Det var en gang en mann og en kone som levde så godt sammen. Så kom mannen på at han syntes hun ikke holdt så mye av ham som hun hadde gjort før; så spurte han henne:
«Liker du meg godt?» sa han.
«Ja,» svarte hun.
«Hvor mye?» sa han.
«Som vinden i varme solen,» svarte hun.
«Er det noe?» sa mannen; «da vil ikke jeg være sammen med deg,» sa han.
Så gjorde han seg klar til å reise. Han gikk opp noen ganske bratte lier, og det var så varmt i solen; da han kom opp, var han så svett at han nesten smeltet. Da møter han en så kald og sval vind at han aldri hadde kjent noe så godt. Så tenkte han med seg selv: «Liker hun meg så godt, da er det ikke noe å reise for,» tenkte han. Så vendte han om, og siden var de sammen alle sine dager. «Og hvor lenge – det vet ikke jeg,» sa Olav Eivindsson Odda.