En sommermorgen satt en liten skredder på arbeidsbordet sitt nær vinduet og arbeidet muntert av alle krefter, da en gammel kone kom nedover gaten og ropte: «God gelé til salgs! God gelé til salgs!» Ropet lød behagelig i den lille skredderens ører, så han stakk hodet ut av vinduet og ropte: «Her, min gode kvinne, kom hit hvis du vil ha en kunde.»
Så klatret den stakkars kvinnen opp trappene med sin tunge kurv og måtte pakke ut og vise fram alle krukker for skredderen. Han så på hver eneste en av dem, løftet på alle lokkene, snuste på hver og sa til slutt: «Geléen ser ganske god ut; du kan veie opp fire halve unser til meg, eller jeg kan ta et kvart pund.» Kvinnen, som hadde forventet å finne en god kunde, ga ham det han ba om, men gikk sin vei sint og mumlende.
«Denne geléen er akkurat det jeg trenger,» ropte den lille skredderen; «den vil gi meg styrke og list.» Og han tok ned brødet fra skapet, skar av en hel rund skive av brødet og smurte geléen på den, la den ved siden av seg og fortsatte å sy mer tappert enn noensinne.
Hele tiden spredte duften av den søte geléen seg i rommet, hvor det var mengder av fluer som ble tiltrukket av den og fløy for å ta del. «Nå, hvem ba dere komme?» sa skredderen og jaget bort de ubudne gjestene. Men fluene, som ikke forsto språket hans, lot seg ikke bli kvitt så lett og kom tilbake i større antall enn før. Da skredderen ikke kunne holde det ut lenger, tok han en fillete klut fra peiskroken og sa: «Nå skal dere få!» og slo ubarmhjertig blant dem. Da han var ferdig og telte de døde, fant han syv liggende døde foran seg. «Dette er virkelig noe,» sa han og undret seg over sitt eget mot; «hele byen skal få vite om dette.» Så skyndte han seg å klippe ut et belte, sydde det og satte på det med store bokstaver «Syv i ett slag!»
«Byen, sa jeg!» sa den lille skredderen; «hele verden skal få vite det!» Og hjertet hans skalv av glede, som en lammesvans. Skredderen festet beltet rundt seg og begynte å tenke på å dra ut i verden, for verkstedet hans virket for lite for hans storhet. Så han så seg om i hele huset etter noe nyttig å ta med seg, men fant ikke annet enn en gammel ost, som han puttet i lommen. Utenfor døren la han merke til at en fugl hadde satt seg fast i buskene, så han tok den og puttet den i lommen sammen med osten. Så la han tappert ut på veien, og siden han var lett og sprek, følte han ingen tretthet.
Veien førte over et fjell, og da han nådde den høyeste toppen, så han en fryktelig kjempe som satt der og så seg rolig omkring. Skredderen gikk modig bort til ham, ropte til ham og sa: «Kamerat, god dag! Der sitter du og ser utover den vide verden! Jeg er på vei dit for å søke lykken: har du lyst til å bli med meg?»
Kjempen så foraktelig på skredderen og sa: «Din lille luring! Din elendige fyr!» – «Det kan godt være!» svarte den lille skredderen, og åpnet frakken for å vise kjempen beltet sitt; «du kan lese der om jeg er en mann eller ikke!» Kjempen leste: «Syv i ett slag!» og trodde det betydde menn som skredderen hadde drept, følte straks mer respekt for den lille karen. Men siden han ville teste ham, tok han opp en stein og klemte den så hardt at vann kom ut av den. «Nå kan du gjøre det,» sa kjempen, «det vil si, hvis du har styrke til det.»
«Det er ikke mye,» sa den lille skredderen, «jeg kaller det lek,» og han stakk hånden i lommen og tok ut osten og klemte den så mysen rant ut av den. «Vel,» sa han, «hva synes du om det?»
Kjempen visste ikke hva han skulle si til det, for han kunne ikke ha trodd det om den lille mannen. Så tok kjempen opp en stein og kastet den så høyt at den nesten forsvant ut av syne. «Nå, lille venn, la oss se deg gjøre det!»
«Godt kastet,» sa skredderen; «men steinen falt tilbake til jorden igjen, jeg skal kaste en som aldri kommer tilbake.» Så kjente han i lommen, tok ut fuglen og kastet den opp i luften. Og fuglen, da den fant seg fri, tok til vingene, fløy av gårde og kom aldri tilbake. «Hva synes du om det, kamerat?» spurte skredderen. «Det er ingen tvil om at du kan kaste,» sa kjempen; «men vi skal se om du kan bære.» Han ledet den lille skredderen til et mektig eiketre som var felt og lå på bakken, og sa: «Nå, hvis du er sterk nok, hjelp meg å bære dette treet ut av skogen.»
«Gjerne,» svarte den lille mannen; «du tar stammen på skuldrene, jeg tar grenene med alt løvverket, det er mye vanskeligere.» Så tok kjempen stammen på skuldrene, og skredderen satte seg på en gren, og kjempen, som ikke kunne se hva han gjorde, måtte bære hele treet, og den lille mannen på toppen. Og den lille mannen var veldig munter og glad, og plystret melodien: «Det var tre skreddere som red forbi» som om å bære treet bare var barnelek. Kjempen, da han hadde slitt seg fram under den tunge lasten en del av veien, ble utslitt og ropte: «Hør her, jeg må slippe treet!»
Skredderen hoppet raskt av, og tok tak i treet med begge armer, som om han bar det, og sa til kjempen: «Du ser du ikke kan bære treet selv om du er så stor!»
De gikk videre sammen en liten stund, og snart kom de til et kirsebærtre, og kjempen tok tak i de øverste grenene, der den modneste frukten hang, og dro dem nedover og ga dem til skredderen for å holde, og ba ham spise. Men den lille skredderen var altfor svak til å holde treet, og da kjempen slapp, spratt treet tilbake, og skredderen ble kastet opp i luften. Og da han falt ned igjen uten skade, sa kjempen til ham: «Hvordan kan dette ha seg? Har du ikke nok styrke til å holde en så svak kvist som det?»
«Det er ikke styrke som mangler,» svarte den lille skredderen; «hvordan skulle det være for en som har drept syv i ett slag! Jeg bare hoppet over treet fordi jegerne skyter der nede i buskene. Du hopper over det også, hvis du kan.» Kjempen forsøkte, og siden han ikke klarte å hoppe over treet, ble han hengende i grenene, slik at den lille skredderen nok en gang fikk overtaket.
Så sa kjempen: «Siden du er en så tapper fyr, hva om du blir med meg til vår hule og overnatter.» Skredderen var helt villig, og han fulgte med ham. Da de nådde hulen, satt det noen andre kjemper ved bålet, og hver av dem hadde et stekt får i hånden og spiste det. Den lille skredderen så seg rundt og tenkte: «Det er mer albuerom her enn i verkstedet mitt.» Og kjempen viste ham en seng og sa at han burde legge seg ned og sove. Sengen var imidlertid for stor for skredderen, så han ble ikke i den, men krøp inn i et hjørne for å sove.
Så snart det ble midnatt, reiste kjempen seg, tok en stor jernstav og slo gjennom sengen med ett slag, og trodde han hadde gjort slutt på den gresshoppen av en skredder.
Tidlig om morgenen gikk kjempene ut i skogen og glemte alt om den lille skredderen, og da de så ham komme etter dem i live og munter, ble de fryktelig redde, og i troen på at han skulle drepe dem, løp de av gårde i all hast.
Den lille skredderen marsjerte videre, alltid etter nesen sin. Etter å ha gått et langt stykke, kom han til gårdsplassen til et kongelig slott, og der følte han seg så overveldet av tretthet at han la seg ned og sovnet. I mellomtiden kom ulike mennesker forbi, som så nysgjerrig på ham og leste på beltet hans: «Syv i ett slag!» – «Åh!» sa de, «hvorfor skulle en slik stor herre komme hit i fredstid? For en mektig kriger han må være.» Så gikk de og fortalte kongen om ham, og de tenkte at hvis det skulle bryte ut krig, ville han være en verdifull og nyttig mann, og at han ikke burde få lov til å dra for enhver pris.
Kongen kalte deretter sammen sitt råd og sendte en av sine hoffmenn til den lille skredderen for å be ham, så snart han våknet, om å gå med på å tjene i kongens hær. Budbringeren sto derfor og ventet ved den sovende mannen til han begynte å strekke på lemmene og åpne øynene. Deretter brakte han svaret tilbake. Og svaret var: «Det var nettopp derfor jeg kom,» sa den lille skredderen, «jeg er klar til å gå inn i kongens tjeneste.» Så ble han mottatt med stor ære, og en egen bolig ble satt av til ham.
Men de andre soldatene var svært misfornøyde med den lille skredderen, og de ønsket ham tusen mil unna. «Hva skal vi gjøre med dette?» sa de seg imellom. «Hvis vi starter en krangel og slåss med ham, vil syv av oss falle for hvert slag. Det vil ikke gagne oss.» Så kom de til en beslutning og gikk alle sammen til kongen for å be om avskjed. «Vi hadde aldri tenkt,» sa de, «å tjene sammen med en mann som dreper syv i ett slag.»
Kongen ble lei seg for å miste alle sine trofaste tjenere på grunn av én mann, og han ønsket at han aldri hadde sett skredderen. Han ville gjerne bli kvitt ham hvis han kunne. Men han våget ikke å avskjedige den lille skredderen i frykt for at han skulle drepe alle kongens folk og sette seg selv på tronen.
Kongen grublet lenge over dette, men til slutt bestemte han seg for hva han skulle gjøre. Han sendte bud på den lille skredderen og fortalte ham at siden han var en så stor kriger, hadde han et forslag til ham. Kongen fortalte at det i en skog i hans rike bodde to kjemper som gjorde stor skade gjennom ran, mord og ildspåsettelse, og at ingen våget å nærme seg dem av frykt for livet sitt. Men hvis skredderen kunne overvinne og drepe begge disse kjempene, ville kongen gi ham sin eneste datter til ekte og halvparten av riket som medgift. I tillegg skulle hundre ryttere følge ham for å gi hjelp.
«Det ville være noe for en mann som meg!» tenkte den lille skredderen. «En vakker prinsesse og halvparten av et kongerike får man ikke hver dag.»
Og han sa til kongen: «Å ja, jeg kan snart overvinne kjempene, og jeg trenger ikke engang de hundre rytterne; den som kan drepe syv i ett slag trenger ikke frykte to.»
Så la den lille skredderen ut på vei, og de hundre rytterne fulgte ham. Da han kom til skogkanten, sa han til følget sitt: «Bli her mens jeg går for å angripe kjempene.» Så sprang han inn i skogen og så seg omkring til høyre og venstre. Etter en stund fikk han øye på de to kjempene; de lå under et tre og sov, og snorket så alle grenene ristet. Den lille skredderen, full av liv, fylte begge lommene med steiner og klatret opp i treet. Han tok seg fram til en overhengende gren, slik at han kunne sette seg rett over de sovende; og derfra lot han den ene steinen etter den andre falle på brystet til en av kjempene. Lenge var kjempen helt uvitende om dette, men til slutt våknet han og dyttet kameraten sin og sa: «Hvorfor slår du meg?»
«Du drømmer,» sa den andre, «jeg rører deg ikke.» Og de la seg til å sove igjen, og skredderen lot en stein falle på den andre kjempen. «Hva kan det være?» ropte han, «hva er det du kaster på meg?»
«Jeg kaster ingenting på deg,» svarte den første gretten. De kranglet om det en stund, men siden de var trette, ga de opp til slutt, og øynene deres lukket seg igjen. Da begynte den lille skredderen spillet sitt på nytt, plukket ut en tyngre stein og kastet den med kraft på brystet til den første kjempen. «Dette er for mye!» ropte han og spratt opp som en gal mann og slo følgesvennen sin så hardt at treet ristet over dem. Den andre betalte tilbake med samme mynt, og de sloss med slikt raseri at de rev opp trær med røttene for å bruke som våpen mot hverandre, så til slutt lå de begge døde på bakken.
Og nå klatret den lille skredderen ned. «For et hell!» sa han, «at treet jeg satt i ikke ble revet opp også, ellers måtte jeg ha hoppet som et ekorn fra tre til tre.» Så trakk han sverdet sitt og ga hver av kjempene noen hugg i brystet, og gikk tilbake til rytterne og sa: «Gjerningen er gjort, jeg har gjort ende på dem begge: men det gikk hardt for seg, i kampen rev de opp trær for å forsvare seg, men det nyttet ikke, de hadde å gjøre med en mann som kan drepe syv i ett slag.»
«Er du da ikke såret?» spurte rytterne. «Ikke det minste!» svarte skredderen, «jeg har ikke en skramme.» Rytterne ville fortsatt ikke tro det og red inn i skogen for å se, og der fant de kjempene som lå og veltet seg i sitt eget blod, og rundt dem lå de opprevne trærne. Den lille skredderen krevde så den lovede belønningen, men kongen angret på tilbudet sitt og søkte igjen etter en måte å bli kvitt helten på. «Før du kan få min datter og halvparten av mitt rike,» sa han til skredderen, «må du utføre en annen heltedåd. I skogen lever en enhjørning som gjør stor skade; du må fange den.»
«En enhjørning skremmer meg ikke mer enn to kjemper. Syv i ett slag! – det er min måte,» var skredderens svar. Så tok han med seg et tau og en øks, gikk ut i skogen og ba dem som var beordret til å følge ham, om å vente utenfor.
Han trengte ikke lete lenge, for enhjørningen kom snart frem og sprang mot ham, som om den ville gjøre ende på ham med en gang. «Rolig, rolig,» sa han, «hastverk er lastverk,» og ble stående til dyret kom helt nær. Da smatt han rolig bak et tre. Enhjørningen løp med all sin kraft mot treet og stakk hornet sitt så dypt inn i stammen at den ikke klarte å få det ut igjen, og slik ble den fanget. «Nå har jeg deg,» sa skredderen, kom frem fra bak treet, la tauet rundt enhjørningens hals, tok øksen og frigjorde hornet. Da hele følget hans var samlet, førte han dyret med seg og brakte det til kongen.
Kongen ønsket likevel ikke å gi ham den lovede belønningen ennå og ga ham en tredje oppgave. Før bryllupet kunne finne sted, skulle skredderen fange en vill gris som hadde gjort stor skade i skogen. Jegerne skulle følge ham. «Helt greit,» sa skredderen, «dette er barnelek.» Men han tok ikke jegerne med seg inn i skogen, noe de var glade for, for den ville grisen hadde tidligere tatt imot dem på en måte som gjorde at de ikke hadde noe ønske om å forstyrre den igjen.
Da grisen fikk øye på skredderen, løp den mot ham med frådende munn og glinsende hoggtenner for å kaste ham i bakken. Men den smidige helten løp inn i et kapell som tilfeldigvis lå i nærheten, og hoppet raskt ut av et vindu på den andre siden. Grisen løp etter ham, og da den kom inn, smalt døren igjen bak den, og der var den fanget. Dyret var for stort og klosset til å hoppe ut av vinduet også. Da kalte den lille skredderen på jegerne slik at de kunne se fangen med egne øyne; deretter gikk han til kongen. Nå var kongen, enten han likte det eller ikke, nødt til å holde sitt løfte og gi ham datteren sin og halvparten av riket. Men hvis han hadde visst at den store krigeren bare var en liten skredder, ville han ha tatt det enda hardere.
Bryllupet ble feiret med stor prakt, men lite glede, og skredderen ble gjort til konge.
En natt hørte den unge dronningen mannen sin snakke i søvne og si: «Nå gutt, lag meg den vesten og lapp de buksene mine, ellers skal jeg legge tommestokken over skuldrene dine!» Da hun skjønte hvilken lav byrd mannen hennes hadde, gikk hun neste morgen til faren sin og fortalte ham alt. Hun ba om å bli satt fri fra en mann som ikke var noe annet enn en skredder. Kongen trøstet henne og sa: «I natt lar du døren til soverommet ditt stå åpen; vaktene mine skal stå utenfor, og når han sover skal de komme inn, binde ham og frakte ham til et skip som skal sende ham til den andre siden av verden.»
Dronningen følte seg beroliget av dette, men kongens vannbærer, som hadde hørt alt sammen, gikk til den lille skredderen og avslørte hele planen for ham. «Jeg skal sette en stopper for alt dette,» sa han.
Om natten la han seg som vanlig i sengen, og da kona trodde han sov, sto hun opp, åpnet døren og la seg ned igjen. Den lille skredderen, som bare lot som om han sov, begynte tydelig å mumle: «Nå gutt, lag meg den vesten og lapp de buksene, ellers skal jeg legge tommestokken over skuldrene dine! Jeg har drept syv i ett slag, drept to kjemper, fanget en enhjørning og tatt en vill gris – skulle jeg være redd for dem som står utenfor døren min?»
Da vaktene hørte skredderen si dette, ble de grepet av stor frykt; de flyktet som ville harer, og ingen av dem våget å angripe ham. Og slik forble den lille skredderen konge for resten av sitt liv.