikk vite hvor godt det hadde gått. Men Johannes foldet hendene sine og takket den gode Gud, som sikkert ville hjelpe ham igjen de to andre gangene. Neste dag skulle det allerede gjettes igjen.
Kvelden gikk akkurat som den i går. Da Johannes sov, fløy reisekameraten etter prinsessen ut til fjellet og prylte henne enda sterkere enn forrige gang, for nå hadde han tatt to ris. Ingen fikk se ham, og han hørte alle ting. Prinsessen ville tenke på hansken sin, og det fortalte han til Johannes, som om det var en drøm. Johannes kunne da nok gjette riktig, og det ble en slik glede på slottet. Hele hoffet slo kollbøtter, akkurat som de hadde sett kongen gjøre den første gangen. Men prinsessen lå på sofaen og ville ikke si et eneste ord. Nå kom det an på om Johannes kunne gjette den tredje gangen. Gikk det bra, skulle han jo få den deilige prinsessen og arve hele kongeriket når den gamle kongen døde. Gjettet han feil, skulle han miste livet sitt, og trollet ville spise hans vakre blå øyne.
Kvelden i forveien gikk Johannes tidlig til sengs, leste aftenbønnen sin og sov så ganske rolig. Men reisekameraten spente vingene på ryggen, bandt sabelen ved siden og tok alle tre risene med seg, og fløy så til slottet.
Det var ganske bekmørkt, det stormet så taksteinene fløy av husene, og trærne inne i hagen, der benradene hang, svaiet som siv når det blåste. Det lynte hvert øyeblikk, og tordenen rullet som om det bare var ett eneste skrall som varte hele natten. Nå slo vinduet opp, og prinsessen fløy ut. Hun var så blek som en død, men hun lo av det onde været, syntes det ikke var sterkt nok. Den hvite kappen hennes virvlet rundt i luften som et stort skipsseil, men reisekameraten pisket henne sånn med sine tre ris at blodet dryppet ned på jorden, og hun til slutt knapt kunne fly lenger. Endelig kom hun da ut til fjellet.
«Det hagler og stormer,» sa hun. «Aldri har jeg vært ute i slikt et vær.»
«Man kan også få for mye av det gode,» sa trollet. Nå fortalte hun ham at Johannes også hadde gjettet riktig andre gang. Gjorde han nå det samme i morgen, da hadde han vunnet, og hun kunne aldri mer komme ut til fjellet, skulle aldri kunne gjøre slike tryllekunster som før. Derfor var hun ganske bedrøvet.
«Han skal ikke kunne gjette!» sa trollet. «Jeg skal nok finne på noe han aldri har tenkt på! Eller også må han være en større trollmann enn jeg. Men nå vil vi være lystige!» Og så tok han prinsessen i begge hender og de danset rundt med alle de små nissene og lyktemennene som var i stuen. De røde edderkoppene hoppet like så lystig opp og ned av veggen, det så ut som ildblomstene gnistret. Uglen slo på tromme, gresshoppene pep og de svarte gresshoppene blåste på munnharpe. Det var et lystig ball!
Da de nå hadde danset lenge nok, måtte prinsessen hjem, ellers kunne hun bli savnet på slottet. Trollet sa han nok ville følge henne, så var de dog så lenge sammen ennå.
De fløy da av sted i det onde været, og reisekameraten slet opp sine tre ris på ryggene deres. Aldri hadde trollet vært ute i slikt et haglvær. Utenfor slottet sa han farvel til prinsessen og hvisket samtidig til henne:
«Tenk på mitt hode.»
Men reisekameraten hørte det nok, og akkurat idet prinsessen smatt gjennom vinduet inn i sovekammeret sitt, og trollet ville vende om igjen, grep han ham i det lange, svarte skjegget og hugget med sabelen det ekle trollhodet av like ved skuldrene, så trollet ikke engang fikk se det selv. Kroppen kastet han ut i sjøen til fiskene, men hodet duppet han bare ned i vannet, og bandt det så inn i silkelommetørkleet sitt, tok det med hjem til vertshuset og la seg så til å sove.
Neste morgen ga han Johannes lommetørkleet, men sa at han ikke måtte løse det opp før prinsessen spurte hva det var hun hadde tenkt på.
Det var så mange mennesker i den store salen på slottet at de sto oppå hverandre, akkurat som reddiker som er bundet i et knippe. Rådet satt i stolene sine med de myke hodeputer, og den gamle kongen hadde nye klær på, gullkronen og septeret var polert, det så ganske nydelig ut. Men prinsessen var helt blek og hadde en kullsvart kjole på, som om hun skulle til begravelse.
«Hva har jeg tenkt på?» sa hun til Johannes, og straks løste han lommetørkleet opp, og ble selv ganske forskrekket da han så det fæle trollhodet. Det gøs i alle mennesker, for det var forferdelig å se, men prinsessen satt som en steinstatue og kunne ikke si et eneste ord. Til slutt reiste hun seg opp og ga Johannes hånden, for han hadde jo gjettet riktig. Hun så verken på den ene eller den andre, men sukket ganske dypt:
«Nå er du min herre! I kveld vil vi holde bryllup!»
«Det liker jeg!» sa den gamle kongen. «Slik skal vi ha det!»
Alle folk ropte hurra, vaktparaden spilte musikk i gatene, klokkene ringte, og kakekonene tok det sorte floret av sukkergrisen sin, for nå var det glede. Tre hele stekte okser, fylt med ender og høns, ble satt midt på torget, enhver kunne der skjære seg et stykke. I vannspringene sprang den deiligste vin, og kjøpte man en skillingskringle hos bakeren, fikk man seks store boller i tillegg, og det boller med rosiner i.
Om kvelden var hele byen illuminert, og soldatene skjøt med kanoner, og guttene med kinaputter, og det ble spist og drukket, skålt og danset oppe på slottet. Alle de fornemme herrene og de deilige frøknene danset med hverandre. Man kunne langt borte høre hvor de sang:
«Her er så mange vakre jenter,
som vil ha seg en svingom,
de begjærer tamburmarsjen,
vakre jente, vend deg om.
Danser og tramper,
så skosålene faldera!»
Men prinsessen var jo en heks ennå, og holdt slett ikke noe av Johannes. Det husket reisekameraten på, og derfor ga han Johannes tre fjær av svanevingene og en liten flaske med noen dråper i, og sa til ham at han skulle la sette ved brudesengen et stort kar fylt med vann, og når da prinsessen ville stige opp i sengen, skulle han gi henne et lite støt så hun falt ned i vannet, hvor han skulle dyppe henne tre ganger, etter først å ha kastet fjærene og dråpene deri. Da ville hun bli fri fra sin trolldom og komme til å holde så mye av ham.
Johannes gjorde alt som reisekameraten hadde rådet ham. Prinsessen skrek ganske høyt idet han duppet henne ned under vannet, og sprelte i hendene hans som en stor, kullsvart svane med gnistrende øyne. Da hun andre gang kom opp over vannet igjen, var svanen hvit, bortsett fra en eneste svart ring den hadde rundt halsen. Johannes ba fromt til Vår Herre og lot vannet tredje gang spille over fuglen, og i samme øyeblikk forvandlet den seg til den deiligste prinsessen. Hun var enda vakrere enn før, og takket ham med tårer i sine vakre øyne fordi han hadde hevet hennes fortryllelse.
Neste morgen kom den gamle kongen med hele sin hofstat, og det var en gratulering til langt opp på dagen. Til aller sist kom da reisekameraten. Han hadde stokken sin i hånden og ranselen på nakken. Johannes kysset ham så mange ganger, sa at han ikke måtte reise bort, han skulle bli hos ham, for han var jo skyld i hele hans lykke. Men reisekameraten ristet på hodet og sa så mildt og vennlig:
«Nei, nå er min tid omme. Jeg har kun betalt min gjeld. Kan du huske den døde mannen de onde menneskene ville gjøre fortred? Du ga alt du eide for at han kunne ha ro i sin grav. Den døde er jeg!»
I det samme var han borte.
Bryllupet varte nå en hel måned. Johannes og prinsessen holdt så mye av hverandre, og den gamle kongen levde mange fornøyde dager og lot deres små bittesmå barn ride ranke på kneet sitt og leke med septeret sitt. Men Johannes var konge over hele riket.