Rødhette

Det var en gang en søt liten jente som alle var glad i. Bestemoren hennes var spesielt glad i henne og visste ikke hva godt hun skulle gjøre for barnebarnet. En dag ga hun jenta en liten rød fløyelshette. Hetten kledde jenta så godt at hun alltid ville ha den på, og folk begynte å kalle henne Rødhette.

En dag sa moren til Rødhette: «Kom hit, Rødhette. Ta med deg denne kaken og flasken med vin til bestemor. Hun er syk og svak og trenger noe godt. Gå tidlig før det blir for varmt, og hold deg på stien. Ikke gå bort fra den, ellers kan du falle og knuse flasken. Når du kommer inn til bestemor, husk å si god morgen og ikke glem å oppføre deg pent!»
«Jeg skal gjøre alt riktig,» lovet Rødhette og ga moren hånden på det. Bestemoren bodde en halvtime unna, dypt inne i skogen. På veien møtte Rødhette en ulv, men hun visste ikke at ulver var farlige dyr og ble ikke redd.

«Hei, Rødhette!» sa ulven.
«God dag, ulv,» svarte Rødhette høflig.
«Hvor skal du så tidlig, Rødhette?»
«Til bestemor.»
«Hva har du under forkleet?»
«Kake og vin. Bestemor er syk og svak, så hun skal få noe godt å styrke seg på.»
«Hvor bor bestemoren din?» spurte ulven interessert.
«Et kvarter lenger inn i skogen, under de tre store eiketrærne. Huset hennes ligger der, med nøttehekker nedenfor,» forklarte Rødhette.
Ulven tenkte for seg selv: «Denne unge, møre biten vil smake enda bedre enn den gamle. Jeg må være lur for å fange begge to.»
Han gikk ved siden av Rødhette en stund før han sa: «Rødhette, se på alle de vakre blomstene rundt oss! Hvorfor ser du deg ikke omkring? Jeg tror ikke du hører hvor vakkert fuglene synger engang. Du går jo som om du var på vei til skolen, mens det er så herlig her i skogen!»
Rødhette åpnet øynene og så solstrålene danse mellom trærne og alle de vakre blomstene. Hun tenkte: «Hvis jeg plukker en fin bukett til bestemor, vil det sikkert glede henne. Det er tidlig ennå, så jeg rekker fram i tide.» Hun forlot stien og begynte å plukke blomster. For hver blomst hun plukket, så hun en enda vakrere lenger borte, og slik kom hun dypere og dypere inn i skogen.

Imens skyndte ulven seg rett til bestemorens hus og banket på døren.»Hvem er det?» ropte bestemoren innenfra.
«Rødhette,» svarte ulven og prøvde å gjøre stemmen sin lys. «Jeg har med kake og vin til deg. Åpne døren!»
«Bare trykk ned håndtaket,» sa bestemoren. «Jeg er for svak til å stå opp.»Ulven åpnet døren, gikk rett bort til sengen og slukte bestemoren hel. Så tok han på seg nattklærne hennes, la seg i sengen og trakk for gardinene.

Rødhette hadde plukket så mange blomster at hun nesten ikke kunne bære dem. Endelig husket hun på bestemoren og skyndte seg videre. Hun ble overrasket over at døren sto åpen, og da hun kom inn i rommet, følte hun seg underlig til mote.

«God morgen,» ropte hun, men fikk ikke noe svar.
Hun gikk bort til sengen og trakk gardinene til side. Der lå bestemoren med nattkappen trukket langt ned i ansiktet og så veldig rar ut.»Å, bestemor, for noen store ører du har!» utbrøt Rødhette.
«Desto bedre til å høre deg med,» svarte ulven.
«Å, bestemor, for noen store øyne du har!»
«Desto bedre til å se deg med.»
«Å, bestemor, for noen store hender du har!»
«Desto bedre til å gripe deg med!»
«Men bestemor, for en fryktelig stor munn du har!»
«Desto bedre til å spise deg med!» ropte ulven.
Han hoppet ut av sengen og slukte stakkars Rødhette. Da ulven hadde stilt sulten, la han seg tilbake i sengen, sovnet og begynte å snorke høylytt.

En jeger gikk forbi huset og tenkte: «Så fælt den gamle damen snorker! Jeg må se om det er noe galt.» Han gikk inn og fant ulven liggende i sengen.
«Her finner jeg deg endelig, din gamle synder,» sa jegeren. «Jeg har lett etter deg lenge.»

Han ville skyte ulven, men så slo det ham at ulven kunne ha slukt bestemoren, og at hun kanskje fortsatt kunne reddes. I stedet for å skyte, tok han en saks og begynte å klippe opp magen på den sovende ulven. Etter noen klipp, så han den røde luen skinne, og etter noen klipp til hoppet Rødhette ut.
«Å, så redd jeg var!» ropte hun. «Det var så mørkt inne i ulvens mage!»
Så kom den gamle bestemoren ut, levende, men nesten uten pust. Rødhette hentet store steiner som de fylte ulvens mage med. Da ulven våknet og prøvde å løpe sin vei, var steinene så tunge at han falt om og døde. Alle tre var glade.

Jegeren flådde ulven og tok med seg pelsen hjem. Bestemoren spiste kaken og drakk vinen som Rødhette hadde hatt med, og følte seg straks bedre. Rødhette tenkte: «Aldri mer skal jeg løpe bort fra stien når mor har forbudt meg det.»

Det fortelles også at en annen gang, da Rødhette igjen skulle til bestemoren med bakst, prøvde en annen ulv å lokke henne bort fra stien. Men Rødhette var blitt forsiktig. Hun gikk rett fram og fortalte bestemoren om ulven hun hadde møtt, som hadde hilst på henne, men som hadde så onde øyne. «Hadde vi ikke vært på åpen vei, ville han nok ha spist meg,» sa Rødhette.
«Kom, så låser vi døren så han ikke kan komme inn,» sa bestemoren. Like etter banket det på døren, og ulven ropte: «Lukk opp, bestemor! Det er Rødhette, jeg har med bakst til deg.»Men de forholdt seg stille og åpnet ikke. Ulven lusket rundt huset flere ganger før han hoppet opp på taket. Der ville han vente til Rødhette gikk hjem om kvelden, så han kunne snike seg etter henne og spise henne i mørket.Men bestemoren gjennomskuet planen hans. Det sto et stort steintrau foran huset, og hun sa til Rødhette: «Ta bøtten, kjære. I går kokte jeg pølser. Bær vannet de ble kokt i ut i trauet.»Rødhette bar vann til det store trauet var helt fullt. Da nådde lukten av pølsene ulvens nese. Han snuste og kikket ned, og til slutt ble halsen så lang at han mistet balansen og begynte å gli. Han skled ned fra taket og rett ned i det store trauet, hvor han druknet.Rødhette gikk glad hjem, og fra den dagen var det ingen som prøvde å skade henne mer.