Det var en gang en konge som hadde tolv døtre. Så var døtrene hans borte om nettene og danset. Og kongen visste ikke hvor det var de var.
Så hadde kongen kunngjort at hvis noen kunne si ham hvor døtrene hans var og danset, skulle han som fant ut det, få en av døtrene hans og halve kongeriket.
Så var det en som gikk bort i skogen og funderte på det. Så møtte han en gammel mann som spurte ham hva han funderte så på.
«Du kan nå vel vanskelig hjelpe meg noe med det likevel, du,» sa han. Nå, om han ikke kunne, så kunne han da vel prøve.
Så skulle han få det. Så sa han:
«Når du kommer til kongsgården,» sa han, «så får du nok vel ligge der som kongsdøtrene kler på seg. Så kommer de og skjenker deg når du har lagt deg. Det som de skjenker deg, må du ikke drikke,» sa han. «Du må ha en pose under haken, som du slår det i. Så skal du få en kappe av meg, som du tar på deg, og da ser de deg ikke,» sa han. «Så må du holde deg klar og følge med henne som sist går ut,» sa han.
Så la gutten i vei mot kongsgården.
Han ble vist til en sal for å ligge, da det led på kvelden. Så om en stund kommer kongsdøtrene og skjenker ham. Og han gjorde som mannen i skogen hadde sagt, og slo det i posen under haken.
Så gikk de bort til sengen hans og så etter om han sov, gang på gang.
«Ja, han sover,» sa de og tok på seg klærne. Og da var de fullt klare og av sted for å danse.

Så gikk de etter alderen, og den yngste gikk sist ut. Så bar det, først de kom fra salen, ned gjennom en stor trapp. Så tråkket han på skjørtet til henne som var sist. Så sa hun: «Vent! Vent! Det er noen som følger etter oss,» sa hun. Så dro de og kom ned på en eng, der det var så vakre lønnetrær bortover. Så brøt han av en kvist av lønnene, så han skulle finne veien tilbake. Han tenkte, han kunne vel måtte bli først han da.
Så kom de til slutt ned til et stort vann. Der stod det tolv kongssønner med hver sin båt etter alderen. Og de skulle kysse hver sin kongsdatter, og den yngste skulle skysse den yngste og slik etter alderen, over vannet. Så måtte han være med de yngste og steg oppi deres båt.
Når de kom over vannet, bar det opp til en stor sal der. Og der var mat og drikke, og han spiste og drakk sammen med dem der. Men de så ham ikke.
Når han skulle hjem igjen, måtte han være med den eldste, for hun kom først i land. Han måtte være hjemme og ligge og sove, når de kom tilbake.
Andre natten gikk det likedan. Han brøt kvist av lønnene og var med over vannet opp til salen og hjem likedan da også.
Tredje natten tar han med seg et sølvbeger og brøt ned kvist av lønnene da som sist.
Så kommer kongen tredje morgenen og ville vite hvor døtrene hans hadde vært og danset. Hadde han ingen greie på det da, så drepte han ham.
Ja, det hadde han god greie på, sa han.
Så viste han kongen sølvbegeret som han hadde tatt der, og så viste han ham alle løvkvistene som han hadde tatt av lønnene.
Så sa den yngste: «Ser dere der, om jeg ikke var sikker, da jeg syntes at det var noen som fulgte etter oss?»
Så skulle gutten få den eldste og halvparten av riket. Men den eldste ville ikke ha gutten.
Så sa den yngste: «Jeg skal vel ha ham, jeg, han har vært med meg.» Så fikk han henne. Og så ble det bryllup, og har de ikke drukket opp det, så drikker de det ennå.
Originaltekst:
Kongsdøtrene som var borte og dansa om nettene
Det var ein gong ein konge som hadde tolv døtrer. Så var døtrene hans borte om nettene og dansa. Og kongen visste ikkje kor det var dei var.
Så hadde kongen gjort utlegg om nokon kunne seie han kor døtrene hans var og dansa, og han som fuska ut det, skulle få ei av døtrene hans og halve kongsriket.
Så var det ein som gjekk borti skogen og funderte på det. Så møtte han ein gammal mann som spør han kva han funderte så på.
«Du kan no vel vandt hjelpe meg noko med det lell, du,» sa han. Nå, om han ikkje kunne, så kunne han da vel prøve.
Så skulle han få det. Så sa han:
«Når du kjem åt kongsgarden,» sa han, «så får du no vel liggje der som kongsdøtrene kler på seg. Så kjem dei og skjenkjer deg når du har lagt deg. Det som dei skjenkjer deg, må du ikkje drikke,» sa han. «Du må ha ein pose under haka, som du slår det i. Så skal du få ei kappe av meg, som du let på deg, og da ser dei deg ikkje,» sa han. «Så må du halde deg budd og følgje med henne som sist går ut,» sa han.
Så la guten til å gå åt kongsgården.
Han vart synt på ein sal å liggje, da det lei på kvelden. Så om ei stund kjem kongsdøtrene og skjenkjer han. Og han gjorde som mannen i skogen hadde sagt, og slo det i posen under haka.
Så gjekk dei bortåt senga hans og såg etter om han sov, gong på gong.
«Ja, han søv,» sa dei og tok på seg kleda. Og da var dei fullt budde på og av stad og danse.
Så gjekk dei etter alderen, og den yngste gjekk sist ut. Så bar det, først dei kom frå salen, nedigjennom ei stor trapp. Så steig han på skjørtet åt henne som var sist. Så sa ho: «Haldt! Haldt! Det er nokon som følgjer oss etter,» sa ho. Så for dei og kom nedpå ei eng, der det var så vakre lønnar bortetter. Så braut han av ein kvist av lønnane, så han skulle finne vegen tilbake. Han tenkte, han kunne vel måtte bli først han da.
Så kom dei til slutt nedåt eit stort vatn. Der stod det tolv kongssøner med kvar sin båt etter alderen. Og dei skulle skysse kvar si kongsdotter, og den yngste skulle skysse den yngste og slik etter alderen, over vatnet. Så måtte han vera med dei yngste og steig oppi deira båt.
Når dei kom over vatnet, bar det opp på ein stor sal der. Og der var mat og drykk, og han åt og drakk i lag med dei der. Men dei såg han ikkje.
Når han skulle heim att, måtte han vera med den gamle, for ho kom først i land. Han måtte vera heime og liggje og sova, når dei kom att.
Andre natta gjekk det likeins. Han braut kvist av lønnane og var med over vatnet opp på salen og heim likeins da og.
Tredje natta tek han med seg eit sølvstaup og braut ned kvist av lønnane da som sist.
Så kjem kongen tredje morgonen og ville vita kor døtrene hans hadde vori og dansa. Hadde han inga greie på det da, så drap han han.
Ja, det hadde han god greie på, sa han.
Så viste han kongen sølvstaupet som han hadde teki der, og så viste han han alle dei lauvkvistene som han hadde teki av lønnane.
Så sa den yngste: «Ser de der, om eg ikkje var stø, da eg tykte at det var nokon som følgde oss etter?»
Så skulle guten få den eldste og helvta av riket. Men den eldste ville ikkje ha guten.
Så sa den yngste: «Eg skal vel ha han, eg, han har vori med meg.» Så fekk han henne. Og så vart det bryllaup, og har dei ikkje drukki opp det, så drikk dei det enno.