Bjørnen som ville lære å gjelde

Å gjelde = å kastrere

Det var en gang det kom en bjørn til en mann som var i skogen etter ved og ville lære å gjelde. «Ja,» sa mannen, «nå skal jeg gjelde deg først.» Å ja, bjørnen ville det. Å ja, mannen tok og gjeldet bjørnen, men da var bjørnen ikke i stand til å gjelde mannen den dagen. Men om morgenen skulle de treffes igjen der. Da mannen kom hjem igjen, så kona at han var så sur og spurte hva det var som feilte ham. Mannen fortalte da hvordan det hadde gått fra først til sist. «Å,» sa kona, «det skal nok gå godt. I morgen skal jeg ha på meg klærne dine og dra av sted, å ja.» Mannen var glad han slapp.

Om morgenen da bjørnen skulle til å gjelde, så sa han det: «Jeg mener du er gjeldet, jeg.» «Ja,» sa kona, «det var nok en som var her en dag, men det er nå det om det er gjort riktig.» «Jau, bare det nå var grodd igjen,» sa bjørnen. «Jeg får få reven til å stå og vifte med halen så det ikke gror igjen, så får jeg prøve å finne legeblad.» Å ja, reven var nå ikke vanskelig å få til. Han sto og viftet alt han orket. Men best som det var så slapp kona en promp. Reven da til sprangs etter bjørnen og sa: «Å nei, nå revnet det sammen to hull.» «Å ja,» sa bjørnen, «da vil jeg ikke ha mer med det.» Og så reiste de hver sin vei.

Originaltekst:

Bjørnen som ville læra å gjelda

Det var ein gong det kom ein bjørn til ein mann som var i skogen etter ved og ville få læra å gjelda. «Ja,» sa mannen, «nå skal eg gjelda deg fyrst.» Å ja, bjørnen ville det. Å ja, mannen tok og gjelde bjørnen, men då var bjørnen ikkje god til å gjelda mannen den dagen. Men om morgonen skulle dei treffast att der. Som då mannen kom heim att, så såg kjerringa han var så stur og spurde etter kva det var som feilte han. Mannen sa då korleis det hadde gått ifrå fyrst til sist. «Å,» sa kjerringa, «det skal nok gå godt. I morgon skal eg ha på meg plagga dine og setja i vegen, å ja.» Mannen var glad han slapp. Om morgonen som då bjørnen skulle til å gjelda, så sa han det: «Eg meiner du er gjelda, eg.» «Ja,» sa kjerringa, «det var nok ein som for her ein dagen, men det er nå det om det er gjort riktig.» «Jau, berre det nå var grodd att,» sa bjørnen. «Eg får få reven til å stå og vifta med halen så det ikkje kjem atti, så får eg prøva å finna lækjebladet.» Å ja, reven var nå ikkje ille å få til. Han sto og vifta som han orka. Men best som det var så sleppte kjerringa av ein promp. Reven då til sprangs etter bjørnen og sa: «Å nei nå revna det i hop to hol.» «Å ja,» sa bjørnen, «då vil eg ikkje ha meir med det.» Og så reiste dei kvar sin veg.