Reven viser bjørnen et menneske
Bjørnen og reven møttes en dag ute i skogen.
«Du ser så uvanlig og tankefull ut,» sa reven, «bare nå hodet vil holde,» sa han. «Hva er det du går og grunder på?»
«Jeg tenker på at det skulle ha vært rart å få sett et menneske,» sa bjørnen.
«Det kan bli råd med det,» sa reven, «følg nå med meg.»
Så ruslet de av for å finne et menneske. Etter en stund møtte de et barn.
«Er dette et menneske?» spurte bjørnen.
«Nei, dette er ikke noe menneske,» sa reven, «men det skal bli et menneske.»
Litt senere fikk de øye på en gammel mann.
«Er dette et menneske?» spurte bjørnen.
«Nei, dette er ikke noe menneske,» sa reven, «men det har vært et menneske.» Så gikk de videre. Plutselig kom en rypejeger mot dem.
«Er dette et menneske?» spurte bjørnen.
«Ja, dette er et menneske,» sa reven, «og nå tror jeg helst jeg tusler meg av, jeg,» sa han og forsvant inn i buskene.
Men bjørnen gikk bort til jegeren og ville hilse på ham. Da sendte han et hagleskudd i ansiktet hans, og siden gikk han på med børsekolben. Bjørnen kom seg unna i største hast, og rømte langt, langt inn i skogen. Sent om sider fant han reven igjen bak en stein.
«Ja, nå har jeg lært å kjenne mennesket,» sa han, «og jeg må si at det er den verste skapningen jeg har kommet ut for. Først sendte han en hel sverm av veps i ansiktet mitt, og siden slo han meg i hodet med en stokk så jeg ble både svimmel og ør. Den skapningen vil jeg aldri hilse på mer.»

Originaltekst (nynorsk):
Reven ter bjørnen eit menneske
Bjørnen og reven råkast ein dag uti skogen.
«Du ser så ugjetleg og tankefull ut,» sa reven, «berre no hovudet vil halda,» sa han. «Kva er det du gjeng og grundar på?»
«Eg tenkjer på at det skulle ha vore snodig til fenge sett eit menneske,» sa bjørnen.
«Det kan verta råd med det,» sa reven, «følg no med meg.»
Så rusla dei av skulle finna eit menneske. Om eit bel møtte dei eit barn.
«Er dette eit menneske?» spurde bjørnen.
«Nei, dette er ikkje noko menneske,» sa reven, «men det skal verta eit menneske.»
Lei om ei ri, fekk dei stiren på ein gammal mann.
«Er dette eit menneske?» spurde bjørnen.
«Nei, dette er ikkje noko menneske,» sa reven, «men det har vore eit menneske.» Så for dei lenger. Best det var kom ein rypeskyttar imot dei.
«Er dette eit menneske?» frega bjørnen.
«Ja, dette er eit menneske,» sa reven, «og no trur eg helst eg tuslar meg av, eg,» sa han og vart borte inni dusane.
Men bjørnen gjekk bort til veidemannen og ville helsa på han. Sende han då eit haglelad i fleisen hans, og sidan gjekk han på med børsekolben. Bjørnen kom seg unna i fjakaste laget, og rømde langt, langt inn i skogen. Seint om sidan fann han att reven attom ein stein.
«Ja, no har eg lært å kjenna mennesket,» sa han, «og eg lyt seia at det er den argaste skapnaden eg har kome ut for. Fyrst sende han eit heilt torp vepsar i synet mitt, og sidan la han meg i hovudet med ein stake så eg vart både ønen og øren. Den skapnaden vil eg aldri helsa på meir.»
Kilde med flere varianter: https://www2.hf.uio.no/eventyr_og_sagn/index.php?asok=1&hkat=&kat=&oid=&sted=&sperson=&iperson=&tid=10114