Ulven og de syv små geitekillingene

Det var en gang en gammel geit som hadde syv små killinger, og hun var like glad i dem som noen mor noensinne har vært i sine barn. En dag måtte hun gå ut i skogen for å hente mat til dem, så hun kalte dem alle rundt seg. «Kjære barn,» sa hun, «jeg skal ut i skogen; og mens jeg er borte, må dere passe dere for ulven, for hvis han noen gang kommer seg inn, vil han spise dere opp, skinn, bein og alt. Den uslingen forkler seg ofte, men han kan alltid kjennes igjen på sin hese stemme og svarte poter.» – «Kjære mor,» svarte killingene, «du trenger ikke være redd, vi skal passe godt på oss selv.» Og moren brekte farvel og gikk sin vei med lett sinn.

Det gikk ikke lang tid før noen banket på husdøren og ropte: «Åpne døren, kjære barn, moren deres er kommet tilbake og har med seg noe til hver av dere.» Men de små killingene kjente igjen ulven på den hese stemmen. «Vi vil ikke åpne døren,» ropte de; «du er ikke vår mor, hun har en fin og søt stemme, og din stemme er hes; du må være ulven.» Da dro ulven til en butikk og kjøpte en stor klump kritt, og spiste den opp for å gjøre stemmen sin myk. Og så kom han tilbake, banket på husdøren og ropte: «Åpne døren, kjære barn, moren deres er her og har med seg noe til hver av dere.» Men ulven hadde lagt de svarte potene sine mot vinduet, og killingene som så dette, ropte, «Vi vil ikke åpne døren; vår mor har ikke svarte poter som deg; du må være ulven.» Ulven løp da til en baker. «Baker,» sa han, «jeg er skadet i foten; vær så snill å smøre litt deig over stedet.» Og da bakeren hadde plastret føttene hans, løp han til mølleren. «Møller,» sa han, «strø litt hvitt mel over potene mine.» Men mølleren nektet, og tenkte at ulven måtte ha ondt i sinne mot noen. «Hvis du ikke gjør det,» ropte ulven, «spiser jeg deg opp!» Og mølleren ble redd og gjorde som han ble bedt. Og det viser bare hvordan mennesker er.

Og nå kom skurken for tredje gang til døren og banket. «Åpne, barn!» ropte han. «Deres kjære mor har kommet hjem og har med seg noe til hver av dere fra skogen.» – «Vis oss først potene dine,» sa killingene, «så vi kan vite om du virkelig er vår mor eller ikke.» Og han satte potene sine mot vinduet, og da de så at de var hvite, virket alt i orden, og de åpnet døren. Men da han kom inn, så de at det var ulven, og de ble livredde og prøvde å gjemme seg. Den ene løp under bordet, den andre gjemte seg i sengen, den tredje i ovnen, den fjerde på kjøkkenet, den femte i skapet, den sjette under vasken, og den syvende i klokkekassen. Men ulven fant dem alle og gjorde kort prosess; én etter én slukte han dem, alle unntatt den yngste, som hadde gjemt seg i klokkekassen. Og slik, etter å ha fått det han ville ha, ruslet ulven ut på de grønne engene, la seg ned under et tre og sovnet.

Ikke lenge etter kom geitemoren tilbake fra skogen; og åh! for et syn som møtte henne! Døren sto vidåpen, bord, stoler og krakker lå slengt omkring, tallerkener var knust, dynen og putene revet av sengen. Hun lette etter barna sine, men de var ingen steder å finne. Hun ropte på hver av dem ved navn, men ingen svarte før hun kom til navnet på den yngste. «Her er jeg, mor,» ropte en liten stemme, «her inne i klokkekassen.» Så hjalp hun ham ut og fikk høre hvordan ulven hadde kommet og spist opp alle de andre. Og du kan nok tenke deg hvordan hun gråt over tapet av sine kjære barn.

Til slutt i sin sorg vandret hun ut av huset, med den yngste killingen ved sin side; og da de kom ut på engen, så de ulven ligge under et tre og snorke så grenene ristet. Geitemoren så nøye på ham fra alle kanter og la merke til at noe inni kroppen hans beveget seg og kjempet. Kjære meg! tenkte hun, kan det være at mine stakkars barn som han slukte til kveldsmat fortsatt er i live? Og hun sendte den lille killingen tilbake til huset etter en saks, nål og tråd. Så skar hun opp ulvens kropp, og ikke før hadde hun klippet én gang før hodet til en av killingene kom ut, og så enda et klipp, og så en etter en hoppet alle de seks små killingene ut, levende og i god behold, for i sin grådighet hadde skurken slukt dem hele. Så gledelig dette var! De trøstet sin kjære mor og hoppet rundt som skreddere i et bryllup. «Nå, hent noen gode, harde steiner,» sa moren, «og vi vil fylle kroppen hans med dem mens han sover.» Og så hentet de noen i all hast og puttet dem inni ham, og moren sydde ham sammen igjen så raskt at han ikke merket noe.

Da ulven omsider våknet og reiste seg, gjorde steinene inni ham at han følte seg veldig tørst, og idet han gikk til bekken for å drikke, slo og skramlet de mot hverandre. Og så ropte han ut:

«Hva er det jeg kjenner inni meg
Som slår hardt mot mine bein?
Hvordan kunne slikt skje meg!
De var killinger, nå er de stein.»

Så kom han til bekken og bøyde seg for å drikke, men de tunge steinene tynget ham ned, så han falt over i vannet og druknet. Og da de syv små killingene så det, kom de løpende. «Ulven er død, ulven er død!» ropte de, og tok hverandre i hendene og danset med moren sin rundt omkring.