Det var en gang en konge og en dronning som hadde levd sammen i mange år og hatt det fint på mange måter. Det var bare det leie at de ikke hadde fått noen barn. Dette var kongen veldig lei seg for, og etter hvert begynte han å bli sint. Så la han ut på en utenlandsreise, og før han dro sa han til dronningen at hvis hun ikke hadde fått barn når han kom tilbake, så ble det ikke annet råd enn at de måtte skilles. Så dro han sin vei. Dronningen ble veldig lei seg, kan en nok skjønne, og visste ikke hva hun skulle finne på. Så gikk hun til en spåkjerring som bodde i nærheten, og spurte om hun visste noe råd.
Da hun hadde tenkt seg om, sa spåkjerringen: «Det står et tre i hagen deres, og på det vokser det tre knopper, en er hvit og en er rød og den tredje er blå. De knoppene skal du ta og spise.» Hun sa også at når hun gjorde dette, så skulle hun få en datter, men den datteren måtte kongen ikke få se før hun hadde fylt 12 år.
Dronningen gjorde som spåkjerringen hadde sagt, og så gikk det ikke mer enn fjorten dager før hun fikk datteren. De fikk tak i en barnepike som tok barnet til seg, og der vokste kongsdatteren opp.
Da kongen kom hjem igjen, fikk han høre hva som hadde hendt. Han ble overstadig glad, men han syntes det ble lenge å vente før han fikk se datteren. Han ble mer utålmodig for hver dag som gikk, og da det var bare én dag igjen til tolv år, da kunne han ikke holde seg lenger. Han brøt seg inn i huset der datteren var. Da han fikk se henne, syntes han hun var så vakker og flott at han ikke visste han hadde vært så glad i all sin tid.
Men datteren sa: «Nå far, har du gjort en ulykke, nå må jeg dø.» Så ba hun om at han skulle få en fin likkiste til å legge henne i, og den skulle han sette inne ved alteret i kirken og holde vakt over henne.

Kongen gjorde som datteren hadde sagt. Men det var ikke lett å få noen til å våke. Han snakket til en smed og spurte om ikke han ville gjøre det. Først sa smeden at han ikke turte. Men så satte de seg til å drikke, og da han ble full, da vokste motet, så han lovet å holde vakt over kisten om natten.
Det gikk alt godt til det led utpå natten. Men da rusen gikk av ham, da ble han redd og ville rømme sin vei. Dette var ikke lett å få til, for dørene var stengt. Men så så han et hull oppe i tårnet. Han klatret opp og ville smette ut. Da han så nådde hullet, kom det en mann som hilste god kveld og takket for sist og spurte hva han hadde tenkt å gjøre.
«Jeg vil ut, tror jeg,» sa smeden. Men mannen sa at han ikke måtte tenke på det. Han hadde lovet å holde vakt, sa han, og nå skal du snu om og gå opp på prekestolen. Når det led over midnatt ville kistelokket springe opp, og så ville det komme ut et troll med skarpe pigger over hele kroppen, og det ville rope på vaktmannen.
«Men du må ikke svare et ord,» sa han.
Så snudde smeden og gikk opp på prekestolen, og da gikk det som mannen hadde sagt. Ved midnatt sprang kistelokket opp, og et fælt troll kom ut og ropte: «Vakt! Vakt!» Smeden svarte ingenting og da det led på, sprang kistelokket igjen og alt ble stille. Da gikk smeden ned fra prekestolen og bort til kisten. Der stod han og voktet resten av natten.
Tidlig om morgenen kom kongen og noen menn som han hadde med seg. Han roste smeden som hadde vært en så trofast tjener, og ga ham 30 daler for den natten. Siden gikk de til slottet, og smeden ble værende der hele dagen. Kongen spurte om han ville holde vakt natten etter, men det ville han på ingen måte. Så fikk de god mat og god drikke, og motet til smeden økte etter hvert som han drakk. Før kvelden kom, hadde han lovet seg til å vokte den kommende natten også.
Om kvelden gikk han til kirken, og da gikk det likesom natten før. Han hadde stort mot i begynnelsen. Men da det led på, ble han redd og så seg om etter en utvei. Da så han et hull ved siden av alteret. Der krøp han ut og satte av sted ned til fjæra. Men før han hadde nådd så langt, møtte han den samme mannen som han natten før hadde møtt i tårnet. Denne mannen ropte på navnet hans og spurte hvor han nå hadde tenkt seg.
«Tror du ikke jeg tør dra hvor jeg vil for deg?» sa smeden. «Nei, det kan du ikke,» sa mannen. «Du har tatt på deg å våke i kirken, og det skal du også gjøre.» Dermed tok han smeden i fanget og bar ham tilbake til kirken.
«Hør nå på meg,» sa mannen, «og gjør som jeg sier, så skal du ikke noe vondt lide. Du skal gå opp til alteret, og der skal du bli stående hva du så ser eller hører. Når trollet kommer ut av kisten og snakker til deg, da må du ikke svare enten det sier godt eller vondt.»
Da gjorde smeden som mannen hadde sagt. Han stod foran alteret da kisten sprang opp midt på natten. Trollet ropte: «Vakt, hvor er du?» Men smeden svarte ikke et ord. Trollet for att og fram og gjorde mange ting til kistelokket sprang igjen. Da gikk smeden fra alteret og stod ved siden av kisten resten av natten.
Tidlig om morgenen kom kongen og takket for trofast tjeneste. Smeden fikk lønn for vakten likesom natten før. Så fulgte han kongen til slottet og fikk god mat og god drikke og ble en modig kar. Da kongen spurte om han ville våke den neste natten, hadde smeden glemt alt det fryktelige. Han svarte ja, såfremt han kunne få halve riket av kongen. Det ble de da enige om, og da kvelden kom, la han i vei til kirken.
Da han hadde stått en stund, ble han redd, og så tenkte han at når det kom til stykket, så stod kongen kanskje ikke ved det han hadde lovet. Da klatret han opp i et vindu og kom seg ut. Den gangen kom han helt ned til fjæra. Der fant han seg en båt og rodde av gårde. Og så tenkte han at nå skulle han vel slippe fra den mannen som før hadde møtt ham. Best som han da rodde, så la han merke til at båten ikke kom av flekken. Og da han så så opp, satt den samme mannen i bakstavnen.
Det ble til det at smeden måtte følge med til kirken den natten også. Da de var kommet fram, sa mannen: «Nå skal du gjøre som jeg sier. Så skal du ikke lide noe vondt. Du skal legge deg på høyre side av kisten, for trollet stiger alltid ut på venstre side. Når så kistelokket spretter opp og trollet stiger ut, skal du skynde deg oppi kisten, og der skal du ligge stille, alt til solen renner, hva du så ser eller hører.»

Smeden gjorde da som mannen hadde sagt. Da det led utpå natten, spratt lokket av kisten, og trollet steg ut. Det for omkring i kirken og ropte: «Vakt! Vakt!» Men smeden lå i kisten og rørte seg ikke, og sa ikke et ord. Rett som det var kom trollet bort til kisten. Da det ble klar over at han lå i kisten, sa det:
«Nå skal du lide den verste døden som kan opptenkes.» Enda lå smeden stille og sa ingenting. Trollet gikk da opp på prekestolen og ga seg til å synge. Da glottet smeden opp, og da hadde det lysnet så mye at han kunne se det var kongsdatteren som stod på stolen. Hun var blek å se til og frøs så hun skalv. Smeden så da de første solstrålene skinne gjennom vinduet. Så stod han opp og tok av seg kappen som han gikk med, og steg så opp på prekestolen og svøpte kappen omkring kongsdatteren. Så steg de ned og gikk fram til alteret. Der stod begge to da kongen kom.
Så snart kongen kom i døra, kunne han kjenne igjen datteren sin, og ble så glad som han aldri før hadde vært. De la seg på kne på alterringen alle tre. Kongen lå ved siden av datteren og takket Gud for at datteren hans var frelst.
Siden gikk de hjem til slottet, og det varte ikke lenge før det ble bryllup. Det var kongsdatteren som giftet seg med smeden. Så fikk han både kongsdatteren og halve riket av kongen.
Originaltekst:
Smeden som heldt vakt over kongsdottera
Det var ein gong ein konge og ei dronning som hadde levd saman mange år og hatt det gildt på mange måtar. Det var berre det leie at dei ingen born hadde fått. Dette var kongen fælt lei for, og då det leid på, tok han til å bli harm. Så laga han seg til ei utanlandsferd, og før han for sa han det til dronninga, at hadde ho ikkje fått barn når han kom attende, så vart det ikkje anna råd enn dei laut skiljast. Sia for han sin veg. Dronninga vart reint lei kan ein nok skjøna, og visste ikkje kva ho skulle finna på. Så gjekk ho til ei spåkjerring som budde der attmed, og spurde om ho visste noka råd.
Då ho hadde tenkt seg om, sa spåkjerringa: «Der står eit tre i hagen dykkar, og på det veks det tre knuppar, ein er kvit og ein er raud og den tredje er blå. Dei knuppane skal du ta og eta.» Ho sa det og, at når ho gjorde dette, så skulle ho få ei dotter, men den dottera måtte kongen ikkje få sjå før ho hadde fylt 12 år.
Dronninga gjorde som spåkjerringa hadde sagt, og så gjekk det ikkje over fjorten dagar før ho fekk dottera. Dei fekk tak i ei barnfostre som tok barnet til seg, og der voks kongsdottera opp.
Då kongen kom heim att, fekk han høyra kva som hadde hendt. Han vart oversleg glad, men han tykte det vart lenge å bia før han fekk sjå dottera. Han vart meir ørventen for kvar tid som gjekk, og då det leid så langt at det vanta berre ein dag på tolv år, då kunne han ikkje herda seg lenger. Han braut seg inn i huset der dottera var. Då han fekk sjå henne, tykte han ho var så ven og gild at han visste ikkje han hadde vore så glad i all si tid.
Men dottera sa: «Nå far, har du gjort ei ulykke, nå lyt eg døy.» Så bad ho at han skulle få ei gild likkiste til å leggja henne i, og den skulle han setja inne med altaret i kyrkja og halda vakt over henne.
Kongen gjorde som dottera hadde sagt. Men det var ikkje godt å få nokon til å vaka. Han tala til ein smed og spurde om ikkje han ville gjera det. Først sa smeden at han ikkje torde. Men så sette dei seg til å drikka, og då han vart drukken, då voks motet, så han lova å halda vakt over kista om natta.
Det gjekk alt godt til det leid utpå natta. Men då rusen seig av han, då vart han redd og ville røma sin veg. Dette var ikkje godt å få til, for dørene var stengde. Men så såg han eit hol oppe i tårnet. Han kravla opp og ville smetta ut. Då han så nådde holet, kom det ein mann som baud god kveld og takka for sist og spurde kva han hadde tenkt å gjera.
«Eg vil ut, trur eg,» sa smeden. Men mannen sa at han ikkje måtte tenkja på det. Han hadde lova å halda vakt, sa han, og nå skal du snu om og gå opp på preikestolen. Når det leid over midnatt ville kisteloket springa opp, og så ville det koma ut eit troll med kvasse pikar over heile kroppen, og det ville ropa på vaktmannen.
«Men du må ikkje svara eit ord,» sa han.
Så snudde smeden og gjekk oppå preikestolen, og då gjekk det som mannen hadde sagt. Midnatts bel sprang kisteloket opp, og eit fælt troll kom ut og ropa: «Vakt! Vakt!» Smeden svara ingen ting og då det leid på, sprang kisteloket i att og alt vart stilt. Då gjekk smeden ned av preikestolen og bort til kista. Der stod han og vakta resten av natta.
Tidleg om morgonen kom kongen og nokre mann som han hadde med seg. Han let vel over smeden som hadde vore så trugen tenar, og gav han 30 dalar for den natta. Sia gjekk dei til slottet, og smeden vart verande der heile dagen. Kongen spurde om han ville halda vakt natta etter, men det ville han på ingen måte. Så fekk dei god mat og godt drikke, og motet til smeden auka etter kvart som han drakk. Før kvelden kom, hadde han lova seg til å vakta den komande natta og.
Om kvelden gjekk han til kyrkja, og då gjekk det liksom natta før. Han hadde stort mot førestundes. Men då det leid på, vart han redd og såg seg om etter ein utveg. Då såg han eit hol attmed altaret. Der kraup han ut og sette av stad ned til fjøra. Men før han hadde nått så langt, møtte han den same mannen som han natta før hadde møtt i tårnet. Denne mannen ropa på namnet hans og spurde kvar han nå etla seg.
«Trur du ikkje eg torer fara kvar eg vil for deg?» sa smeden. «Nei, det kan du ikkje,» sa mannen. «Du har tatt på deg å vaka i kyrkja, og det skal du og gjera.» Dermed tok han smeden i fanget og bar han attende til kyrkja.
«Høyr nå på meg,» sa mannen, «og gjer som eg seier, så skal du ingen ting nauda. Du skal gå opp til altaret, og der skal du bli ståande kva du så ser eller høyrer. Når trollet kjem ut or kista og talar til deg, då må du ikkje svara anten det seier godt eller vondt.»
Då gjorde smeden som mannen hadde sagt. Han stod framfor altaret då kista sprang opp midt på natta. Trollet ropa: «Vakt, kvar er du?» Men smeden svara ikkje eit ord. Trollet for att og fram og gjorde mange ting til dess loket på kista sprang i att. Då gjekk smeden frå altaret og stod attmed kista resten av natta.
Tidleg om morgonen kom kongen og takka for trugen teneste. Smeden fekk løn for vakta likesom natta før. Så følgde han kongen til slottet og fekk god mat og godt drikke og vart mota kar. Då kongen spurde om han ville vaka den neste natt, hadde smeden gløymt alt det fælslege. Han svara ja, såframt han kunne få halve riket av kongen. Det vart dei då sameinte om, og då kvelden kom, la han i veg til kyrkja.
Då han hadde stått eit bel, vart han redd, og så tenkte han at når det kom til stykket, så stod kongen kan henda ikkje ved det som han hadde lova. Då klauv han opp i eit glas og kom seg ut. Den gongen kom han heilt ned til fjøra. Der fann han seg ein båt og rodde i veg. Og så tenkte han at nå skulle han vel sleppa frå den mannen som før hadde møtt han. Best som han då rodde, så la han merke til at båten ikkje kom av tverre staden. Og då han så såg opp, sat den same mannen i bakstamnen.
Det vart til det at smeden laut følgja med til kyrkja den natta og. Då dei var komne fram, sa mannen: «Nå skal du gjera som eg seier. Så skal du ikkje vondt lida. Du skal leggja deg på høgre sida av kista, for trollet stig alltid ut på venstre sida. Når så kisteloket sprett opp og trollet stig ut, skal du skunda deg oppi kista, og der skal du liggja kyrr, alt til sola renn, kva du så ser eller høyrer.»
Smeden gjorde då som mannen hadde sagt. Då det leid utpå natta, spratt loket av kista, og trollet steig ut. Det for ikring i kyrkja og ropa: «Vakt! Vakt!» Men smeden låg i kista og rørte seg ikkje, og sa ikkje eit ord. Rett som det var kom trollet bort til kista. Då det vart vis med at han låg i kista, sa det:
«Nå skal du lida den verste dauden som kan opptenkjast.» Endå låg smeden kyrr og sa ingen ting. Trollet gjekk då opp på preikestolen og gav seg til å syngja. Då gløtte smeden opp, og då hadde det lysna så mykje at han kunne sjå det var kongsdottera som stod på stolen. Ho var bleik å sjå til og fraus så ho skalv. Smeden såg då dei første solstrålane skina gjennom vindauga. Så stod han opp og tok av seg den kåpa som han gjekk med, og steig så opp på preikestolen og sveipte kåpa kringom kongsdottera. Så steig dei ned og gjekk fram til altaret. Der stod båe to då kongen kom.
Så snart kongen kom i døra, kunne han kjenna dotter si, og vart så glad som han aldri før hadde vore. Dei la seg på kne på altarringen alle tre. Kongen låg jamsides med dottera og takka Gud for det at dotter hans var frelst.
Sia gjekk dei heim til slottet, og lenge var det ikkje før det vart bryllaup. Det var kongsdottera som gifte seg med smeden. Så fekk han både kongsdottera og halve riket av kongen.