Det var en gang en prinsesse som var så stolt og hovmodig at ingen frier var god nok for henne. Hun holdt alle for narr og ga dem avslag, den ene etter den andre. Men selv om hun var så arrogant, kom det alltid friere til gårds, for hun var vakker, det leie trollet.
En gang kom det en prins som ville fri til henne, og han het Håken Borkenskjegg. Men den første natten han var der, ba hun hoffnarren om å skjære ørene av den ene hesten hans og rive opp kjeften helt opp til ørene på den andre. Da prinsen skulle ut og kjøre neste dag, sto prinsessen i svalen og så på.
«Nei! Nå har jeg aldri sett maken,» sa hun, «den skarpe nordavinden som blåser her, har tatt ørene av den ene hesten din, og det har den andre stått og gliste av så kjeften har gått helt opp til ørene på den!» Og dermed lo hun høyt, løp inn og lot ham kjøre sin vei.
Han reiste hjem, men tenkte med seg selv at hun nok skulle få det igjen. Han satte på seg et stort skjegg av lav, tok på en vid skinnkjole og kledde seg ut som en tigger. Men hos en gullsmed kjøpte han en gullrokk, og så gikk han av sted og satte seg en morgen utenfor vinduet til prinsessen for å file og stelle på gullrokken, for den var ikke helt ferdig, og det var ingen oppstandere på den heller.
Da prinsessen kom til vinduet om morgenen, åpnet hun det og ropte på ham og spurte om han ville selge gullrokken sin. «Nei, den er ikke til salgs,» sa Håken Borkenskjegg, «men hvis jeg får sove utenfor kammerdøren din i natt, skal du få den.» Ja, det syntes prinsessen var et godt kjøp, og det kunne ikke være noen fare ved det.
Historien fortsetter med at Håken gradvis får tilgang til prinsessens kammer gjennom list og manipulasjon. Han bruker kulde som unnskyldning for å komme nærmere, og til slutt ender han opp i sengen hennes. Etter en stund får prinsessen et barn, og kongen blir rasende.
Håken kommer tilbake forkledd som en fattigmann, og prinsessen ber om å få følge med ham hjem for å unnslippe sin fars vrede. De reiser sammen, og Håken forteller henne at alle de fine slottene og gårdene de passerer tilhører Håken Borkenskjegg. Prinsessen angrer da på at hun ikke tok ham som ektemann.
Til slutt kommer de til en kongsgård hvor Håken skaffer dem arbeid. Han sender prinsessen på ulike oppdrag til slottet, hvor han selv opptrer som prins. Han får henne til å stjele brød, pølser og tøybiter, og hver gang blir hun oppdaget og tilgitt «for fantens skyld».
Til slutt ber han henne om å stå brud i stedet for prinsens syke brud. Under bryllupsfesten ser prinsessen at barhytta deres står i brann. Hun roper bekymret om fanten og barnet, og da avslører Håken sin sanne identitet.
«Her er fanten, og der er barnet, og la så barhytta brenne!» sa Håken Borkenskjegg. Og så kjente hun ham igjen. Da ble det først ordentlig fest og glede, men siden har jeg verken hørt eller spurt dem.
Her er resten av historien om Håken Borkenskjegg på moderne bokmål:
En stund etter hadde mannen vært i kongsgården igjen. «Nå skal prinsen vår ha bryllup,» sa han da han kom hjem om kvelden. «Men bruden er blitt syk, så skredderen ikke kan få tatt mål av henne til brudekjolen, og så vil prinsen at du skal komme opp til kongsgården og ta mål av deg i stedet for henne, for han sier du ligner henne i vekst og alt. Men når du er målt, skal du ikke gå; du kan bli stående der du er, og se på mens skredderen skjærer til, og sop så ned de største stykkene og ta dem med deg til topplue til meg.»
«Nei, stjele kan jeg ikke,» sa hun, «og du husker nok hvordan det gikk sist.»
«Du kan vel lære,» sa Håken, «det er ikke sagt det går galt nå igjen.»
Hun syntes det var galt, men hun gjorde som han ba; hun sto og så på mens skredderen skar til, og sopte ned de største stykkene og stakk dem i lommen. Da hun skulle gå, sa prinsen: «Vi får vel se om ikke kjerringa har vært langfingret denne gangen også.» Og han begynte å lete i lommene hennes, og da han fant stoffbitene, ble han sint og begynte å skjelle og styre, så det ikke var noen måte på det.
Hun gråt og bar seg ille og sa: «Å, fanten ba meg om det, så måtte jeg jo gjøre det.»
«Ja, det burde gått deg ille, men for fantens skyld får det vel være deg tilgitt,» sa Håken Borkenskjegg.
Og så gikk det som forrige gangene; da hun kom hjem i barhytta, var Håken der også. «Å, Gud hjelpe meg!» sa hun, «jeg blir nok ulykkelig, jeg, for din skyld til slutt. For du vil ikke ha meg til annet enn det som galt er. Prinsen var så arg og gal, så han truet både med lensmann og tukthus.»
En stund etter kom Håken hjem en kveld. «Nå vil prinsen du skal komme til slottet og stå brud,» sa han, «for bruden hans er syk og sengeliggende ennå. Men bryllup vil han holde, og du er så lik henne at ingen kjenner dere fra hverandre, og i morgen får du gjøre deg klar til å gå til slottet.»
«Jeg mener dere er fra vettet, både du og prinsen,» sa hun. «Synes du jeg ser ut som jeg kan stå brud? Det kan da ingen fantekjerring se ut verre enn jeg.»
Det var ikke noen råd for det, hun måtte gå, og da hun kom til kongsgården, ble hun så pyntet og stelt at ingen prinsesse kunne være finere. De reiste til kirken, og hun sto brud, og da de kom hjem igjen, var det dans og lystighet på slottet.
Men rett som hun var midt i dansen med prinsen, fikk hun se et skinn gjennom vinduet, og så så hun at barhytta sto i lys lue. «Å nei! Fanten! Og barnet i barhytta da!» skrek hun og var nær ved å besvime.
«Her er fanten, og der er barnet, og la så barhytta brenne!» sa Håken Borkenskjegg. Og så kjente hun ham igjen.
Da ble det først ordentlig lystighet og glede; men siden har jeg verken hørt eller spurt dem.

Orignaltekst:
Håken Borkenskjegg
Det var en gang en kongsdatter som var så stolt og så kaut at ingen frier var god nok til henne, alle holdt hun for narr og ga hun reisepass, den ene etter den andre. Men enda hun var så stor på det, så kom det alltid friere til gårds, for hun var vakker, det leie trollet.
Så hadde det en gang kommet en kongssønn som ville fri til henne igjen, og han het Håken Borkenskjegg. Men den første natta han var der, ba hun hoffnarren at han skulle skjære ørene av den ene hesten hans og rispe kjeften like opp til ørene på den andre. Da prinsen skulle ut å kjøre den andre dagen, sto kongsdattera i svala og så på.
– Nei! Nå har jeg aldri sett maken heller, sa hun, – den kvasse nordasnoen som blåser her, har tatt ørene av den ene hesten din, og det har den andre stått og glist av så kjeften har gått helt opp til ørene på den!
Og dermed slo hun opp hele latterdøra, fløy inn og lot ham kjøre sin vei.
Han reiste hjem, men han tenkte med seg selv at hun skulle nok ha det igjen. Han satte på seg et stort skjegg av lav, dro på en vid skinnkjole og kledde seg ut som en annen tigger. Men hos en gullsmed kjøpte han seg en gullrokk, og dermed gikk han av sted og satte seg en morgen utenfor vinduet til kongsdattera til å file og stelle på gullrokken, for den var ikke riktig ferdig, og det var ingen oppstandere på den heller.
Da så kongsdattera kom til vinduet om morgenen, lukket hun opp og ropte på ham og spurte om han ville selge gullrokken sin.
– Nei, til fals er den ikke, sa Håken Borkenskjegg, – men det er det samme, får jeg sove utenfor kammersdøra di i natt, så skal du få den.
Ja, det syntes kongsdattera var godt kjøp, og det kunne det ikke være noen fare ved. Hun fikk rokken, og om kvelden la Håken Borkenskjegg seg utenfor kammersdøra hennes. Men da det led utpå natta, kom det slik frost på ham.
– Huttetuttetuttetu! Det er så kaldt at -. Slipp meg inn! sa han.
– Å, huttetuttetuttetu, det er så kaldt! Å, slipp meg bare inn! sa Håken Borkenskjegg.
– Jeg mener du er rent styren, sa kongsdattera.
– Hyss, hyss! ti stille! sa prinsessa, – får far min høre det er karfolk her, så blir jeg rent ulykkelig.
– Å huttetuttetuttetu! Jeg fryser mest i hjel, la meg bare komme inn og få ligge på golvet, sa Håken Borkenskjegg.
Ja, det var ikke annen råd, hun måtte slippe ham inn, og da han var kommet inn, la han seg på golvet og sov nokså godt.
En stund etter kom Håken igjen og hadde med seg oppstandere til rokken, og så satte han seg utenfor vinduet til kongsdattera igjen og til å file på oppstanderne; for de var heller ikke riktig ferdige. Da hun hørte han filte, lukket hun opp vinduet og spurte hva det var han hadde der.
– Å, det er oppstanderne til den rokken prinsessa kjøpte, for jeg tenkte som så, at siden hun ville ha rokk, så kunne hun vel trenge til oppstandere også.
– Hva skal du ha for dem da? spurte kongsdattera.
De var ikke til fals de heller, men fikk han lov til å ligge på golvet i kammerset til prinsessa om natta, skulle hun få dem.
Ja, det skulle han få lov til, men hun ba ham bare være rolig, og ikke gi seg til å fryse og si huttetu.
Håken Borkenskjegg lovte nok godt, men da det led på natta, tok han til å fryse og bære seg, og han ba om han ikke fikk lov å legge seg framfor senga til prinsessa. Det var ingen råd for det, hun måtte gi ham lov, når ikke kongen skulle få høre det. Håken Borkenskjegg la seg da på golvet framfor senga til kongsdattera og sov både godt og vel.
Så varte det en god stund før Håken Borkenskjegg kom igjen, men da hadde han med seg ei garnvinde av gull, og den satte han seg til å file på utenfor vinduene til prinsessa om morgenen. Så gikk det like ens. Da prinsessa hørte det, kom hun til vinduet og hilste og spurte hva han skulle ha for den garnvinda.
– Den er ikke til fals for penger, men får jeg lov til å ligge i kammerset ditt med hodet på sengestokken i natt, så skal du få den, sa Håken Borkenskjegg.
Ja, det kunne han nok, når han bare ville være rolig og ikke holde slik styr, sa prinsessa, og han lovte han skulle gjøre sitt beste; men da det led utpå natta, tok han på å hukre og fryse så han hakket tenner.
– Huttetuttetuttetu, det er så kaldt! Å la meg få lov å komme opp i senga og varme meg litt! sa Håken Borkenskjegg.
– Jeg mener du er galen, jeg, sa kongsdattera.
– Huttetuttetu! sa Håken Borkenskjegg. – Å la meg komme opp i senga! Huttetuttetuttetu!
– Hyss, hyss! Ti stille for Guds skyld! sa kongsdattera. – Får far høre det er karfolk her, så blir jeg rent ulykkelig, jeg tror visst han tar livet av meg med det samme.
– Huttetuttetuttetu! Slipp meg opp i senga! sa Håken Borkenskjegg og frøs så hele stua ristet.
Det var ikke noen råd for det, hun måtte slippe ham opp i senga, og da sov han både godt og vel.
Men en stund etter fikk prinsessa et lite barn, og kongen ble så vill at han nær hadde gjort ende både på henne og barnet. Da det led om litt, kom Håken Borkenskjegg ranglende dit en gang, som av en hendelse, og satt ute i kjøkkenet liksom en annen fattigmann.
Så kom kongsdattera ut og fikk se ham:
– Å Gud bære meg for en ulykke du har voldt! sa hun. – Far min er ferdig til å fly i flint, så vill er han, la meg følge med hjem til deg!
– Du er nok for vel vant til å følge med meg, sa Håken. – Jeg har ikke annet enn ei barhytte å være i, og hvordan jeg skal skaffe deg føda, det vet ikke jeg; for jeg sliter ille nok for å skaffe føda til meg selv.
– Ja, jeg er like glad hvordan du har det, sa kongsdattera, – la meg bare få være med deg, for blir jeg her lenger, tror jeg far min tar livet av meg.
Hun fikk da lov til å følge fanten, som hun kalte ham, og de gikk både langt og lenge, og hun hadde det ikke for godt på veien. Til slutt kom de ut av det landet og inn i et annet rike, og så spurte prinsessa hvem det var som eide det.
– Å, det er Håken Borkenskjegg det, sa han.
– Jasså, sa prinsessa, – jeg kunne tatt ham, jeg, så hadde jeg sloppet å gå her som ei fantefille.
Og alle de gildeste slott og skoger og gårder de kom til, så spurte hun hvem som eide dem.
– Å, det er hans Håken Borkenskjegg, sa fanten. Og prinsessa gikk og bar seg ille for det hun ikke hadde tatt ham, som eide så mye.
Langt om lenge kom de til en kongsgård. Der sa han at han var kjent, og han mente nok han skulle få arbeid til henne der, så de kunne få noe å leve av, og så satte han opp ei barhytte i skogbredda, der skulle de være. Selv gikk han til kongsgården og hogg ved og bar vann for kokka, sa han, og da han kom hjem igjen, hadde han med seg matsmuler, men de rakk ikke langt.
Så var det en dag han kom hjem fra slottet.
– I morgen skal jeg bli hjemme og passe barnet, men du får lage deg til å gå til slottet du, sa han, – for prinsen sa du skulle komme og være med og bake i ovnen.
– Jeg bake? sa kongsdattera. – Jeg kan ikke bake, for det har jeg aldri gjort.
– Ja, du får gå, sa Håken Borkenskjegg, – siden han har sagt det. Kan du ikke bake, så kan du vel lære, du får se hvordan de andre gjør føre deg, og når du skal gå, får du stjele med deg noen brød til meg.
– Stjele kan jeg ikke, sa kongsdattera.
– Du kan vel lære, sa Håken Borkenskjegg, – du vet det er knapt for mat. Men pass deg vel for prinsen, for han har øynene med seg overalt.
Da hun vel var gått, sprang Håken en benvei, og kom til slottet lenge før henne, og kastet fillene og lavskjegget av seg og trakk på seg prinseklærne.
Kongsdattera var med i baksten, og gjorde som Håken hadde bedt henne, og stjal alle lommene sine fulle med brød. Da hun så skulle hjem om kvelden, så sa prinsen:
– Denne fantekjerringa kjenner vi ikke noe til, det er best å se etter om hun ikke har tatt med seg noe.
Så for han ned i alle lommene og grov og ransakte, og da han fant brødene, ble han sint og holdt fælt hus.
Hun gråt og bar seg ille og sa:
– Fanten ba meg om det, og så måtte jeg gjøre det.
– Ja, det burde gått deg ille, sa prinsen. – Men det er det samme, for fantens skyld skal det være deg tilgitt.
Da hun vel var gått, kastet han av seg prinseklærne, dro på seg skinnkjolen, satte på lavskjegget og var før henne i barhytta, og da hun kom, holdt han på å stelle barnet.
– Ja, du har fått meg til å gjøre det jeg har angret, sa hun. – Det er første gangen jeg har stjålet, og det skal bli siste også.
Og så fortalte hun hvordan det hadde gått, og hva prinsen hadde sagt.
Noen dager etter kom Håken hjem til barhytta en kveld.
– I morgen får jeg bli hjemme og passe ungen, sa han, – for du skal være med i slaktinga og lage pølse.
Ja, Håken sa hun måtte gå, siden prinsen hadde sagt det. Hun fikk gjøre som hun så de andre gjorde, og så ba han at hun skulle stjele med seg noen pølser til ham.
– Nei, stjele kan jeg ikke, sa hun, – du minnes vel hvordan det gikk sist.
– Du kan lære å stjele, sa Håken. – Det er ikke sagt det går galt støtt.
Da hun vel var gått, sprang Håken Borkenskjegg benstien og kom lenge før henne til slottet, kastet skinnkjolen og lavskjegget av seg, og sto i kjøkkenet med prinseklærne på da hun kom. Kongsdattera var med i slaktinga og laget pølser, og hun gjorde som Håken hadde sagt, og stappet lommene sine fulle. Men da hun skulle gå hjem om kvelden, sa prinsen:
– Denne fattigkjerringa var jo langfingret sist; det er nok best å se etter om hun ikke har tatt med seg noe.
Og til å lete og ransake i alle lommene hennes. Da han fant pølsene, ble han sint igjen og holdt stygt hus og truet med at han skulle sette henne hos lensmannen.
– Å Gud velsigne deg, la meg slippe! Fanten ba meg om det, sa hun og gråt og bar seg.
– Ja, det burde gått deg ille, men for fantens skyld skal det være deg tilgitt, sa Håken Borkenskjegg.
Da hun var gått, kastet han prinseklærne av seg, tok skinnkjolen på og satte på seg lavskjegget og sprang benstien, og da hun kom hjem, var han alt kommet i forveien. Hun fortalte hvordan det var gått, og lovte høyt og dyrt det skulle være siste gangen han fikk henne til slikt.
En stund etter hadde mannen vært i kongsgården igjen.
– Nå skal prinsen vår ha bryllup, sa han, da han kom hjem om kvelden. – Men bruden er blitt syk, så skredderen ikke kan få tatt mål av henne til brudekjolen, og så vil prinsen at du skal komme opp til kongsgården og ta mål av deg istedenfor henne, for han sier du ligner henne i vekst og alt. Men når du er målt, skal du ikke gå; du kan bli stående der du, og se på mens skredderen skjærer til, og sop så ned de største stykkene og ta med deg til topplue til meg.
– Nei, stjele kan jeg ikke, sa hun, – og du minnes nok hvordan det gikk sist.
– Du kan vel lære, sa Håken, – det er ikke sagt det går galt nå igjen.
Hun syntes det var galt, men hun gjorde som han ba; hun sto og så på mens skredderen skar til, og sopte ned de største stykkene og stakk dem i lommen. Da hun skulle gå, sa prinsen:
– Vi får vel se om ikke kjerringa har vært langfingret denne gangen også.
Og til å lete i lommene hennes, og da han fant kostene, ble han sint og tok til å skjelle og styre, så det ikke var noen måte på det. Hun gråt og bar seg ille og sa:
-Å, fanten ba meg om det, så måtte jeg jo gjøre det.
– Ja, det burde gått deg ille, men for fantens skyld får det vel være deg tilgitt, sa Håken Borkenskjegg.
Og så gikk det som forrige gangene; da hun kom hjem i barhytta, var Håken der også.
– Å, Gud hjelpe meg! sa hun, – jeg blir nok ulykkelig, jeg, for din skyld til sist. For du vil ikke ha meg til annet enn det som galt er. Prinsen var så arg og gal, så han truet både med lensmann og tukthus.
En stund etter kom Håken hjem en kveld.
– Nå vil prinsen du skal komme til slottet og stå brud, sa han, – for bruden hans er syk og sengeliggende ennå. Men bryllup vil han holde, og du er så lik henne at ingen kjenner dere fra hverandre, og i morgen får du lage deg til å gå til slottet.
– Jeg mener dere er fra vett og samling, både du og prinsen, sa hun. – Synes du jeg ser ut slik jeg kan stå brud? Det kan da ingen fantekjerring se ut verre enn jeg.
Det var ikke noen råd for det, hun måtte gå, og da hun kom til kongsgården, ble hun så pyntet og tilstaset at ingen prinsesse kunne være gildere. De reiste til kirken, og hun sto brud, og da de kom hjem igjen, var det dans og lystighet på slottet. Men rett som hun var midt i dansen med prinsen, fikk hun se et skinn gjennom vinduet, og så så hun at barhytta sto i lys lue.
-Å nei! Fanten! Og barnet i barhytta da! skrek hun og var dåneferdig.
-Her er fanten, og der er barnet, og la så barhytta brenne! sa Håken Borkenskjegg.
Og så kjente hun ham igjen. Da ble det først riktig lystighet og glede; men siden har jeg verken hørt eller spurt dem.