Reven snyter bjørnen for julekosten

Bjørnen og reven hadde en gang kjøpt seg en smørbutt sammen. Den skulle de ha til jul, og derfor gjømte de den under ei tjukk granbuske. Så gikk de et stykke bort og la seg til å sove i en solbakke.

Da de hadde ligget ei god stund, reiste reven seg og ropte «Ja!» og satte av sted like bort til smørbutten, som han åt en god tredjepart av. Men da han kom att, og bjørnen spurte hvor han hadde vært, sia han var så feit om flabben, sa han: «Trur du ikke jeg vart bedt i barsel da?»

«Jaså. Hva hette barnet?» spurte bjørnen.

«Tatt-på,» sa reven.

Dermed la de seg til å sove att. Om ei lita stund sprang reven opp att og ropte «Ja!» og strauk av sted bort til smørbutten. Denne gangen åt han en god slump.

Da han kom tilbake, og bjørnen spurte hvor han hadde vært, svarte han: «Å, vart jeg ikke nå igjen bedt til barsel da, trur du?»

«Hva hette barnet nå da?» sa bjørnen.

«Halv-ett,» svarte reven.

Bjørnen syntes det var et rart navn, men han undra seg ikke lenge på det før han gjespa og sov att. Aldri før han hadde ligget ei lita stund, så gikk det like ens som begge de andre gangene. Reven sprang opp att, ropte «Ja!» og la av sted beint til smørbutten, og den gangen åt han slumpen.

Da han kom tilbake, hadde han vært i barsel igjen. Og da bjørnen

ville vite hva det barnet hette, svarte han: «Slikka-i-bonn!»

Dermed la de seg til å sove att, og låg ei god stund. Så skulle de bort og se til smøret, men da var det ett opp. Og så skyldte bjørnen på reven, og reven på bjørnen. Den eine sa at den andre hadde vært borte i smørbutten, mens han sjøl låg og sov.

«Ja, ja,» sa Mikkel, «vi skal snart få vite hvem av oss har stålet smøret. Nå skal vi legge oss borti solbakken; den som da er feitest bak når vi vakner, han har stålet det.»

Ja, den prøva ville bjørnen gjerne gå inn på. Han visste med seg sjøl at han ikke hadde smakt smøret engang, og la seg trygt til å sove i sola.

Så luska Mikkel bort til butten etter et smørgrann som satt att i en sprekk, og tilbake til bjørnen og smurte han bak med det. Så la han seg til å sove, som ingenting hadde hendt.

Da nå begge vakna, så hadde sola smelta smøret, og så vart bjørnen den som hadde ett smøret likevel, han.

Reven snyter bjørnen for julekosten. AI-generert
Reven snyter bjørnen for julekosten. AI-generert