Det var en gang en prest som var så hovmodig at han skrek på lang avstand når han så noen komme kjørende mot seg på hovedveien: «Av veien, av veien, her kommer selveste presten!»
En gang han fór slik og bar seg, møtte han kongen. «Av veien, av veien!» skrek han på lang avstand.
Men kongen kjørte som han kjørte og fortsatte framover, så denne gangen måtte presten vike med hesten sin. Da kongen kom på siden av ham, sa han:
«I morgen skal du møte på slottet, og hvis du ikke kan løse tre spørsmål jeg vil gi deg, skal du miste både kappe og krage for din hovmods skyld.»
Dette var noe annet enn presten var vant til. Å hauke og skråle og bære seg verre enn ulikt, det kunne han, men spørsmål og svar var ikke hans sterke side. Så dro han til klokkeren, som hadde rykte på seg for å være klokere enn presten. Til ham sa han at han ikke hadde lyst til å reise, «for en tosk kan spørre om mer enn ti vise kan svare,» sa han, og så fikk han klokkeren til å dra i stedet for seg.
Ja, klokkeren dro, og kom til slottet iført prestens kappe og krage. Der tok kongen imot ham ute i svalgangen, både med krone og septer, og var så prektig at det lyste og skinte av ham.
«Nå, er du der?» sa kongen.
Ja, det var han da, det var sikkert nok.
«Si meg nå først,» sa kongen, «hvor langt er det fra øst til vest?»
«Det er en dagsreise det,» sa klokkeren.
«Hvordan det?» sa kongen.
«Jo, solen går opp i øst og ned i vest, og det gjør hun greit på en dag,» sa klokkeren.
«Ja ja,» sa kongen. «Men si meg nå,» sa han, «hva mener du vel jeg er verdt, slik som du ser meg her?»
«Å, Kristus ble verdsatt til tretti sølvpenger, så jeg tør vel ikke sette deg høyere enn til tjueni,» sa klokkeren.
«Nå vel!» sa kongen. «Siden du er så klok på alle vis, så si meg hva det er jeg tenker nå?»
«Å, du tenker vel at det er presten som står foran deg, men jeg får skam om du ikke tar feil, for det er klokkeren,» sa han.
«Nå, så reis hjem med deg, og vær du prest og la ham bli klokker,» sa kongen, og slik ble det.

Originaltekst:
Presten og klokkeren
Det var en gang en prest som var slik en børste at han skrek langt unna, når han så noen kom kjørende i møte med seg i alfarveien: «Av veien, av veien, her kommer selve presten!»
En gang han for slik og bar seg, møtte han kongen. «Av veien, av veien!» skrek han på lang vei.
Men kongen kjørte som han kjørte, og reiste fram, han, så den gangen måtte presten vike hesten sin; og da kongen kom jevnsides med ham, sa han:
«I morgen skal du møte på slottet, og kan du ikke løse tre spørsmål jeg vil gi deg, skal du miste både kappe og krage for ditt hovmods skyld.»
Det var annet slag enn presten var vant til. Hauke og skråle og bære seg verre enn ulikt, det kunne han; men spørsmål og svar var ikke hans fag. Så reiste han til klokkeren, som hadde ord for å være bedre i kappen enn presten var. Til ham sa han han ikke hadde hug til å reise, «for en gap kan spørre mer enn ti vise kan svare,» sa han, og så fikk han klokkeren til å fare isteden for seg.
Ja, klokkeren reiste, og kom til slottet med prestens kappe og krage på. Der tok kongen imot ham ute i svalen både med krone og spir, og var så gild at det lyste og lavde av ham.
«Nå, er du der?» sa kongen.
Ja, han var da det, det var sikkert nok.
«Si meg nå først,» sa kongen, «hvor langt er det fra øster til vester?»
«Det er en dagsreise det,» sa klokkeren.
«Hvordan det?» sa kongen.
«Jo-o, sola går opp i øster og ned i vester, og det gjør hun snilt på en dag,» sa klokkeren.
«Ja ja,» sa kongen. «Men si meg nå,» sa han, «Hva mener du vel jeg er verd, slik som du ser meg her?»
«Å, Kristus ble taksert til tredve sølvpenger, så jeg tør vel ikke sette deg høyere enn til ni og tyve,» sa klokkeren.
«Nå nå!» sa kongen. «Siden du er så klok på alle slag, så si meg hva det er jeg tenker nå?»
«Å, du tenker vel det er presten som står for deg, men skam få meg, tenker du ikke feil, for det er klokkeren,» sa han.
«Nå, så reis – hjem med deg, og vær du prest og la ham bli klokker,» sa kongen, og så ble det.