Tornerose

For lenge siden levde en konge og dronning som hver dag ønsket seg et barn, men uten hell. En dag, mens dronningen badet, kom det en frosk ut av vannet som spådde at hun ville få en datter innen et år. Spådommen gikk i oppfyllelse, og kongeparet fikk en vakker prinsesse.

Kongen arrangerte en stor fest for å feire fødselen og inviterte slektninger, venner og de vise kvinnene i riket. Det var tretten vise kvinner, men kongen hadde bare tolv gulltallerker, så én måtte utelates.

Elleve av de vise kvinnene ga prinsessen gaver som dyd, skjønnhet og rikdom. Men da kom den uinviterte trettende kvinnen, som i sinne forbannet prinsessen: «I sitt femtende år skal prinsessen stikke seg på en spinnerokk og falle død om.» Den tolvte vise kvinnen, som ennå ikke hadde gitt sin gave, mildnet forbannelsen: «Prinsessen skal ikke dø, men falle i en dyp søvn i hundre år.»

Nå ønsket kongen å redde barnet sitt selv fra denne ulykken, og ga ordre om at alle spinnerokker i kongeriket skulle brennes. Jomfruen vokste opp, prydet med alle de vise kvinnenes gaver; og hun var så vakker, beskjeden, søt, snill og klok at alle som så henne, måtte elske henne. Det skjedde en dag, da hun allerede var femten år gammel, at kongen og dronningen red ut, og jomfruen ble alene igjen på slottet. Hun vandret rundt i alle kroker og hjørner, og inn i alle kamre og saler, etter som lysten tok henne, til hun til slutt kom til et gammelt tårn. Hun klatret opp den smale, svingete trappen som førte til en liten dør, med en rusten nøkkel stikkende ut av låsen; hun vred om nøkkelen, og døren åpnet seg, og der i det lille rommet satt en gammel kone med en spinnerokk, flittig spinnende sin lin.

«God dag, mor,» sa prinsessen, «hva gjør du?» – «Jeg spinner,» svarte den gamle konen, nikkende med hodet. «Hva er det som snurrer så raskt rundt?» spurte jomfruen, og idet hun tok spinnerokken i hånden begynte hun å spinne; men ikke før hadde hun rørt den før den onde profetien ble oppfylt, og hun stakk fingeren sin på den. I samme øyeblikk falt hun bakover på sengen som sto der, og falt i en dyp søvn.

Og denne søvnen falt over hele slottet; kongen og dronningen, som hadde kommet tilbake og var i den store hallen, falt i dyp søvn, og med dem hele hoffet. Hestene i stallene, hundene i gården, duene på taket, fluene på veggen, selv ilden som flakket på ildstedet, ble stille og sov som resten; og kjøttet på spiddet sluttet å steke, og kokken, som var i ferd med å dra kjøkkengutten i håret for en feil han hadde gjort, slapp ham og falt i søvn. Og vinden stilnet, og ikke et blad falt fra trærne rundt slottet. Så vokste det opp en hekk av torner rundt stedet, tykkere for hvert år, til slutt var hele slottet skjult fra syne, og ingenting av det kunne sees unntatt værhanen på taket.

Og et rykte spredte seg i hele landet om den vakre sovende Tornerose, for det var prinsessens navn; og fra tid til annen kom mange kongssønner og prøvde å tvinge seg gjennom hekken; men det var umulig for dem å gjøre det, for tornene holdt fast sammen som sterke hender, og de unge mennene ble fanget av dem, og da de ikke klarte å komme seg fri, døde de en beklagelig død.

Mange lange år senere kom det en kongesønn til landet, og hørte en gammel mann fortelle om at det skulle stå et slott bak tornehekken, og at der sov en vakker fortryllet prinsesse ved navn Tornerose i hundre år, og med henne kongen og dronningen, og hele hoffet. Den gamle mannen hadde fått høre av sin bestefar at mange kongssønner hadde forsøkt å passere tornehekken, men hadde blitt fanget og gjennomboret av tornene, og hadde dødd en elendig død. Da sa den unge mannen: «Likevel frykter jeg ikke å prøve; jeg skal komme gjennom og se den vakre Tornerose.» Den gode gamle mannen prøvde å fraråde ham, men han ville ikke høre på hans ord.

For nå var de hundre årene omme, og dagen var kommet da Tornerose skulle vekkes. Da prinsen nærmet seg tornehekken, ble den forvandlet til en hekk av vakre, store blomster, som skilte seg og bøyde seg til side for å la ham passere, og så lukket seg bak ham i en tykk hekk. Da han nådde slottsgården, så han hestene og de brune jakthundene ligge og sove, og på taket satt duene med hodene under vingene. Og da han kom innendørs, sov fluene på veggen, kokken i kjøkkenet hadde hånden løftet for å slå kjøkkengutten, og kjøkkenpiken hadde den svarte høna på fanget, klar til å plukke.

Så gikk han høyere opp, og så i hallen hele hoffet ligge og sove, og over dem, på tronene sine, sov kongen og dronningen. Og fortsatt gikk han videre, og alt var så stille at han kunne høre sin egen pust; og til slutt kom han til tårnet, og gikk opp den svingete trappen, og åpnet døren til det lille rommet der Tornerose lå. Og da han så henne se så nydelig ut i søvne, kunne han ikke vende blikket bort; og snart bøyde han seg ned og kysset henne.

Og hun våknet, åpnet øynene og så vennlig på ham. Hun reiste seg, og de gikk ut sammen, og kongen, dronningen og hele hoffet våknet opp og så på hverandre med store øyne av undring. Hestene i gården reiste seg og ristet seg, hundene spratt opp og logret med halene, duene på taket trakk hodene ut fra under vingene, så seg rundt og fløy ut på marken, fluene på veggen krøp litt lenger, kjøkkenilden flakket opp og flammet, og begynte å steke kjøttet igjen, steken på spiddet begynte å rotere, kokken ga kjøkkengutten en ørefik så han skrek høyt, og tjenestepiken fortsatte å plukke fjærene av høna.

Så ble bryllupet mellom prinsen og Tornerose holdt med all prakt og stas, og de levde lykkelig sammen til sine dagers ende.