Gutten og ridder Rev

Det hendte seg en gang for lenge, lenge siden at det bodde et ektepar på en strand ut mot havet. Det var ikke akkurat så ensomt der på stedet, for gårdene og husmannsplassene stod ganske tett sammen. Det var en tettbygd grend. Men det var lite arbeid å få, så fortjenesten ble liten for den som ikke selv eide gård og grunn. Mannen i huset hadde aldri hatt lyst til sjølivet, og da det ikke var annet å drive med, så begynte han å være skomaker. Det ble ikke stor fortjeneste, det var en og annen sko å fikse, av og til også et par nye å lage, så han greide seg da på det viset som var.

Da en tid var gått, fikk skomakerkona en sønn, og hadde det vært smått om levemåten før, så ble det ikke noe bedre nå. Men de slet seg fram en dag om gangen likevel til gutten var så gammel at han fikk gå for presten. Det var ellers godt stoff i ham, og straks han hadde sluppet fram, så begynte han så smått å tenke på hva han nå skulle ta seg til. Som så mang en annen ung gutt som er blitt forkjælet av foreldrene, så hadde han bare gått og sluntret til da. Men nå begynte han å tenke på å dra ut i verden for å prøve lykken sin. Foreldrene hadde nok også tenkt på det samme. Det hadde blitt mer og mer smått for dem, så nå var det halve døden i gryta, som de sier, så det var ingen råd, gutten måtte ut.

Nå var det på den tiden få reisende som for, så det var ingen mulighet å komme seg til sjøs. Og da stod bare én vei igjen, veien gjennom en skog de kalte Sjumilsskogen. Og siden det nå var første gangen han skulle ut, så prøvde foreldrene å ruste ham ut så godt de kunne. Han fikk vin i flasken og mat i vesken, og moren formante ham om ikke å tulle seg bort i skogen, ba ham leve et pyntelig liv og ikke glemme far og mor. De hadde ikke gull og sølv å gi ham, sa hun, men gode råd og en god oppdragelse var mer verdt enn både sølv og gull.

Ridder rev. AI-generert
Ridder rev. AI-generert

Som sagt, noe videre arbeid hadde gutten ikke lært. Det var så mye at han kunne slå en skopinne i en halvsåle og sette bust på en tråd, så han mente da at han skulle kunne livnære seg med skolapping. Da han stod klar til å dra av sted, så kom faren hans med et gammelt gevær og ga ham. Faren sa at det geværet hadde han fått av sin farfarfarfarfarfarsfar, selv hadde han ikke løsnet skudd med det, men geværet kunne være like godt for det.

Gutten tok geværet og ga seg på vandring inn i den tette skogen. Men Sjumilsskogen var ikke så grei å ferdes i, og det varte ikke lenge før gutten var kommet på villspor. Han gikk og han gikk, mente seg tid om annen å være framme, men kom til slutt igjen på samme stedet han hadde tatt ut fra, han hadde gått i ring. Nei, så klatret han opp i et tre for å se seg ut lei gjennom skogen, for hjem ville han ikke gå. Han ville ikke leve bare på foreldrene nå lenger. Og så tok han ut på ferd igjen. Klatret rett som det var opp i et tre for å se seg lei, og gikk og gikk. Det begynte allerede å minke stygt i matvesken da han endelig kom til en stor, vid slette. Litt ute på sletta stod det et høyt tre. Opp i toppen på det treet ville han for å se seg omkring. Nede ved bakken var stammen jevn og glatt; men gutten tok seg tilløp og fikk tak med hendene i de nederste greinene og halte seg så opp.

Fra toppen av treet kunne han se over hele den store vide sletta, og der langt, langt ute så han at det bodde folk. Han var blitt trøtt av all denne gåingen, og syntes nå det var fint å få sitte og hvile seg litt. Så i matvesken også, men var forutseende nok til bare å ta noen tugger, han hadde så lite mat igjen. Så kom han i hug geværet og så etter om det var som det skulle være. Det kunne så snart være udyr i skogen, tenkte han. Jo, geværet så bra ut, og flere skudd hadde han til det også.

Mens han nå satt der med dette, så fikk han med ett høre et slikt forunderlig brak fra skogen. Det var liksom noe fryktelig stort noe som hadde vondt for å komme seg fram. Han ble sittende og lytte etter dette. Og om en stund kom det tre kjemper ut av skogen hver med et slakt på ryggen. De kom gående bort mot treet der gutten satt, og der kastet de børene sine ned bare så jorda skalv og treet ristet. Så begynte de å gjøre opp ild nede under treet, de rykket opp store trær med rot og alt og hadde på varmen. Og snart røyk det slik at gutten som satt i treet knapt kunne berge seg for røyken, for vinden satte røyken rett på ham.

Da ilden brant godt, la kjempene dyrene sine på varmen for å steke dem, og da de hadde ligget der en stund, tok en av kjempene en kniv opp av slira og skar seg et dugelig stykke kjøtt. Gutten satt og så på dette. Lite hadde han spist, så tennene gikk rent i vann ved synet av den gode maten. Men han turde ikke gå ned, for han fryktet kjempene kunne gjøre ham noe, da fikk han heller vente og se om ikke kjempene lot rester være igjen etter seg.

Men så med det samme kjempen skulle ha kjøttstykket til munnen, så fattet gutten geværet og skjøt så kjøttstykket fløy ut av fingrene på ham. Nå var det slik, dette geværet, at noen smell det hørtes det ikke om en skjøt. Kjempene hadde ikke fått øye på ham oppe i treet, og da kjøttstykket ble slått ut av neven på ham, så trodde kjempen at det var kameraten som hadde gjort det. Og han ble så sint at han fór på ham som han mente hadde slått til kjøttstykket. Det ble et helt basketak, men til slutt fikk da den tredje kjempen roet de andre to, så de sluttet striden og begynte å spise igjen.

Så skulle den andre kjempen ta og skjære seg et kjøttstykke for å spise. Men det gikk likedan. Idet kjempen skulle ha kjøttstykket til munnen, der skjøt gutten, så kjøttstykket spratt langt vekk. Denne kjempen ble ikke noe blidere enn den forrige. Han sa at den andre hadde beskyldt ham for å ha slått maten fra munnen på seg, men han selv var det som fant på slike pek. Og så gikk de løs på hverandre igjen, og nå ble det et enda hardere basketak enn sist.

Den tredje kjempen hadde bare holdt på med sitt, han, rotet i varmen og stekt på slaktet sitt. Så skulle han av en hendelse se opp om det var mye røyk som steg til værs. Jo, så fikk han øye på gutten oppe i treet, og skjønte straks at her hadde de gjerningsmannen. Og så sa han til de andre at de skulle holde opp med å slåss, han var sikker på at det var gutten oppe i treet som hadde gjort dem dette peket.

De så da opp alle tre, og da de så gutten satt der, så ba de ham komme ned. Ja, det kunne han gjøre, sa gutten, men så måtte de ikke gjøre ham noe vondt. Riktignok hadde han skutt, tilsto han, men det var ikke gjort i noen ond mening, han var bare så sulten, og så fryktet han at de ville spise opp alt, så det ingenting ville bli igjen til ham.

Nei da, de skulle ikke gjøre ham noe, svarte kjempene, de var tvert imot glade over at de nå hadde funnet gutten med det geværet som kunne treffe alt han ville. De hadde sett det i stjernene at han skulle komme, sa de. Og så fortalte de at det på et slott langt, langt borte bodde en mann som eide en slik enorm formue, og denne formuen ville de ha tak i. Men dette var ikke så enkelt. Riktignok hadde de så stor en makt at de satte slottet og alt som var der i stein i tre timer hver dag. Men rundt omkring slottet gikk det et høyt gjerde av stein, og ved porten i dette gjerdet stod det to løvinner på vakt, og disse løvinnene hadde de ingen makt over. Og så god en vakt holdt de også, at det var umulig å komme seg inn på slottet, så lenge de var i live. Ville han nå være med dem, så skulle han få så mye at han slapp å fare slik omkring.

Ja, gutten han skjønte godt at dette var folk som lurte på å gjøre det som ondt var. Men han så seg ingen annen utvei, heller, han krøp ned fra treet og slo følge med dem. Så gikk de da lenger enn langt; til slutt fikk de se slottet. Nå hadde som sagt kjempene den makt, at de satte alt på slottet i stein eller fikk alt levende til å ligge som i en døs i tre timer hver dag – så i middagstiden. Det var nettopp i den tiden de kom, og gutten så at alt var så stille og så tyst på slottet. Bare løvinnene gikk der på vakt, årvåkne som alltid.

Det var disse løvinnene kjempene ville at gutten skulle skyte. Ja, han tok geværet sitt og skjøt først den ene og så den andre av løvinnene, og da var det ingen fare med å komme seg inn på slottet. Bare steingjerdet hindret dem ennå. Men kjempene tok og løftet gutten over, men selv greide de ikke å klatre opp, derfor begynte de å slå hull i muren. Om en stund hadde de også så stort et hull, at de kunne komme gjennom en om gangen.

Men nå kom gutten til å tenke på at her hadde han gjort det godt. Nå kom disse karene bare for å gjøre ondt og så hadde han skutt de eneste som kunne verge slottet, løvinnene. Nei, dette syntes han ikke gikk an. Han fikk selv berge slottet, tenkte han. Straks i nærheten stod det en skiltvakt med et sverd ved siden; men skiltvakten stod uten å røre seg, helt som gått i stein. Men gutten grep det store sverdet som skiltvakten hadde og da den første kjempen fikk hodet gjennom hullet i muren, så hugget gutten det av bare så det trillet til siden.

Så tok han til å dra i kjempeskrotten, ropte til de som stod utenfor at de måtte skyve på, hullet var vel trangt, sa han. De så gjorde, og kjempeskrotten kom drivende inn, og gutten fikk veltet det til siden. Så kom den andre kjempen, og det gikk likedan med ham også. Straks han fikk hodet innenfor gjerdet, hugget gutten det av, ba så den utenfor å skyve på, og fikk så veltet ham til siden. Da så den tredje kom, hugget han hodet av ham også, men kroppen ble sittende fast i hullet i muren, gutten greide ikke få ham noen steder.

Gutten var nå både engstelig og nysgjerrig, og han fant da på å ville se seg litt nærmere om på slottet. Han skjønte at det var en velgjerning mot de som bodde der at han hadde drept kjempene, selv om det var så galt at han hadde gjort det på en slik måte. I det første rommet han kom til, satt det høye rådsherrer, stive som billedstøtter satt de der. De hadde sittet og telt penger da døsen kom over dem, det var bare så det fløt penger utover alle bordene inne i rommet. Han kunne ikke la være å ta noen og stikke i lommene.

I et annet rom var det fullt av mat, der åt han seg god og mett. I det tredje rommet satt det en overlag vakker prinsesse. Han kunne ikke se seg fullnøyd på henne, så vakker var hun. Og jo mer han så på henne, jo mer betatt ble han av henne. Til slutt kunne han ikke stå imot fristelsen, han la seg i lag med henne. Men da han hadde gjort det og den første rusen liksom var gått over, så begynte han å bli redd. Her hadde han nok stelt seg fint, tenkte han. Her hadde han, en fattig gutt, forsynt seg på en prinsesse, snart våknet de vel igjen på slottet, og så fikk han den straffen han hadde fortjent. Det var nok best å komme seg derfra.

Tok han så og skar tungene ut på alle tre kjempene; for de ville han gjemme. Og så la han på vei mot skogen. Kommet et stykke fra, fikk han høre slik rammel inne på slottet. Han skjønte da at de hadde våknet og skyndte på enda mer.

Da de på slottet våknet av forsteiningen, fikk de snart se hva som hadde hendt mens de sov. Denne steingåingen hadde i lengre tid vært den største forbannelsen de hadde hatt å dras med, og de visste det var kjempenes skyld. Da de nå fikk se kjempene ligge der døde, skjønte de straks at nå var de kvitt den forbannelsen. Og at gleden på slottet ble stor, sier seg selv.

Det var den ene av skiltvaktene som våknet først, han het enda ridder Rev. Nå hadde kongen før lovet ut at den som drepte kjempene og berget slottet, han skulle få prinsessen og halve kongeriket attpå. Da nå ridder Rev våknet og så at kjempene var drept, fant han på å si, at det var han som hadde gjort det. Han skjønte at det ennå ikke var noen som visste hvem som hadde gjort det.

Da så kongen våknet, gikk ridder Rev til ham og sa at nå hadde han vært så heldig å drepe kjempene. Først hadde disse drept løvene, men denne gangen hadde det lyktes for ham å holde seg våken, og så hadde han drept dem, den ene satt enda fast i hullet i muren. Og nå ville han ha den lønnen kongen hadde lovet ut.

Kongen ble som de andre glad over denne nyheten, og han gledet seg også over at det var ridder Rev som hadde gjort det, for han satte ham meget høyt. Han sa at han skulle få både prinsessen og halve kongeriket.

Men den som ikke gledet seg, det var prinsessen. For det første likte hun ikke ridder Rev, og så hadde hun under søvnen liksom hatt en følelse av at det var en annen og ikke ridder Rev som hadde ligget i lag med henne.

Gutten hadde også skåret ut et rundt hull på serken hennes da han lå i lag med henne, og dette stykket hadde han tatt med da han dro. Prinsessen gikk da nå til ridder Rev og ville vite hva han hadde holdt på med mens de andre sov, om han hadde vært inne på rommet hennes. Nei, det hadde han da ikke vært. Prinsessen skjønte da at ridder Rev bare var en løgner og at det var en annen som hadde berget slottet.

Hun gikk da til faren sin og ba ham utsette bryllupet en tid. Hun ville dra ut i skogen og bygge seg et hus ved siden av et veikryss der alle veiene møtes, og der ville hun bo i tre år. Kongen ga henne lov til det, selv om ridder Rev frarådet det alt han kunne.

Prinsessen dro da av sted og fikk satt opp hus på det stedet hun hadde tenkt seg. Noe ensomt ble det saktens å bo der, men hun hadde da folk og tjenere med og levde ganske bra på alle måter. Straks hun kom, satte hun opp et skilt utenfor huset sitt. «I dag mat og losji for ingenting, i morgen mot betaling,» stod det.

Prinsessen satte opp dette skiltet fordi hun håpet at den som virkelig hadde drept kjempene og reddet slottet en dag ville komme forbi og fortelle sin historie. Mange reisende kom innom, både fattige og rike, og alle fikk mat og husly mot at de fortalte om sitt liv. Men ingen kunne fortelle historien prinsessen ventet på.

Mens dette pågikk, vandret gutten og hans nye venn, kobbersmeden, rundt i landet. De levde fra hånd til munn, og etter en stund begynte gutten å lengte hjem. Han hadde ikke fortalt kobbersmeden om hendelsene på slottet, men han hadde snakket mye om foreldrene sine. Kobbersmeden, som aldri hadde kjent sine foreldre, foreslo at de skulle dra hjem til guttens familie.

På veien kom de til prinsessens hus i skogen. De var både sultne og blakke, men kobbersmeden ble straks oppglødd da han så skiltet. De gikk inn, og kobbersmeden førte ordet. Prinsessen kom ut for å møte dem og spurte hva slags arbeid de kunne utføre. Kobbersmeden svarte spøkefullt at han kunne «sette tuter på gamle kanner og fikse gamle karer».

Prinsessen sa at de kunne få mat og losji hvis de fortalte om livene sine. Kobbersmeden, som var flink til å dikte opp historier, fortalte at han var en prins av fødsel og spant en lang skrøne. Deretter var det guttens tur. Prinsessen ba ham fortelle sannheten, og gutten begynte å berette om sin reise, møtet med kjempene og hvordan han reddet slottet.

Kobbersmeden ble fornærmet over at noen kunne lyve bedre enn ham og avbrøt flere ganger. Men prinsessen hysjet på ham og oppmuntret gutten til å fortsette. Da gutten fortalte om hvordan han lå med prinsessen på slottet, begynte hun å forstå at dette måtte være den sanne helten.

Etter måltidet ga prinsessen dem sovedrikk. Kobbersmeden ble lagt i en vanlig seng, mens gutten ble vasket, stelt og kledd i silke før han ble lagt i en praktfull seng. Da han våknet neste dag, var han forvirret over hvor han var. Prinsessen kom inn og forklarte at hun var mor til hans barn, og at det var han, ikke ridder Rev, som rettmessig var hennes mann.

Prinsessen tok gutten med til slottet for å bevise for kongen at det var han som hadde drept kjempene. Ridder Rev ble avslørt som en løgner, og gutten fikk prinsessen og halve kongeriket som lovet. De holdt et storslått bryllup som varte i fjorten dager, og levde lykkelig sammen resten av livet.

Originaltekst:

Glunten og riddar Rev

Det hende seg ein gong for lang, lang tid sidan at det budde eit par ektefolk på ei strand ute mot havet. Det var ikkje nett så einsleg der på staden, for gardane og husmannsplassane stod heller tett saman. Det var ei tettbygd grend. Men det var lite om arbeidet å få, så fortenesta vart lita for den som ikkje sjølv åtte gard og grunn. Mannen i huset hadde aldri hatt hug til sjølivet, og då det ikkje var anna å driva på med, så gav han seg til å vera skomakar. Det vart ikkje rar fortenesta, det var ender og då ein sko å flikka, stundom endå eit par nye å arbeida, så han greidde seg då på det viset som var.

Då ei tid var gått, fekk skomakarkona ein son, og hadde det vore smått om levemåten før, så vart det ikkje noko likare nå. Men dei sleit seg fram ein dag i senn likevel til glunten var så gamal at han fekk gå for presten. Det var elles godt to i han, og straks han hadde sloppe fram, så byrja han så smått å tenkja på kva han nå skulle ta seg til. Som så mang ein annan ung-glunt som er vorten forkjæla av foreldra, så hadde han berre gått og slunge til då. Men nå byrja han å tenkja på å fara ut i verda for å prøva lukka si.

Foreldra hadde nok og tenkt på det same. Det hadde vorte meir og meir smått for dei, så nå var det halve dauden i gryta, som dei seier, så det var inga råd, glunten måtte ut. Nå var det på den tid få ferdafolk som for, så det var inga råd å koma seg til sjøs. Og då stod berre ein veg att, vegen gjennom ein skog dei kalla Sjumilsskogen. Og etter det nå var første gongen han skulle ut, så prøvde foreldra å rusta han ut så godt dei kunne. Han fekk vin i flaska og mat i taska, og mora formana han om ikkje å tulla seg bort i skogen, bad han leva eit pynteleg liv og ikkje gløyma far og mor. Dei hadde ikkje gull og sylv å gje han, sa ho, men gode råd og ein god oppdragelse var meir verdt enn både sylv og gull.

Som sagt, noko vidare arbeid hadde glunten ikkje lært. Det var så mykje, så at han kunne slå ein skopinne i ein halvsole og setja bust på ein tråd, så han meinte då, at han skulle kunna livberga seg med skolapping. Då han stod ferdig til å ta av stad, så kom far hans med ei gamal børse og gav han. Faren sa at den børsa hadde han fått av sin farfarfarfarfarfarsfar, sjølv hadde han ikkje løyst skot med henne, men børsa kunne vera like god for det. Glunten tok børsa og gav seg på vandring inn i den tette skogen. Men Sjumilsskogen var ikkje så grei å ferdast i, og det varde ikkje lenge før glunten var komen på villsteg. Han gjekk og han gjekk, meinte seg tid for tid å vera framme, men kom til sist att på same staden han hadde tatt ut ifrå, han hadde gått i ring. Nei, så kleiv han opp i eit tre for å sjå seg ut lei gjennom skogen, for heim ville han ikkje gå. Han ville ikkje leva berre på foreldra nå lenger. Og så tok han ut på ferd igjen. Kleiv rett som det var opp i eit tre for å sjå seg lei, og gjekk og gjekk.

Det byrja alt å minka stygt i mattaska då han endeleg kom til ei stor, vid slette. Litt ute på sletta stod det eit høgt tre. Oppi toppen på det treet ville han for å sjå seg ikring. Nede ved marka var stomnen jamn og slett; men glunten tok seg tilsprang og fekk tak med hendene i dei nedste greinene og hala seg så opp. Frå toppen av treet kunne han sjå over heile den store vide sletta, og der langt, langt ute såg han at det budde folk. Han var trøytt vorten av all denne gonga, og tykte nå det var gildt å få sitja og kvila seg litt. Såg i mattaska og, men var framsynt nok til berre å ta nokre tugger, han hadde så lite mat igjen. Så kom han i hug børsa og såg etter om ho var som ho skulle vera. Det kunne så snart vera udyr i skogen, tenkte han. Jau, børsa såg bra ut, og fleire skot hadde han til ho og.

Med han nå sat der med dette, så fekk han med eitt høyra et slikt forunderleg brak ifrå skogen. Det var liksom noko frykteleg stort noko som hadde vondt for å koma seg fram. Han vart sitjande og lya etter dette. Og om ei stund kom det tre risar ut or skogen kvar med eit slakt på ryggen. Dei kom gåande bort mot treet der glunten sat, og der kasta dei børane sine ned berre så jorda skolv og treet rista. Tok dei så til å gjera opp eld nede under treet, dei rykte opp store tre med rot og alt og hadde på varmen. Og snart rauk det såleis at glunten som sat i treet snautt kunne berga seg for røyken, for vinden sette røyken beint på han. Då elden brann godt, la risane dyra sine på varmen for å steikja dei, og då dei hadde lege der ei tid, tok ein av risane ein kniv opp or slira og skar seg eit dugeleg stykke kjøt. Glunten sat og såg på dette. Lite hadde han ete, så tennene gjekk reint i vatn ved synet av den gode maten. Men han torde ikkje gå ned, for han ottast risane kunne gjera han eitkvart, då fekk han heller venta og sjå om ikkje risane let løyvingar vera att etter seg.

Men så med det same risen skulle ha kjøtstykket til munnen, så fata glunten børsa og skaut så kjøtstykket fauk ut or fingrane på han. Nå var ho såleis, denne børsa, at nokon smell det høyrdest det ikkje om ein skaut. Risane hadde ikkje fått auga på han oppe i treet, og då kjøtstykket vart slege ut or neven på han, så trudde risen, at det var kameraten som hadde gjort det. Og han vart så sint at han rauk på han som han meinte hadde slege til kjøtstykket. Det vart eit heilt basketak, men til sist fekk då den tredje risen roa dei andre to, så dei slutta striden og tok til å eta igjen. Så skulle den andre risen ta og skjæra seg eit kjøtstykke for å eta. Men det gjekk like eins. Med same risen skulle ha kjøtstykket til munnen, der skaut glunten, så kjøtstykket spratt langt vekk. Denne risen vart ikkje noko blidare enn den førre. Han sa at den andre hadde skulda han for å ha slege maten frå munnen på seg, men han sjølv var det som fann på slike pretter. Og så gauv dei på einannan igjen, og nå vart det eit endå hardare basketak enn sist.

Den tredje risen hadde berre halde på med sitt, han, rota i varmen og steikt på slaktet sitt. Så skulle han av eit hende sjå opp om det var mykje røyk som steig tit vers. Jau, så fekk han auga på glunten oppe i treet, og skjøna straks at her hadde dei gjerningsmannen. Og så sa han til dei andre at dei skulle halde opp med å slåss, han var sikker på at det var glunten oppe i treet som hadde gjort dei denne pretta. Dei såg då opp alle tre, og då dei såg glunten sat der, så bad dei han koma ned. Ja, det kunne han gjera, sa glunten, men så måtte dei ikkje gjera han noko vondt. Rett nok hadde han skote, tilstod han, men det var ikkje gjort i noka vond meining, han var berre så svolten, og så ottast han at dei ville eta opp alt, så det ingenting ville bli att til han. Nei då, dei skulle ikkje gjera han noko, svara risane, dei var tvert imot glade over at dei nå hadde funne glunten med den børsa som kunne råka alt kva han ville. Dei hadde sett det i stjernene at han skulle koma, sa dei. Og så fortalde dei at det på eit slott langt, langt borte budde ein mann som åtte slik ein ovstor middel, og denne middelen ville dei ha tak i. Men dette var ikkje så liketil. Rett nok hadde dei så stor ei makt at dei sette slottet og alt som der var i stein i tre timar kvar dag. Men rundt kring slottet gjekk det eit høgt gjerde av stein, og attmed porten i dette gjerdet stod det to løvinner på vakt, og desse løvinnene hadde dei inga makt over. Og så god ei vakt heldt dei og, at det var uråd å koma seg inn på slottet, så lenge dei var i live. Ville han nå vera med dei, så skulle han få så mykje at han slapp å fara såleis omkring.

Ja, glunten han skjøna godt at dette var folk som lurte på å gjera det som vondt var. Men han såg seg ingen annan utveg, heller, han kraup ned or treet og slo fylgje med dei. Så gjekk dei då lenger enn langt; til sist fekk dei sjå slottet. Nå hadde som sagt risane den makt, at dei sette alt på slottet i stein eller fekk alt levande til å liggja som i ein døs i tre timar kvar dag – så i middagsleitet. Det var nett i den tida dei kom, og glunten såg at alt var så stilt og så tyst på slottet. Berre løvinnene gjekk der på vakt, ålvakne som alltid. Det var desse løvinnene risane ville at glunten skulle skyta. Ja, han tok børsa si og skaut først den eine og så den andre av løvinnene, og då var det ingen fare med å koma seg inn på slottet. Berre steingjerdet hefte dei endå. Men risane tok og lyfte glunten over, men sjølve greidde dei ikkje å kliva opp, derfor tok dei til å slå hol i muren. Om ei stund hadde dei og så stort eit hol, at dei kunne koma i gjennom ein i gongen. Men nå kom glunten til å tenkja på at her hadde han gjort det godt. Nå kom desse karane berre for å gjera vondt og så hadde han skote dei einaste som kunne verja slottet, løvinnene. Nei, dette tykte han ikkje gjekk an. Han fekk sjølv berga slottet, tenkte han.

Straks i nærleiken stod det ei skiltvakt med eit sverd ved sida; men skiltvakta stod utan å leda på seg, heilt som gått i stein. Men glunten greip det store sverdet som skiltvakta hadde og då den første risen fekk hovudet igjennom holet i muren, så hogg glunten det av berre så det trilla til sides. Så tok han til å draga i riseskrotten, ropa til dei som stod utanfor at dei måtte skuva på, holet var vel trongt, sa han. Dei så gjorde, og riseskrotten kom drivande inn, og glunten fekk velt det til sides. Så kom den andre risen, og det gjekk likeins med han og. Straks han fekk hovudet innom gjerdet, hogg glunten det av, bad så den utanfor å skuva på, og fekk så velt han til sides. Då så den tredje kom, hogg han hovudet av han og, men bulen vart sitjande fast i holet i muren, glunten greidde ikkje få han nokon stad.

Glunten var nå både ottesam og nyfiken, og han fann då på å vilja sjå seg litt nærare om på slottet. Han skyna at det var ei velgjerd mot dei som budde der at han hadde drepe risane, endå så gale det var at han hadde gjort det på ein slik måte.

I det første rommet han kom til, sat det høge rådsherrar, stive som biletstytter sat dei der. Dei hadde sete og talt pengar då døsen kom over dei, det var berre så det fløymde pengar utover alle borda inne i rommet. Han kunne ikkje lata vera å taka nokre og stikka i lommene. I eit anna rom var det fullt av mat, der åt han seg god og mett. I det tredje rommet sat det ei overlag vakker prinsesse. Han kunne ikkje sjå seg fullnøgd på henne, så vakker var ho. Og til meir han såg på henne, til meir hugtatt vart han i henne. Til sist kunne han ikkje stå imot freistinga, han la seg i lag med henne. Men då han hadde gjort det og den første rusen liksom var gått over, så byrja han å bli redd. Her hadde han nok stelt seg fint, tenkte han. Her hadde han, ein fattig glunt, forsett seg på ei prinsesse, snart vakna dei vel atter på slottet, og så fekk han den straffa han hadde fortent. Det var nok best å koma seg derifrå.

Tok han så og skar tungene ut på alle tre risane; for dei ville han gøyma. Og så la han på veg imot skogen. Komen eit stykke ifrå, fekk han høyra slik rammel inne på slottet. Han skjøna då at dei hadde vakna og skynda på endå meir. Då dei på slottet vakna av forsteininga, fekk dei snart sjå kva som hadde hendt medan dei sov. Denne steingåinga hadde i lenger tid vore den største forbanninga dei hadde hatt å dragast med, og dei visste det var risane si skuld. Då dei nå fekk sjå risane liggja der daude, skjøna dei straks at nå var dei kvitt den forbanninga. Og at gleda på slottet vart stor, seier seg sjølv.

Det var den eine av skiltvaktene som vakna først, han heitte enda riddar Rev. Nå hadde kongen før lova ut at den som drap risane og berga slottet, han skulle få prinsessa og halve kongeriket attpå. Då nå riddar Rev vakna og såg at risane var drepne, fann han på å seia, at det var han som hadde gjort det. Han skjøna at det endå ikkje var nokon som visste kven som hadde gjort det. Då så kongen vakna, gjekk riddar Rev til han og sa at nå hadde han vore så heppen å drepa risane. Først hadde desse drepe løvene, men denne gongen hadde det lukkast for han å halda seg vaken, og så hadde han drepe dei, den eine sat endå fast i holet i muren. Og nå ville han ha den løna kongen hadde lova ut.

Kongen vart som dei andre glad over denne tienda, og han gledde seg og over at det var riddar Rev som hadde gjort det, for han sette han mykje høgt. Han sa at han skulle få både prinsessa og halve kongeriket. Men den som ikkje gledde seg, det var prinsessa. For det første lika ho ikkje riddar Rev, og så hadde ho under svevnen liksom hatt ei kjensle av at det var ein annan og ikkje riddar Rev som hadde lege i lag med henne. Glunten hadde og skore ut eit rundt hol på serken hennar då han låg i lag med henne, og dette stykket hadde han tatt med då han for. Prinsessa gjekk då nå til riddar Rev og ville vita kva han hadde halde på med medan dei andre sov, om han hadde vore inne på rommet hennar. Nei, det hadde han då ikkje vore. Prinsessa skjøna då at riddar Rev var berre ein løgnar og at det var ein annan som hadde berga slottet. Ho gjekk då til far sin og bad han utsetja bryllaupet ei tid. Ho ville fara ut i skogen og byggja seg eit hus attmed ein korsveg der alle vegane møtest, og der ville ho bu i tre år. Kongen gav henne lov til det, endå riddar Rev talde ifrå alt det han kunne.

Prinsessa for då avstad og fekk sett opp hus på den staden ho hadde tenkt seg. Noko einsleg vart det sagtens å bu der, men ho hadde då folk og tenarar med og levde retteleg bra på alle måtar. Straks ho kom, sette ho opp eit skilt utanfor huset sitt. «Idag mat og losji for ingenting, imorgon mot betaling,» stod det. Det kom mange og las dette der, og alle så nytta dei seg av denne gjestmilde innbydinga. Det kom både rekarar og bra folk, og alle fekk dei hus og mat, men berre på det vilkår at dei fortalde om livet sitt.

Men nå skal vi få høyra korleis det gjekk glunten imedan. Då han for frå slottet, tok han vegen inn gjennom skogen, og etter å ha gått lenger enn herifrå og hit og derifrå og dit, så kom han til sist ut or skogen og til stader der det budde folk. Der tok han til å leva på høg fot, han hadde då pengar i lomma. Ein vakker dag vart han kjend med ein pratsam lystig fyr, som for og ferdast som kopparslagar. Det var på eit vertshus dei møttest, desse to, og dei lika straks kvarandre så godt at dei samsnakka seg om å slå fylgje. Og nå fekk pengane snart føter å gå på. Dei var begge to like i det at ingen av dei orka arbeida, så lenge dei berre hadde noko å bruska med. Men verre vart det då dei ikkje hadde meir pengar igjen. Glunten byrja bli heller stur, han då, men kopparslagaren var med godt mot. Det skulle vel alltid bli ei råd, meinte han. Det var ikkje saka anna enn han var dugande til å arbeida, når han berre først var nøydd til det. Når han så fekk arbeid og forteneste, så ville han ikkje høyra tale om å ha det åleine, det han tente. Det var hans børt nå å skaffa pengane til veges, sa han. Og dei to vart i lag framleides. Men så byrja glunten å tykkja at dette livet det vart noko einsforma i lengda, og det var ikkje fritt anna enn han byrja lengta heim. Om slottet og hendingane der hadde han ikkje nemnt ordet til kopparslagaren, men om far og mor si hadde han fortalt mykje. Nå hadde ikkje kopparslagaren hatt far og mor, det kunne han minnast, og nå byrja han tenkja på at det skulle ha vore moro å sjå ein heim der det var far og mor. Og så slo han frampå for glunten at dei skulle fara heim til foreldra hans, og dette var glunten meir enn gjerne med på.

Dei tok då straks i veg. Og etter ei lang ferd kom dei til det slottet som prinsessa hadde sett opp inne i skogen. Då dei kom dit, var dei både matlause og pengelause. Men kopparslagaren var like kvikk og glad som alltid. Straks dei fekk sjå slottet, hoppa han i veret av kjæte, slo seg under hælane, og meinte på at nå var nok bikkja berga. Og då dei fekk sjå skiltet og hadde lese det, så vart han så lystig at han hoppa enda høgare og slo seg enda hardare under hælane, og meinte på at her skulle dei nok leva på stort vis og ha det bra. Glunten var meir tung i hugen, han, og svara ikkje noko større på det den andre sa.

Dei gjekk då inn, og kopparslagaren var den som førde ordet. Først kom dei inn på kjøkkenet, for dei gjekk kjøkkenvegen, såleis som slike folk brukar å gjera. Kopparslagaren spurde straks etter losji for dei. Hadde dei noko å gjera åt dei, var dei glade for det, sa han, for dei ville gjera rett og skil for seg, men dei var knappstelte på pengar nett då. Hoffdamene viste dei berre til prinsessa og sa at dei skulle henta henne. Prinsessa kom straks ut, og at ho var overlag vakker, det såg dei med ein gong. Ho ville vita kva for noko arbeid dei kunne. Jau, han kunne då «setja tutar på gamle kanner og vøla på gamle kallar, han,» sa kopparslagaren.

Nei, noko arbeid det visste ho ikkje om ho hadde til dei, men losji skulle dei få berre dei ville fortelja om livet sitt. Det var ikkje kopparslagaren uhuga til. Han fortalde at han var prins av fødsel og greidde ut gjennom tidene. Han hadde så lett for å slå ei skrøne, han like eins som alle andre kopparslagarar. Då kopparslagaren hadde enda forteljinga si, så sa prinsessa til glunten at nå var det hans tur til å fortelja; men han måtte fortelja det som sant var. Han tok då til å fortelja om korleis han for heimanfrå, at han heldt på å villa seg bort i skogen, fortalde så at han kom til ei slette og kleiv opp i treet og om korleis det gjekk då risane kom. Prinsessa vart meir og meir forviten; men kopparslagaren såg heilt fornærma ut over at det var ein som var betre til å lyga enn han sjølv. Og då glunten fortalde om korleis han skaut kjøtstykket ut or hendene på risane, då spratt han opp og sa: «Å kor du lyg!»

«Hyss, hyss,» sa prinsessa og bad glunten fortelja vidare.

Han fortalde då korleis han vart med risane, at han først drap løvene og sidan risane. Men då han fortalde at han hogg hovudet av risane, då spratt kopparslagaren opp igjen og sa, at større lygarfant gjekk det ikkje i to sko.

«Hyss, hyss!» sa prinsessa, ho ville berre ha glunten til å fortelja meir. Ja, så fortalde han då at han såg seg ikring på slottet, at han kom til eit rom der det låg ei slik vakker prinsesse, at han låg i lag med henne, og at han så etterpå då han hadde byrja ottast gale, tok til rømings etter å ha skore tungene ut på risane.

Dei vart nå bedne til bords begge to. Men prinsessa lurte sovedrikk i skjenken ho gav dei, så dei sovna snart så fast inn at ein kunne gjera med dei som ein ville. Kopparslagaren var kasta opp i ei seng, og der fekk han liggja. Men glunten vart boren til eit baderom, og der vart han vaska og stelt; etterpå vart han kledd i silke og lagd i ei mjuk seng. Då han vakna dagen etter, vart han meir enn undren over kvar han var komen av. Han måtte mest klypa seg sjølv i armane for å kjenna etter om det var han sjølv eller ikkje som låg der. Det var så fint i det rommet han låg i, som skulle det vore soverom for ein prins. Det stod endå gullprydde morgonsko under senga. Han var nå litt ør i hovudet og det første. Då han hadde vakna heilt og fått tenkt seg om, så byrja han tykkja at det var nokre rare folk han var komen til. Dei ville vel gjera narr av han på det viset, tenkte han.

Prinsessa hadde fått eit barn medan ho budde her inne i skogen. Alle trudde det var riddar Rev som var far til det, for det fortalde han sjølv til alle. Han var elles ein mest dagleg gjest hos henne; men prinsessa lika han endå minder enn ho nokon gong før hadde gjort. Då glunten kom og hadde fortalt om hendingane sine, byrja ho å tru at her hadde ho han som hadde drepe risane og berga slottet til far hennar. Og medan han og kopparslagaren låg og sov, såg ho over ferdetøyet deira. Der fann ho både tungene til risane og det stykket glunten hadde skore ut or serken hennar, og då var ho sikker i si sak. Og ho var med ein gong klår over, at han ville ho ha til mann, og ingen annan.

Glunten hadde ikkje lege vaken lenge før det kom ein tenar inn, bukka og spurde om han ynskte seg noko til forfriskning før han stod opp. Glunten tenkte det var gjort berre på ap dette, og i harme tok han den eine morgonskoen og kasta etter tenaren, som skunda seg ut og gjekk til prinsessa og klaga seg.

«Hyss, hyss!» sa prinsessa. Og så sende ho ein annan tenar i veg. Jau, her ville dei nok retteleg halda han for narr, tenkte glunten, og bad tenaren pakka seg vekk fortare enn fort. Og då han tykte det gjekk for seint, så tok han den andre morgonskoen, og kasta etter han. Denne tenaren kom og inn til prinsessa for å klaga seg.

«Hyss, hyss!» sa prinsessa berre. Så gjekk prinsessa sjølv inn til han og spurde korleis det stod til. Nå hadde glunten ikkje fleire morgonskor å kasta, dessutan tykte han det var leit og at han hadde late sinnet ta seg. Han sa då til prinsessa, at han hadde trudd dei berre ville gjera narr av han, og så hadde han jaga desse to tenarane på ein litt uhøvisk måte. Nå ynskte han berre å få att sine eigne klede for å ta dei på. Men så lenge talde prinsessa for han at til sist tok han på dei kleda som var lagde inn til han. Men då han så var påkledd, så såg han ikkje ut som ein rekar lenger, men som ein fin prins. Vaska i sju vatn, det var han minst, og pynta berre så det skein av han.

Då han så saman med prinsessa kom inn i bestestua, fagna tenarane han som ein prins. Han sa dei skulle ikkje fara med noko tull, han var ingen prins, sa han. Men prinsessa svara, at ho var mor til barnet hans og at det var han og ikkje riddar Rev som med retten var mannen hennar. Og så fortalde ho kva løn kongen hadde lova til den som drap risane, og like eins at riddar Rev hadde tatt seg æra av det som hadde vorte gjort. Men nå måtte glunten vera med til slottet til far hennar, så ville han få den løna han hadde rett til. Ja, glunten hadde ikkje noko å seia mot det, han, han hadde alt vorte alt for mykje hugteken i prinsessa til det.

Imedan hadde riddar Rev kome køyrande for å vitja prinsessa, såleis som vanleg. Men litt stuss vart han, då prinsessa ikkje møtte han ved porten. Han var ikkje van med slik åtferd. Men då han så sende bod til henne, og prinsessa så svara attende, at ho ikkje ville sjå han, då for han i fullt sinne attende til far hennar. Komen til slottet, gjekk han straks til kongen og sa at han hadde vorte lova prinsessa og halve kongeriket, og nå ville han ha det han hadde rett til. Kongen tykte det var rimeleg og sa at det visst ikkje hadde noko på seg at prinsessa ikkje ville vita av han.

Men prinsessa hadde fått glunten med, og dei for straks til kongsgarden. Prinsessa sa nå til kongen at det var ikkje riddar Rev som hadde berga dei ifrå risane, det var glunten ho hadde med, som det hadde gjort. Kongen ville ikkje tru det, men prinsessa heldt på sitt og meinte på at dei tungene glunten hadde gøymt etter risane, dei skulle visa at det var som ho sa. Risane vart så gravne opp, og det viste seg, at dei hadde inga tunger, men dei tungene glunten hadde gøymt, dei høvde nettopp til risane. Og så laut riddar Rev som den lygnar og svikar han var, enda livet sitt i ormetårnet. Men glunten fekk prinsessa og det halve kongeriket. Og så heldt dei bryllaup i femten fjortendagar. Og då dei så vart gifte, så gjorde dei ungar i tylftevis og selde dei for femten skilling og skillingen igjen.