Det var en gang en mann som hadde en høne og en hund; men de kunne aldri forlikes. Hunden dovnet seg, og høna trippa og trippa og var flink.
«Dovenlugg! Dovenlugg!» sa høna. «Jeg legger et egg hver da-ag! Jeg legger et egg hver da-ag! Hva gjør vel du-u? Hva gjør vel du-u?» sa hun.
«Voff, voff! Jeg passer gården! Jeg passer gården!» sa hunden.
«Hva nytter de-et! Hva nytter de-et!» sa høna.
Så var det en kveld det ble så fæl ståk og skrik i hønsehuset. Da hadde reven fått tak i høna. Men da bjeffet hunden så høyt, og husbonden kom til hjelp, så reven måtte pile til skogs igjen.
Men etter den dagen var høna og hunden gode venner, og hun klaget aldri mer over at han gjorde for lite.

Originaltekst på nynorsk:
Høna og hunden
Det var ein gong ein mann som hadde ei høne og ein hund; men dei kunne aldri forlikast. Hunden lata seg, og høna trippa og trippa og var flink.
«Dovarugg! Dovarugg!» sa høna. «Eg legg eit egg til kvar da-ag! Eg legg eit egg til kvar da-ag! Kva gjer vel du-u? Kva gjer vel du-u?» sa ho.
«Vau, vau! Eg passar garden! Eg passar garden!» sa hunden.
«Kva nyttar de-e! Kva nyttar de-e!» sa høna.
Så var det ein kveld det vart så fæl ståk og skrik i hønsehuset. Då hadde reven fatt i høna. Men då gøydde hunden så hågt, og hushonden kom til hjelp, så reven laut pilte til skogs att.
Men etter den dagen var høna og hunden fine vener, og ho klaga aldri meir over at han gjorde for lite.