Det var en gang et par fattige folk. De bodde i en ussel stue langt borti skogen, og det var ikke mer enn fra hånden og i munnen, og med nød og neppe det; men de hadde tre sønner, og den yngste av dem var Askeladden, for han gjorde ikke annet enn lå og gravde i asken.
En dag sa den eldste gutten at han ville ut og tjene; det fikk han straks lov til, og han vandret da ut i verden. Han gikk og han gikk hele dagen, og da det led mot kvelden, kom han til en kongsgård, der sto kongen ute på trappen, og spurte hvor han skulle hen.
«Å jeg går bare og hører etter tjeneste jeg, far,» sa gutten.
«Vil du tjene hos meg og gjete de syv føllene mine?» spurte kongen. «Dersom du kan gjete dem en hel dag, og si meg om kvelden hva de eter og drikken, så skal du få prinsessen og halve riket; men kan du ikke, så skjærer jeg tre røde remser av huden på ryggen din.»
Ja, det syntes gutten var et lett arbeid, det skulle han nok klare, mente han.
Om morgenen, da det lyste av dagen, slapp stallmesteren de syv føllene ut. De sprang av sted og gutten etter; og så kan det vel hende det gikk både over berg og daler, gjennom busker og kjerr. Da gutten hadde sprunget slik en god stund, tok han på å bli trett, og da han hadde holdt på enda et stykke, var han vel fornøyd av hele gjetingen, og med det samme kom han til en fjellkløft. Der satt en gammel kjerring og spant på en håndrokk. Da hun fikk se gutten, som sprang etter føllene, så svetten drev av ham, ropte kjerringa: «Kom hit, kom hit, min vene sønn, skal jeg lyske deg!»
Det ville gutten gjerne; han satte seg i fjellkløfta hos kjerringa og la hodet sitt i fanget hennes, og så pleide hun ham hele dagen, mens han lå og latet seg.
Da det led mot kvelden, ville gutten gå; «Jeg får likså godt rusle bent hjem igjen,» sa han, «for til kongsgården kan det ikke nytte jeg kommer.»
«Bli til mørket begynner å falle», sa kjerringa, «så kommer føllene til kongen forbi her igjen; så kan du springe hjem igjen med dem. Det er ingen som vet at du har ligget her hele dagen istedenfor å gjete føllene.»
Da de nå kom, ga hun gutten en vannkrukke og en bit med mose. Det skulle han vise kongen, og si det var det de syv føllene spiste og drakk.
«Har du nå gjetet tro og vel hele dagen da?» sa kongen, da gutten kom fram for ham om kvelden.
«Ja, jeg har nok det,» sa gutten.
«Så kan du vel si meg hva det er de syv føllene mine eter og drikker?» spurte kongen.
Ja, gutten viste fram vannkrukken og mosedotten han hadde fått av kjerringa; «Der ser du maten, og der ser du drikken deres,» sa gutten.
Men så skjønte kongen nok hvordan han hadde gjetet, og han ble så harm at han bød de skulle jage ham igjen på øyeblikket, men først skulle de skjære tre røde remmer av ryggen på ham og strø salt i.
Da gutten kom hjem igjen, kan du nok vite hvordan han var til mote; én gang hadde han gått ut for å få tjeneste, sa han, men det gjorde han aldri mer.
Dagen etter sa den andre sønnen at han ville ut i verden og friste lykken. Foreldrene sa nei, og ba ham se på ryggen til bror sin, men gutten ga seg ikke, han ble ved sitt, og langt om lenge fikk han da lov, og la i vei. Da han hadde gått hele dagen, kom han også til kongsgården; og der sto kongen ute på trammen og spurte hvor han skulle hen, og da gutten svarte at han gikk og hørte etter tjeneste, sa kongen han kunne få tjene hos ham og gjete de syv føllene hans; og så satte kongen samme straff og samme lønn for ham som han hadde satt for broren. Ja, gutten var straks villig til det; han stedde seg i tjeneste hos kongen, for han skulle nok passe føllene og si kongen hva de åt og drakk, mente han.
I grålysningen om morgenen slapp stallmesteren de syv føllene; de av sted igjen over berg og dal, og gutten baketter. Men det gikk like ens med ham som med broren; da han hadde sprunget etter føllene en lang, lang stund, så han både var svett og trett, kom han forbi en bergskorte; der satt det en gammel kjerring og spant på en hand-tein, og hun ropte til gutten: «Kom hit, kom hit, min vene sønn, skal jeg lyske deg!» Det syntes gutten vel om; han lot føllene renne sin vei og satte seg i fjellkløfta hos kjerringa. Så satt han og så lå han, og late seg gjorde han hele dagen.
Da føllene kom tilbake om kvelden, fikk han også en bit med mose og en vannkrukke av kjerringa, som han skulle vise kongen. Men da så kongen spurte gutten: «Kan du si meg hva de syv føllene mine eter og drikker?» og gutten stakk fram biten med mose og vannkrukken og sa: «Ja, der ser du maten, og der ser du drikken,» – ble kongen sint igjen, og bød at de skulle skjære tre røde remmer av ryggen på ham og strø salt i, og jage ham hjem på flekken. Da så gutten kom hjem igjen, fortalte han også hvordan det hadde gått ham, og sa at én gang hadde han gått ut for å få tjeneste, men det gjorde han visst aldri mer.
Tredje dagen ville Askeladden i veien; han hadde nok lyst til å prøve å gjete de syv føllene han også, sa han.
De andre lo og gjorde narr av ham; «når det har gått slik med oss, så skal vel du klare det, – du ser ut til det du, som aldri har gjort annet enn ligge i aska og grave!» sa de.
«Ja jeg vil nok i veien likevel jeg,» sa Askeladden, «jeg har nå engang fått det i hodet,» – og alt de andre lo og alt foreldrene ba, så hjalp det ikke; Askeladden la i veien han.
Da han så hadde gått hele dagen, kom han også til kongsgården i mørkningen. Der sto kongen ute på trammen og spurte hvor han skulle hen.
«Jeg går nok og hører etter tjeneste,» sa Askeladden.
«Hvor er du fra da?» spurte kongen, for han ville ha litt bedre greie på det nå, før han tok noen i tjeneste.
Askeladden fortalte da hvor han var fra, og sa at han var bror til de to som hadde gjetet de syv føllene til kongen, og så spurte han om ikke han kunne få prøve å gjete dem neste dagen.
«Å tvi!» sa kongen – han ble skikkelig sint fordi han husket brødrene.
«Er du bror til de to, så duger du vel ikke stort, du heller! Slike har jeg hatt nok av!»
«Ja, men siden jeg nå er kommet her, kunne jeg vel få lov å prøve meg, jeg også,» spurte Askeladden.
«Å ja, vil du endelig ha ryggen din flådd, så gjerne for meg,» sa kongen.
«Jeg vil nok heller ha kongsdatteren jeg,» sa Askeladden.
Om morgenen i grålysningen slapp stallmesteren de syv føllene igjen, og de av sted over berg og dal, gjennom busker og kjerr, og Askeladden løpende bak de.
Da han hadde sprunget slik en god stund, kom han også til bergskorten; der satt den gamle kjerringa igjen og spant på håndrokken sin og ropte til Askeladden: «Kom hit, kom hit, min vene sønn, skal jeg kose med deg!» sa hun.
«Kyss meg bak, kyss meg bak!» ropte Askeladden, hoppet og sprang og holdt i hesterumpa.
Da han vel hadde kommet forbi fjellkløfta, sa det yngste føllet: «Sett deg opp på ryggen min du, for vi har lang vei ennå,» og det gjorde han.
Så reiste de et langt, langt stykke til. «Ser du noe nå?» spurte føllet.
«Nei,» sa Askeladden.
De reiste da et godt stykke igjen.
«Ser du noe nå?» spurte føllet.
«Å nei,» sa gutten.
Da de hadde reist et langt, langt stykke, spurte føllet igjen: «Ser du noe nå da?»
«Ja, nå synes jeg det lysner i noe,» sa Askeladden; «det ser ut som en stor diger bjørkestubbe.»
«Ja der skal vi inn,» sa føllet.
Da de så kom til stubben, tok det eldste føllet og brøt den til side; så var det en dør, der stubben hadde stått; innenfor var en liten stue og i stua var det ikke stort annet enn en liten peis og et par krakker; men bak døren hang et stort rustent sverd og en liten krukke.
«Kan du svinge sverdet?» spurte føllet.
Askeladden prøvde, men han kunne ikke; så måtte han ta seg en slurk av krukken, først én gang, så en gang til, og enda en gang, og så kunne han håndtere det som ingen ting.
«Ja, nå må du ta sverdet med deg,» sa føllet; «med det skal du hugge hodet av oss alle syv på bryllupsdagen din, så blir vi til prinser igjen, som vi var før. For vi er brødre til prinsessen som du skal få, når du kan si kongen hva vi eter og drikker; men det er et fælt troll som har kastet ham på oss. Når du så har hugget hodet av oss, må du passe vel på å legge hvert hode ved halen til den kroppen som det satt på; så har trolldommen ikke mer makt med oss.»
Det lovte Askeladden, og så reiste de videre.
Da de hadde reist en lang, lang vei, spurte føllet: «Ser du noe?»
«Nei,» sa Askeladden.
Så reiste de en god stund enda. «Enn nå?» spurte føllet. «Ser du noe nå?»
«Å nei,» sa Askeladden.
Så reiste de mange, mange mil igjen, både over berg og daler.
«Nå da?» sa føllet, «ser du ikke noe ennå?»
«Jo,» sa Askeladden, «nå ser jeg liksom en stripe som med blått langt, langt borte.»
«Ja, det er en elv det,» sa føllet; «den skal vi over.»
Over elven gikk det en lang gild bro, og da de hadde kommet på den andre siden, reiste de igjen et langt, langt stykke; så spurte føllet igjen om Askeladden ikke så noe.
Jo, denne gangen så han det svartnet i noe langt borte, liksom i et kirketårn.
«Ja, der skal vi inn igjen,» sa føllet.
Da føllene kom inn på kirkegården, ble de til mennesker igjen og så ut som kongssønner, med så fine klær at det lyste av dem; og så gikk de inn i kirken, og der fikk de brød og vin av presten, som sto for alteret. Askeladden gikk også inn, men da presten hadde lagt hendene på prinsene og lyst velsignelsen, gikk de ut av kirken igjen, og det gjorde Askeladden også, men han tok med seg en vinflaske og et alterbrød. Og med det samme de syv kongssønnene kom ut på kirkegården, ble de til føll igjen; så satte Askeladden seg på ryggen av den yngste, og så gikk det tilbake igjen samme veien de var kommet, men enda mye, mye fortere. Først reiste de over broen, så forbi stubben, og så forbi kjerringa som satt i fjellkløfta og spant. Det gikk så fort at Askeladden ikke kunne høre det kjerringa skrek etter ham, men så mye hørte han at han skjønte hun var veldig.
Det var nesten mørkt, da de kom tilbake til kongsgården om kvelden, og kongen selv sto i gården og ventet på dem.
«Har du nå gjetet tro og vel hele dagen?» sa kongen til Askeladden.
«Jeg har gjort mitt beste jeg,» sa Askeladden.
«Så kan du vel si meg hva de syv føllene mine eter og drikker?» spurte kongen.
Askeladden tok fram alterbrødet og vinflasken og viste kongen.
«Der ser du maten, og der ser du drikken deres,» sa han.
«Ja, du har gjetet tro og vel,» sa kongen, «og du skal ha prinsessen og det halve riket.»
