De røde skoene

Eventyr av Hans Christian Andersen

Det var en liten jente, så fin og så nydelig, men om sommeren måtte hun alltid gå med bare føtter, for hun var fattig, og om vinteren med store tresko, så den lille vristen ble helt rød og det så grusomt ut.

Midt i landsbyen bodde den gamle Mor Skomaker, hun satt og sydde, så godt hun kunne, av røde, gamle stoffstrimler et par små sko, ganske klumpete, men godt ment var de, og dem skulle den lille jenta ha. Den lille jenta het Karen.

Akkurat den dagen moren hennes ble begravet fikk hun de røde skoene og hadde dem på for første gang; det var jo slett ikke noe å sørge med, men hun hadde nå ingen andre og så gikk hun med bare ben i dem, bak den fattige strå-kisten.

Da kom det plutselig en stor, gammel vogn, og i den satt det en stor, gammel frue, hun så på den lille jenta og syntes synd på henne og så sa hun til presten: «Hør, gi meg den lille jenta, så skal jeg være god mot henne!»

Og Karen trodde det var alt sammen på grunn av de røde skoene, men den gamle fruen sa at de var grusomme, og de ble brent, men Karen selv ble kledd opp rent og pent; hun måtte lære å lese og sy, og folk sa at hun var nydelig, men speilet sa: «Du er mye mer enn nydelig, du er deilig!»

Da reiste dronningen en gang gjennom landet og hun hadde med seg sin lille datter, som var en prinsesse, og folk strømmet til utenfor slottet og der var da Karen også, og den lille prinsessen sto i fine, hvite klær i et vindu og lot seg se på; hun hadde hverken slep eller gullkrone, men deilige røde safiansko; de var virkelig annerledes nette, enn de Mor Skomaker hadde sydd til lille Karen. Ingenting i verden kunne dog sammenlignes med røde sko!

Nå var Karen så gammel at hun skulle konfirmeres, nye klær fikk hun, og nye sko skulle hun også ha. Den rike skomakeren inne i byen tok mål av hennes lille fot, det var hjemme i hans egen stue, og der sto store glasskap med yndige sko og blanke støvler. Det så nydelig ut, men den gamle fruen så ikke godt, og så hadde hun ingen glede av det; midt mellom skoene sto et par røde, akkurat som de prinsessen hadde båret; hvor de var vakre! Skomakeren sa også at de var sydd til et grevebarn, men de hadde ikke passet.

«Det er nok blanklær!» sa den gamle fruen, «de skinner!»
«Ja de skinner!» sa Karen; og de passet og de ble kjøpt; men den gamle fruen visste ikke at de var røde, for hun hadde aldri tillatt Karen å gå til konfirmasjon i røde sko, men det gjorde hun nå.

Alle mennesker så på føttene hennes, og da hun gikk opp kirkegulvet til kordøren, syntes hun at selv de gamle bildene på gravstedene, disse portrettene av prester og prestekoner med stive kraver og lange sorte klær, festet øynene på hennes røde sko, og bare på disse tenkte hun, da presten la sin hånd på hodet hennes og talte om den hellige dåp, om pakten med Gud og at hun nå skulle være et stort kristent menneske; og orgelet spilte så høytidelig, de vakre barnestemmene sang og den gamle kantoren sang, men Karen tenkte bare på de røde skoene.


Om ettermiddagen fikk da den gamle fruen vite av alle mennesker at skoene hadde vært røde og hun sa at det var stygt, at det ikke passet seg og at Karen heretter, når hun gikk i kirken, alltid skulle gå med sorte sko, selv om de var gamle.

Neste søndag var det altergang, og Karen så på de sorte skoene, hun så på de røde – og så så hun på de røde igjen og tok de røde på.

Det var deilig solskinnsvær; Karen og den gamle fruen gikk på stien gjennom kornet; der støvet det litt.

Ved kirkedøren sto en gammel soldat med en krykke og med et underlig langt skjegg, det var mer rødt enn hvitt, for det var rødt; og han bøyde seg helt ned til jorden og spurte den gamle fruen om han måtte tørke av skoene hennes. Og Karen strakte også ut sin lille fot. «Se, hvilke deilige dansesko!» sa soldaten, «sitt fast når dere danser!» og så slo han med hånden på sålene.

Og den gamle fruen ga soldaten en liten skilling og så gikk hun med Karen inn i kirken.

Og alle mennesker der inne så på Karens røde sko, og alle bildene så på dem og da Karen knelte for alteret og satte gullkalken for munnen sin, tenkte hun bare på de røde skoene og det var som om de svømte om i kalken for henne; og hun glemte å synge salmen sin, hun glemte å lese sitt «Fadervår.»

Nå gikk alle folk fra kirken og den gamle fruen steg inn i vognen sin. Karen løftet foten for å stige inn etter, da sa den gamle soldaten, som sto tett ved: «Se hvilke deilige dansesko!» og Karen kunne ikke la være, hun måtte gjøre noen dansetrinn, og da hun begynte fortsatte bena å danse, det var som om skoene hadde fått makt over dem; hun danset rundt kirkehjørnet, hun kunne ikke la være, kusken måtte løpe etter og ta tak i henne, og han løftet henne inn i vognen, men føttene fortsatte å danse, så hun sparket så grusomt den gode gamle fruen. Endelig fikk de skoene av og bena kom til ro.

Hjemme ble skoene satt opp i et skap, men Karen kunne ikke la være å se på dem.

Nå lå den gamle fruen syk, de sa at hun ikke kunne leve! Pleies og passes skulle hun og ingen var nærmere til det enn Karen; men borte i byen var det et stort ball, Karen var invitert; – hun så på den gamle fruen, som jo likevel ikke kunne leve, hun så på de røde skoene, og det syntes hun det ikke var noen synd i; – hun tok de røde skoene på, det kunne hun jo også godt; – men så gikk hun på ball og så begynte hun å danse.

Men da hun ville til høyre, så danset skoene til venstre, og da hun ville opp på gulvet, så danset skoene ned på gulvet, ned trappen, gjennom gaten og ut av byens port. Danse gjorde hun og danse måtte hun, helt ut i den mørke skogen.

Da skinte det oppe mellom trærne og hun trodde at det var månen, for det var et ansikt, men det var den gamle soldaten med det røde skjegget, han satt og nikket og sa: «Se hvilke deilige dansesko!»


Da ble hun forferdelig redd og ville kaste de røde skoene, men de hang fast, og hun rev av seg strømpene, men skoene var vokst fast til føttene hennes, og danse gjorde hun og danse måtte hun over mark og eng, i regn og i solskinn, om natten og om dagen, men om natten var det grueligst.

Hun danset inn på den åpne kirkegården, men de døde der danset ikke, de har noe mye bedre å gjøre enn å danse; hun ville sette seg på den fattiges grav hvor den bitre reinfannen grodde, men for henne var det ikke ro eller hvile og da hun danset hen mot den åpne kirkedøren, så hun der en engel i lange hvite klær, med vinger som nådde ham fra skuldrene ned til jorden, hans ansikt var strengt og alvorlig, og i hånden holdt han et sverd, så bredt og skinnende:

«Danse skal du!» sa han, «danse på dine røde sko, til du blir blek og kald! til huden din skrumper sammen som et skjelett! danse skal du fra dør til dør og hvor det bor stolte forfengelige barn, skal du banke på, så de hører deg og frykter deg! Danse skal du, danse -!»

«Nåde!» ropte Karen. Men hun hørte ikke hva engelen svarte, for skoene bar henne gjennom porten, ut på marken, over vei og over sti og alltid måtte hun danse.

En morgen danset hun forbi en dør hun kjente godt; innenfor lød salmesang, de bar en kiste ut som var pyntet med blomster; da visste hun at den gamle fruen var død og hun syntes at nå var hun forlatt av alle og forbannet av Guds engel.

Danse gjorde hun og danse måtte hun, danse i den mørke natten. Skoene bar henne av sted over torner og stubber, hun rev seg til blods; hun danset hen over heden til et lite ensomt hus. Her visste hun at bøddelen bodde og hun banket med fingeren på ruten og sa:

«Kom ut! – kom ut! – Jeg kan ikke komme inn, for jeg danser!»

Og bøddelen sa: «Du vet nok ikke hvem jeg er? Jeg hugger hodet av de onde menneskene, og jeg kan merke at øksen min dirrer!»

«Hugg ikke hodet av meg!» sa Karen, «for da kan jeg ikke angre min synd! men hugg føttene mine av med de røde skoene!»

Og så skriftet hun hele sin synd, og bøddelen hugget av henne føttene med de røde skoene, men skoene danset med de små føttene hen over marken inn i den dype skogen.


Og han snittet henne trebein og krykker, lærte henne en salme, den synderne alltid synger, og hun kysset den hånden som hadde ført øksen, og gikk hen over heden.

«Nå har jeg lidd nok for de røde skoene!» sa hun, «nå vil jeg gå i kirken så de kan se meg!» og hun gikk ganske raskt mot kirkedøren, men da hun kom dit, danset de røde skoene foran henne og hun ble forskrekket og vendte om.

Hele uken igjennom var hun bedrøvet og gråt mange tunge tårer, men da det ble søndag, sa hun: «Se så! nå har jeg lidd og strevet nok! jeg skulle tro at jeg er like så god som mange av dem som sitter og kneiser der inne i kirken!» og så gikk hun ganske modig; men hun kom ikke lenger enn til porten, da så hun de røde skoene danse foran seg og hun ble forskrekket og vendte om og angret virkelig i hjertet sin synd.

Og hun gikk hen til prestegården og ba om hun måtte komme i tjeneste der, flittig ville hun være og gjøre alt hun kunne, på lønnen så hun ikke, bare at hun måtte få tak over hodet og være hos gode mennesker. Og prestekonen syntes synd på henne og ga henne tjeneste. Og hun var flittig og tankefull. Stille satt hun og hørte på når presten om kvelden leste høyt fra Bibelen. Alle de små var veldig glad i henne, men når de snakket om pynt og stas og å være deilig som en dronning, ristet hun på hodet.

Neste søndag gikk de alle til kirken og de spurte henne om hun ville være med, men hun så bedrøvet, med tårer i øynene, på krykkene sine, og så gikk de andre hen for å høre Guds ord, men hun gikk alene inn i sitt lille kammer; det var ikke større enn at det kunne stå en seng og en stol, og her satte hun seg med salmeboken sin; og mens hun med fromt sinn leste i den, bar vinden orgeltonene fra kirken over til henne, og hun løftet med tårer ansiktet sitt og sa: «Å, Gud hjelpe meg!»

Da skinte solen så klart og rett foran henne sto Guds engel i de hvite klærne, han som hun den natten hadde sett i kirkedøren, men han holdt ikke lenger det skarpe sverdet, men en deilig grønn gren som var full av roser, og han rørte med den ved taket og det hevet seg så høyt og der han hadde rørt skinte det en gullstjerne, og han rørte ved veggene og de utvidet seg, og hun så orgelet som spilte, hun så de gamle bildene med prester og prestekoner; menigheten satt i de pyntede stolene og sang av salmebøkene sine. – For kirken var selv kommet hjem til den stakkars jenta i det lille trange kammeret eller også var hun kommet dit; hun satt i stolen hos de andre av prestens folk og da de hadde endt salmen og så opp, nikket de og sa: «Det var rett at du kom, Karen!»

«Det var nåde!» sa hun.

Og orgelet klang og barnestemmene i koret lød så mykt og deilig! Det klare solskinnet strømmet så varmt gjennom vinduet inn i kirkestolen hvor Karen satt; hjertet hennes ble så fullt av solskinn, av fred og glede, at det brast; sjelen hennes fløy på solskinn til Gud, og der var det ingen som spurte om de røde skoene.