Det var en gang for lenge siden en mann og en bjørn som hadde kommet i uenighet; hva det var om, skal jeg ikke si jeg vet nøyaktig. Så var det en gang om høsten, mannen var i skogen og la sammen ved, at bjørnen kommer og ville ta hesten hans. Mannen lot som om han ikke skyldte ham noen hest, og mente han skulle være så snill å la den være, men bjørnen sverget på at han skulle drepe alle kyrne hans til sommeren, dersom han ikke fikk hesten hans der på flekken.
Mannen brydde seg ikke videre om å ha noe utestående med denne karen, som var å vente, og sa da at bjørnen heller fikk få hesten dersom han ville love at han aldri skulle røre de andre dyrene hans noensinne. Å ja, de ble da til slutt enige om dette slik at mannen skulle møte ham der igjen med hesten sin neste dag.

Men så var det en rev som hadde stått og lyttet til denne avtalen deres, og han fikk da tak i mannen og tilbød seg å hjelpe ham, dersom han måtte få det beste lammet hans. Mannen syntes det var bedre å bli av med lammet enn hesten, og sa da at han heller fikk få det, om han kunne gjøre ham en tjeneste. Reven la da opp for mannen hvordan de skulle stelle seg neste dag. Når bjørnen kom og ville ha hesten, så skulle reven stå borte i lia og rope til mannen og spørre ham om han hadde sett noen bjørn der i skogen, og så skulle mannen svare nei, han, «og så kan du siden gjøre bare som bjørnen ber deg om,» sa reven, «for jeg vet hva han vil komme til å si.»
Neste dag møttes mannen og bjørnen på stedet som avtalt var, og mens de sto der og snakket sammen, ropte reven i lia om mannen hadde sett noen bjørn der i skogen, og mannen svarte nei som reven hadde sagt. «Hva er det,» sa bjørnen og trakk seg nærmere inntil mannen. «Å det er Per Skytter som farer her og ser etter bjørn,» sa mannen. «Hva er det som står innmed deg der da?» sa reven. Bjørnen hørte også nå hva Per Skytter spurte om, og så ba han mannen for Guds skyld at han ville si det var en tyristokk. «Det er bare en tyristokk, dette som står her,» svarte mannen. «Slike tyristokker pleier vi å velte på sleden og kjøre hjem til ved,» ropte Per Skytter borte i lia igjen. Bjørnen hvisket til mannen og ba ham om han ville liksom late som han veltet ham på sleden, og det gjorde da mannen. Per Skytter sto og så på dette alt sammen, han, og lo så det ristet i ham. «Slike tyristokker pleier de å måtte surre fast på sleden, så de ikke ruller av i slike glatte kleiver,» ropte det borte i lia igjen. Bjørnen var stiv, han, stakkar, og ba så mannen surre seg fast på sleden, og det ble gjort både fort og vel.
«Slike tyristokker pleier de å måtte hugge øksen i og holde, så ikke lasset velter over ende i slike halvskakke bakker,» ropte Per Skytter igjen.
«Å kjære vene, lat som om du hugger øksen i meg,» ba bjørnen, og det gjorde mannen: hugget av alle livets krefter øksen like i fleisen på ham, så bjørnen aldri reiste seg mer. Så kom reven hit igjennom diltende til mannen og ber ham møte seg der med lammet neste dag.
Mannen kjører da hjem igjen så stolt med bjørnen på sleden, han, og forteller kona si alt som hadde hendt, og at reven skulle ha det beste lammet i sauefjøset fordi han hadde frelst hesten ut av bjørneklørne.
«Å nei, det gjør jeg ikke,» sa kona og ble sint, «hva skal den fillefanten med lam etter, han har stjålet nok høns og lam av oss, han,» sa hun. «Men er det så at du vil møte ham i morgen, så ta heller med deg den ene røde bikkja i en sekk, da,» sa hun, «så kan han få like for revestreker sine.»
«Å ja, han var nok rettelig verdt det,» sa mannen, «det er ikke for det.»
Om morgenen gjorde mannen seg klar til skogs igjen, og så tok han med seg den røde bikkja i en sekk.
«Hvor er nå lammet, da,» sa reven da de møttes – han sto der og slikket seg om munnen med tunga langt ut av halsen.
«Nå skal du få det, bare du vil vente litt,» sa mannen og knyttet opp sekkebåndet.
Ut av sekken så kommer den store, kraftige bikkja og ruser like på reven. Reven tar til flukt og bikkja etter oppover bakkene så fort og hardt de orket.
«Ille gjort for vel gjort, ille gjort for vel gjort,» ropte reven tilbake til mannen, og så tok han ut på ville skogen, så ingen har hverken hørt eller spurt mer til ham etter den dag.
Originaltekst:
Mannen, bjørnen og reven
Det var ei gong lenge sia ein mann og ein bjørn som hadde kome i ugreie; hot det var om, skal eg inkje plent seia eg veit. Så var det ei vende om hausten, mannen var i skogen og la i hop ved, at bjørnen kjem og ville taka hesten honoms. Mannen let om han ikkje var ‘n nokon hest skuldig, og meinte han skulle vera så god å lata’n bli, men bjørnen svor på han skulle drepa alle kyrne honoms til sommaren, dersom han ikkje fekk hesten honoms der på flekken.
Mannen brydde seg ‘kje vidare om å hava noko utestandande med denne karen, som venteleg var, og sa då det at bjørnen før fekk få hesten dersom han ville lova han aldri skulle ense dei andre krøteri honoms nokonsin. Å ja, dei blei då til slutt forlikte om dette såleis at mannen skulle møte ‘n der att med hesten sin andre dagen.
Men så var det ein rev som hadde stade lytt på denne avtala deires, og han fekk då fatt i mannen og baud seg til å hjelpe ‘n, dersom han måtte få det beste lammet honoms. Mannen tosse det var likare bli av med lammet enn hesten, og sa då han før fekk få det, om han kunne gjera ‘n noko tenest. Reven la då opp for mannen hossles dei skulle stelle seg andre dagen. Når bjørnen kom og ville få hesten, så skulle reven stande borti lii og rope til mannen og spørje ‘n om han hadde sett nokon bjørn der i skogen, og så skulle mannen svara nei, han, «og så kan du sia gjera bare som bjørnen bed deg til,» sa reven, «for eg veit hot han vil koma til å seia.»
Andre dagen møttest mannen og bjørnen på staden som avrødd var, og med dei stod der og talast med, ropa reven i lii om mannen hadde sett nokon bjørn der i skogen, og mannen svara nei som reven hadde sagt. «Hot er det,» sa bjørnen og tukka seg nærare innåt mannen. «Å det er Per Skyttar som fer her og ser etter bjørn,» sa mannen. «Hot er det som stend innmed deg dera då?» sa reven. Bjørnen høyrde au no hot Per Skyttar spurde om, og så bad han mannen for gode Guds skuld at han ville seia det var ei tyrilåg. «Det er bare ei tyrilåg, dette som stend hera,» svara mannen. «Slike tyrilægar pla me velte på sleden og køyre heim til ved,» ropa Per Skyttar borte i lii att. Bjørnen kviskra til mannen og bad ‘n om han ville liksom låst velte ‘n på sleden, og det gjorde då mannen. Per Skyttar stod og såg på dette alt saman, han, og lo så det huska i ‘n. «Slike tyriskryte pla dei ljota gjurde på sleden, så dei ikkje rullar av i slike slengjulege kleivar,» ropa det borti lii att. Bjørnen var styven, han, stakkar, og bad så mannen gjurde seg fast på sleden, og det blei gjort både fort og vel.
«Slike tyriskryte vane dei ljota hogge øksi i og halde, så ikkje lasset veltar over ende i slike halvskakke bakkar,» ropa Per Skyttar att.
«Å vakre vene, låst liksom du høgg øksi i meg,» bad bjørnen, og det gjorde mannen: hogg av alle livsens krefter øksi like i fleisen på ‘n, så bjørnen aldri reiste seg meir. Så kom reven hit igjennom diltande til mannen og bed ‘n til møte seg der med lammet andre dagen.
Mannen køyrer då heim att så gildskleg med bjørnen på sleden, han, og fortel kjerringi si alt som hendt hadde, og at reven skulle hava det beste lammet i sauegarden for han hadde frelst hesten utor bjørnekloi.
«Å skitt neimen gjer eg ei,» sa kjerringi og blei vond, «hot skal den fillass’n med lam etter, han hev stole nok høns og lam av ‘kon, han,» sa ho. «Men er det så til du vil møte ‘n imorgo, så tak hell’ med deg den eine raude bikkja i ein sekk, då,» sa ho, »så kan han få like for revastreki sine.»
«Å ja, han var nok reieleg verd det,» sa mannen, «det er ‘kje for det.»
Om morgonen stelte mannen seg til skogs att, og så tok han med seg den raude bikkja i ein sekk.
«Hor er no lammet, då,» sa reven då dei møttest – han stod der og sleikja med tunga langt utor halsen.
«No skal du få det, bare du vil bie lite grann,» sa mannen og knytte opp gimebandet.
Utor sekken så kjem den store avleggjande bikkja og ryk like på reven. Reven til flogs og bikkja etter opp igjennom bakkane så heitt og hardt dei orka.
«Ille gjort for vel gjort, ille gjort for vel gjort,» ropa reven tilbake til mannen, og så tok han ut på ville skogen, så ingen hev anten høyrt ell spurt meir til han etter den dag.