Det var en gang en mann og en kone som lenge hadde ønsket seg et barn forgjeves, endelig fikk konen håp om at den gode Gud ville oppfylle deres ønske. Folket hadde et lite vindu i bakhuset sitt, hvorfra man kunne se ut i en praktfull hage, full av de vakreste blomster og urter; men den var omgitt av en høy mur, og ingen våget å gå inn, fordi den tilhørte en trollkvinne som hadde stor makt og var fryktet av alle. En dag sto konen ved dette vinduet og så ned i hagen, da fikk hun øye på et bed som var beplantet med de vakreste rapunsler; og de så så friske og grønne ut at hun ble lysten og fikk et stort begjær etter å spise av rapunslene. Begjæret økte for hver dag, og siden hun visste at hun ikke kunne få noen av dem, ble hun helt avmagret og så blek og elendig ut. Da ble mannen forskrekket og spurte: «Hva feiler deg, kjære kone?» «Akk,» svarte hun, «hvis jeg ikke får spise rapunsler fra hagen bak huset vårt, så dør jeg.»
Mannen, som elsket henne, tenkte: «Før du lar din kone dø, henter du noen rapunsler til henne, koste hva det koste vil.» I skumringen klatret han over muren inn i trollkvinnens hage, plukket i all hast en håndfull rapunsler og brakte dem til sin kone. Hun laget straks en salat av dem og spiste dem med stor appetitt. De hadde smakt så godt, så godt at hun neste dag fikk tre ganger så stor lyst. For at hun skulle få ro, måtte mannen nok en gang klatre inn i hagen. Han begav seg altså ned igjen i skumringen, men da han hadde klatret ned muren, ble han fryktelig skremt, for han så trollkvinnen stå foran seg.
«Hvordan våger du,» sa hun med et sint blikk, «å klatre inn i min hage og stjele mine rapunsler som en tyv? Det skal du få svi for.»
«Akk,» svarte han, «la nåde gå for rett, jeg bestemte meg bare for dette av nød: min kone så Deres rapunsler fra vinduet og føler et så stort begjær at hun ville dø hvis hun ikke fikk spise av dem.» Da lot trollkvinnen sinnet fare og sa til ham: «Hvis det forholder seg slik som du sier, så vil jeg tillate deg å ta med deg så mange rapunsler du vil, men jeg stiller én betingelse: Du må gi meg barnet som din kone vil bringe til verden. Det skal ha det godt, og jeg vil sørge for det som en mor.» Mannen sa ja til alt i sin angst, og da konen nedkom, dukket trollkvinnen straks opp, ga barnet navnet Rapunsel og tok det med seg.
Rapunzel ble det vakreste barnet under solen. Da hun var tolv år gammel, stengte trollkvinnen henne inne i et tårn som lå i en skog. Tårnet hadde verken trapp eller dør, bare et lite vindu helt øverst. Når trollkvinnen ville inn, stilte hun seg nedenfor og ropte:
«Rapunsel, Rapunsel,
Slipp ned håret ditt til meg.»
Rapunsel hadde langt, praktfullt hår, fint som spunnet gull. Når hun hørte trollkvinnens stemme, løsnet hun flettene sine, viklet dem rundt en krok ved vinduet, og så falt håret tjue alen ned, og trollkvinnen klatret opp.
Etter noen år hendte det at kongens sønn red gjennom skogen og kom forbi tårnet. Da hørte han en sang som var så nydelig at han stanset og lyttet. Det var Rapunsel som fordrev tiden i sin ensomhet ved å la sin søte stemme klinge. Kongssønnen ville klatre opp til henne og lette etter en dør i tårnet, men fant ingen. Han red hjem, men sangen hadde rørt hjertet hans så dypt at han dro til skogen hver dag for å lytte. En dag han sto bak et tre, så han en trollkvinne komme, og hørte hvordan hun ropte:
«Rapunsel, Rapunsel,
Slipp ned håret ditt.»
Rapunsel lot flettene falle ned, og trollkvinnen klatret opp til henne. «Er det stigen man kommer opp på, så vil jeg også prøve lykken en gang,» tenkte kongssønnen, og neste kveld, da det begynte å bli mørkt, gikk han til tårnet og ropte:
«Rapunsel, Rapunsel,
Slipp ned håret ditt.»
Straks falt håret ned, og kongssønnen klatret opp.
Først ble Rapunsel veldig forskrekket da en mann kom inn til henne, som øynene hennes aldri hadde sett maken til, men kongssønnen begynte å snakke vennlig med henne og fortalte at sangen hennes hadde beveget hjertet hans så dypt at han ikke fikk ro før han fikk se henne selv. Da mistet Rapunsel frykten, og da han spurte om hun ville bli hans kone, og hun så at han var ung og vakker, tenkte hun: «Han vil elske meg mer enn gamle fru Gothel,» og sa ja, og la hånden sin i hans. Hun sa: «Jeg vil gjerne gå med deg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ned. Når du kommer, ta med deg en silketråd hver gang, av den vil jeg flette en stige, og når den er ferdig, klatrer jeg ned og du tar meg opp på hesten din.» De avtalte at han skulle komme til henne hver kveld, for om dagen kom den gamle.
Trollkvinnen merket ingenting før Rapunsel en gang begynte å si til henne: «Si meg, fru Gothel, hvordan kan det ha seg at De er mye tyngre å trekke opp enn den unge kongssønnen, som er hos meg på et øyeblikk?» – «Å, du gudløse barn,» ropte trollkvinnen, «hva må jeg høre, jeg trodde jeg hadde skilt deg fra hele verden, og du har likevel bedratt meg!» I sitt raseri grep hun Rapunsels vakre hår, slo det et par ganger rundt venstre hånd, grep en saks med den høyre, og snipp snapp var det klippet av, og de vakre flettene lå på bakken. Og hun var så ubarmhjertig at hun tok med seg den stakkars Rapunsel til en ørken, hvor hun måtte leve i stor jammer og elendighet.
Samme dag som hun hadde forvist Rapunsel, festet trollkvinnen de avklipte flettene øverst på vindueskroken om kvelden, og da kongssønnen kom og ropte:
«Rapunsel, Rapunsel,
Slipp ned håret ditt.»
Så slapp hun håret ned. Kongssønnen klatret opp, men øverst fant han ikke sin kjære Rapunsel, men trollkvinnen, som så på ham med onde og giftige blikk. «Aha,» ropte hun hånlig, «du vil hente din kjære, men den vakre fuglen sitter ikke lenger i redet og synger ikke mer, katten har tatt den og vil også klore ut øynene dine. For deg er Rapunsel tapt, du vil aldri se henne igjen.» Kongssønnen ble ute av seg av smerte, og i fortvilelse hoppet han ned fra tårnet: han overlevde, men tornene han falt i, stakk ut øynene hans. Da vandret han blind omkring i skogen, spiste ikke annet enn røtter og bær, og gjorde ikke annet enn å klage og gråte over tapet av sin kjæreste. Slik vandret han omkring i elendighet i noen år og kom til slutt til ørkenen hvor Rapunsel levde kummerlig med tvillingene hun hadde født, en gutt og en jente. Han hørte en stemme, og den virket så kjent; da gikk han mot den, og da han kom nær, kjente Rapunsel ham igjen og falt ham om halsen og gråt. To av tårene hennes fuktet øynene hans, da ble de klare igjen, og han kunne se som før. Han førte henne til sitt rike, hvor han ble mottatt med glede, og de levde lykkelig og fornøyd i lang tid.