Det var en gang en gammel mann som gikk og staket seg fram med en hvit stav. Så kom han til en maurtue, og i den lå det en orm og bar seg så ille at mannen ville drepe den. «Å kjære mann!» sa den, «redd meg ut av denne nøden: Rekk meg staven din og kast meg ut av tua.» Å ja, mannen gjorde så. Straks slengte ormen seg rundt halsen på mannen og sa: «Ja, nå vil jeg stikke deg i hjel.» «Jasså,» sa mannen, «nå reddet jeg ditt liv, og du vil drepe meg for bryet.» «Ja,» sa ormen, «har du ikke hørt at alle gode gjerninger skal lønnes ille.» «Nei,» sa mannen, «det kan ikke være så. Vi får gå et stykke så vi hører om alle sier så.»

Å ja, de kom da til en gammel merr. «Hør du gamle mor,» sa mannen, «er det sant at alle gode gjerninger skal lønnes ille? Så sier denne ormen: Jeg frelste livet hans, han lå i en maurtue og dermed slengte han seg over halsen min og sier at han vil drepe meg for bryet.» «Ja,» sa merra, «jeg får nok vite at det gamle ordtaket er sant, jeg. Før har jeg hatt mange fine føll og dratt mang et tungt lass og vært til stor nytte. Men nå byr de meg en blå kule i skallen for bryet.» «Ja, hør nå,» sa ormen, «nå stikker jeg deg i hjel.» «Nei,» sa mannen, «vi får gå et stykke til. De sier vel ikke alle så.»

Å ja, et stykke derfra kom de til en gammel ku. «Hør du gamle mor!» sa mannen, «er det sant at alle gode gjerninger skal lønnes ille? Så sier denne ormen, jeg reddet livet hans. Han lå i en maurtue og maurene hadde sikkert drept ham. Men jeg reddet ham med den hvite staven min. Men nå vil han drepe meg for bryet!» «Ja,» sa kua, «jeg får så finne, jeg, at det ordtaket er sant. Før har jeg båret mange gilde kalver og melket dyktig. Men nå blir jeg budt en blå øksehammer i skallen for bryet.» «Ja, hør nå,» sa ormen, «nå dreper jeg deg.» «Nei,» sa mannen, «vi får ennå gå et stykke. Hører jeg da det samme, så får det vel få skje.»

Så kom de til en rev. «Hør du rev!» sa mannen, «du er nå så klok på alle ting du? Er det sant at alle gode gjerninger skal lønnes ille? Så sier denne ormen som jeg bærer rundt halsen. Jeg frelste livet hans. Han lå i en maurtue og maurene hadde nå snart drept ham. Men jeg tok ham på staven min og kastet ham ut av tua og han kastet seg over halsen min og sier han vil stikke meg i hjel for bryet.» «Ja,» sa reven, «nå skal jeg være dommer mellom dere, jeg. Men dere må love meg det begge to at dere vil godta den dommen som jeg feller.» Å ja, det lovet de. «Nå skal jeg sette meg på en stein og du mann skal sette deg på en stein og ormen skal legge seg på en stein.» Å ja, det gjorde de. «Ja, nå dømmer jeg at du mann skal ta den hvite staven din og slå ormen i hjel.» Det gjorde mannen straks. «Hva skal du ha for bryet ditt?» sa mannen. «Blir jeg i nød en gang, så skal du hjelpe meg igjen,» sa reven.

Noen dager deretter sto mannen og pløyde. Dermed kom det en rev springende. «Å kjære mann!» sa han, «pløy meg ned i furen så ingen ser meg. Det kommer en jeger og vil skyte meg i hjel.» Å ja, mannen gjorde så, for han kjente igjen reven at det var den samme som hadde hjulpet ham. Så kom jegeren. «Har du ikke sett en rev som sprang her?» sa han. «Nei,» sa mannen. Men han pekte bort på furen. «Han sprang så tydelig rett mot deg,» sa han. «Nei,» sa mannen enda. Men han pekte på furen alt han sto. Men jegeren la ikke merke til det og reiste sin vei. «Nå,» sa mannen, «reddet jeg også ditt liv.» Men reven som hadde sett at han pekte, svarte: «Ja, du talte som en mann. Men du pekte som en skjelm.»

Oversatt med Perplexity.ai

Orignaltekst:

Den kvite staven

Ein gong var det ein gamal mann som gjekk og stauka seg med ein kvit stav. Så kom han til ei maurtue og i henne låg det ein orm og bar seg så ille at mannen ville drepa han. «Å kjære mann!» sa han, «redda meg or denne nauda: Rett meg staven din og kasta meg ut or tua.» Å ja, mannen gjorde så. Straks slengde ormen seg i kring halsen på mannen og sa det: «Ja, nå vil eg stinga deg i hel.» «Ja så,» sa mannen, «nå redda eg ditt liv, og du vil drepa meg for umaken.» «Ja,» sa ormen, «har du ikkje høyrt det at alle gode gjerningar skulle ille lønast.» «Nei,» sa mannen, «det kan ikkje vera så. Me får gå eit stykke så me høyrer om alle seier så.»

Å ja, dei kom då til ei gammal merr. «Høyr du gamle mor,» sa mannen, «er det sant at alle gode gjerningar skulle ille lønast? Så seier denne ormen: Eg frelste livet hans, han låg i ei maurtue og dermed slengde han seg over halsen min og seier at han vil drepa meg for umaken.» «Ja,» sa merra, «eg får nok veta at det gamle ordspråket er sant, eg. Før har eg hatt mange fine føl og dratt mangt eit tungt lass og vore til stor nytte. Men nå byr dei meg ei blå kule i skallen for umaken.» «Ja, høyr nå,» sa ormen, «nå sting eg deg i hel.» «Nei,» sa mannen, «me får gå eit stykke til. Dei seier vel ikkje alle så.»

Å ja, eit stykke der ifrå, kom dei til ei gamal ku. «Høyr du gamle mor!» sa mannen, «er det sant at alle gode gjerningar skulle ille lønast? Så seier denne ormen, eg redda livet hans. Han låg i ei maurtue og maurane hadde sikkert drepe han. Men eg redda han med den kvite staven min. Men nå vil han drepa meg for umaken!» «Ja,» sa kua, «eg får så finna, eg, at det ordspråket er sant. Før har eg bore mange gilde kalvar og mjølka dyktig. Men nå blir eg bydd ein blå øksehammar i skallen for umaken.» «Ja, høyr nå,» sa ormen, «nå drep eg deg.» «Nei,» sa mannen, «me får ennå gå eit stykke. Høyrer eg då det same, så får det vel få skje.»

Så kom dei til ein rev. «Høyr du rev!» sa mannen, «du er nå så klok på alle ting du? Er det sant at alle gode gjerningar skulle ille lønast? Så seier denne ormen som eg ber i kring halsen. Eg frelste livet hans. Han låg i ei maurtue og maurane hadde nå snart drepe han. Men eg tok han på staven min og kasta han or tua og han kasta seg over halsen min og seier han vil stinga meg i hel for umaken.» «Ja,» sa reven, «nå skal eg vera dommar mellom dvkk, eg. Men de må lova meg det båe to at de vil ta ved den dommen som eg feller.» Å ja, det lova dei. «Nå skal eg setja meg på ein stein og du mann skal setja deg på ein stein og ormen skal leggja seg på ein stein.» Å ja, det gjorde dei. «Ja, nå dømer eg at du mann skal ta den kvite staven din og slå ormen i hel.» Det gjorde mannen straks. «Kva skal du ha for umaken din?» sa mannen. «Blir eg i naud ein gong, så skal du hjelpa meg att,» sa reven.

Nokre dagar deretter sto mannen og pløygde. Dermed kom det ein rev springande. «Å kjære mann!» sa han, «pløy meg ned i fora så ingen ser meg. Det kjem ein skyttar og vil skyta meg i hel.» Å ja, mannen gjorde så, for han kjende att reven at det var den same som hadde hjelpt han. Så kom skyttaren. «Har du ikkje sett ein rev som sprang her?» sa han. «Nei,» sa mannen. Men han peikte bort på fora. «Han sprang så skilleg plent til deg,» sa han. «Nei,» sa mannen endå. Men han peikte på fora alt han sto. Men skyttaren hugste ikkje etter det og reiste sin veg. «Nå,» sa mannen, «redda eg også ditt liv.» Men reven som hadde sett at han peikte, svara det: «Ja, du tala som ein mann. Men du peikte som ein skjelm.»