Eventyr av Hans Christian Andersen
Det var så grusomt kaldt; det snødde og det begynte å bli mørk kveld; det var også den siste kvelden i året, nyttårsaften. I denne kulden og i dette mørket gikk en liten, fattig jente på gaten med bart hode og nakne føtter; ja hun hadde jo riktignok hatt tøfler på da hun kom hjemmefra; men hva kunne det hjelpe! Det var veldig store tøfler, moren hennes hadde sist brukt dem, så store var de, og dem mistet den lille da hun skyndte seg over gaten idet to vogner kjørte så grusomt fort forbi; den ene tøffelen var ikke å finne og den andre løp en gutt med; han sa at den kunne han bruke til vugge når han selv fikk barn.
Der gikk nå den lille jenta på de nakne små føttene, som var røde og blå av kulde; i et gammelt forkle holdt hun en mengde fyrstikker og ett bundt gikk hun med i hånden; ingen hadde hele dagen kjøpt av henne; ingen hadde gitt henne en liten skilling; sulten og forfrossen gikk hun og så så forknytt ut, den lille stakkar! Snøfnuggene falt i det lange gule håret hennes, som krøllet seg så pent om nakken, men den stasen tenkte hun slett ikke på. Ut fra alle vinduer skinte lysene og det luktet så deilig av gåsestek i gaten; det var jo nyttårsaften, ja det tenkte hun på.
Borte i en krok mellom to hus, det ene stakk litt lenger ut i gaten enn det andre, der satte hun seg og krøp sammen; de små bena hadde hun trukket opp under seg, men hun frøs enda mer og hjem turde hun ikke gå, hun hadde jo ikke solgt noen fyrstikker, ikke fått en eneste skilling, faren hennes ville slå henne og kaldt var det også hjemme, de hadde bare taket over seg og der pep vinden inn, skjønt det var stappet strå og filler i de største sprekkene. De små hendene hennes var nesten helt døde av kulde. Akk! En liten fyrstikk kunne gjøre godt. Turte hun bare trekke én ut av bunten, stryke den mot veggen og varme fingrene. Hun trakk én ut, «ritsch!» hvor den sprutet, hvor den brant! Det var en varm, klar flamme, som et lite lys, da hun holdt hånden om den; det var et underlig lys! Den lille jenta syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingtromme; ilden brant så velsignet, varmet så godt! Nei, hva var det! – Den lille strakte allerede føttene ut for også å varme disse, – – da sluknet flammen, ovnen forsvant, – hun satt med en liten stump av den utbrente fyrstikken i hånden.
En ny ble strøket, den brant, den lyste, og hvor skinnet falt på muren, ble denne gjennomsiktig som et slør; hun så rett inn i stuen, hvor bordet sto dekket med en skinnende hvit duk, med fint porselen, og deilig dampet den stekte gåsen, fylt med svisker og epler! Og det som var enda flottere, gåsen hoppet fra fatet, vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen; rett bort til den fattige jenta kom den; da sluknet fyrstikken og det var bare den tykke, kalde muren å se.
Hun tente en ny. Da satt hun under det deiligste juletreet; det var enda større og mer pyntet enn det hun gjennom glassdøren hadde sett hos den rike kjøpmannen nå sist jul; tusen lys brant på de grønne grenene og brokete bilder, som de som pynter butikkvinduer, så ned til henne. Den lille strakte begge hendene i været – da sluknet fyrstikken; de mange julelysene gikk høyere og høyere, hun så de nå var de klare stjernene, én av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.
«Nå dør det én!» sa den lille, for gamle bestemor, som var den eneste som hadde vært god mot henne, men nå var død, hadde sagt: Når en stjerne faller, går en sjel opp til Gud.
Hun strøk igjen mot muren en fyrstikk, den lyste rundt omkring, og i glansen sto den gamle bestemoren, så klar, så skinnende, så mild og velsignet.
«Bestemor!» ropte den lille, «Å ta meg med! Jeg vet du er borte når fyrstikken går ut; borte akkurat som den varme ovnen, den deilige gåsesteken og det store velsignede juletreet!» – og hun strøk i hast resten av fyrstikkene som var i bunten, hun ville virkelig holde på bestemor; og fyrstikkene lyste med en slik glans at det var klarere enn ved den lyse dag. Bestemor hadde aldri før vært så vakker, så stor; hun løftet den lille jenta opp på armen sin, og de fløy i glans og glede, så høyt, så høyt; og det var ingen kulde, ingen sult, ingen angst, – de var hos Gud!
Men i kroken ved huset satt i den kalde morgenstunden den lille jenta med røde kinn, med smil om munnen – død, frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Nyttårsmorgen gikk opp over det lille liket, som satt med fyrstikkene, hvorav et knippe var nesten brent. Hun har villet varme seg! sa man; ingen visste hva vakkert hun hadde sett, i hvilken glans hun med gamle bestemor var gått inn til nyttårs glede!