Gutten som gjorde seg til løve, falk og maur

Det var en gang en mann som hadde en eneste sønn. De levde i fattigdom, og da mannen lå for døden, sa han til sønnen at han ikke eide annet enn et sverd, et strieplagg og noen brødsmuler, som sønnen skulle arve.

Etter farens død ville gutten ut i verden for å prøve lykken. Han bandt sverdet om seg og tok brødsmulene i strieplagget som niste. De bodde langt fra folk oppe i en skogli, så gutten måtte over et fjell på veien.

Da han kom så høyt at han kunne se utover vidda, fikk han øye på en løve, en falk og en maur som sto og kranglet rundt en død hest. Gutten ble redd da han så løven, men den ropte på ham og ba ham komme og avgjøre striden ved å dele hesten rettferdig mellom dem.

Gutten tok sverdet og delte hesten så godt han kunne:

Løven fikk skroget og størstedelen
Falken fikk noe av innmaten og andre småting
Mauren fikk hodet

En gutt med en løv og en falk. AI-generert
En gutt med en løv og en falk. AI-generert

Han forklarte delingen slik: «Løven skal ha mest siden den er størst og sterkest. Falken skal ha det beste, for den er fin og kresen. Mauren skal ha skallen, for den kryper i kroker og kriker.»

Alle tre var fornøyde med delingen og spurte hva gutten ville ha som belønning. Gutten sa han ikke trengte betaling, men dyrene insisterte. Løven foreslo at gutten skulle få tre ønsker. Etter litt betenkningstid ønsket gutten seg evnen til å forvandle seg til en løve, en falk og en maur.

Gutten kastet fra seg sverdet og strieplagget, forvandlet seg til en falk og begynte å fly. Han fløy over et stort vann, men ble så trett at han måtte lande på et bratt berg som stakk opp av vannet. Etter å ha hvilt seg, fløy han videre til han kom til kongsgården.

Der satte han seg i et tre utenfor vinduet til kongsdatteren. Hun fikk lyst til å fange den vakre fuglen og lokket den til seg. Så snart falken var innenfor, smalt hun igjen vinduet og satte fuglen i et bur.

Om natten forvandlet gutten seg til en maur og krøp ut av buret. Deretter tok han sin menneskelige form og satte seg hos kongsdatteren. Hun ble så redd at hun skrek, og kongen kom løpende. Gutten rakk å forvandle seg tilbake til falk før kongen kom inn. Dette gjentok seg flere ganger, og kongen begynte å bli irritert over datterens tilsynelatende grunnløse skrik.

Til slutt våget kongsdatteren å snakke med gutten. Hun fortalte at hun var lovet bort til en haugebasse (et troll). Hver torsdagsmorgen kom det en drake som budbringer fra haugebassen, og kongen måtte gi draken ni velgjødde griser hver gang. Kongen hadde lovet bort kongsdatteren og halve riket til den som kunne befri ham fra draken.

Gutten sa han skulle ordne saken. Neste morgen, som var en torsdag, gikk han for å møte draken. Draken hadde ni hoder og var rasende da den ikke fikk grisene sine. Den gikk til angrep på gutten, som forvandlet seg til en løve og sloss mot draken. Etter en hard kamp klarte gutten å rive av alle drakens hoder.

Kongen ble overlykkelig da gutten kom tilbake som seierherre. Men gleden ble kortvarig. En dag gutten og kongsdatteren gikk i hagen, kom haugebassen og røvet bort kongsdatteren gjennom luften.

Gutten forvandlet seg til en falk og fløy etter dem. Han husket det merkelige berget han hadde hvilt på tidligere og fløy dit. Der forvandlet han seg til en maur og krøp gjennom en sprekk i berget. Inne i berget fant han tre rom med hver sin kongsdatter som satt og lysket hver sin haugebasse.

I det siste rommet fant han sin kongsdatter. Han fortalte henne hva hun skulle spørre haugebassen om, og haugebassen avslørte hemmeligheten om hvordan de kunne befris: Noen måtte finne sandkornet som lå under den niende tungen i det niende hodet på draken kongen hadde skattet til.

Gutten fløy tilbake til draken, fant sandkornet og brakte det til berget. Da han slapp sandkornet ned gjennom sprekken, sprakk alle haugebassene. Berget ble forvandlet til et gullbelagt slott, og vannet ble til de vakreste enger.

Gutten og kongsdatteren dro tilbake til kongsgården, hvor det ble stor glede. De giftet seg og feiret bryllup i syv hele uker over hele kongeriket.

Etter å ha befridd kongsdatteren fra haugebassen, dro gutten og prinsessen tilbake til kongsgården. Der ble det stor glede da de kom. Kongen holdt sitt løfte og ga gutten kongsdatteren til kone og halve riket i medgift.

Det ble feiret et storslått bryllup som varte i syv dager og syv netter. Folk kom langveisfra for å delta i feiringen. Det ble servert de lekreste retter og den fineste vin. Musikanter spilte opp til dans, og det var leker og moro for store og små.

Gutten og kongsdatteren levde lykkelig sammen i mange år. De regjerte landet med visdom og rettferdighet. Folket elsket dem for deres godhet og omtanke.

Av og til forvandlet gutten seg fortsatt til løve, falk eller maur når det trengtes. Hans magiske evner kom godt med når riket sto overfor trusler eller utfordringer. Men for det meste levde han som en vanlig konge sammen med sin dronning.

Og snipp snapp snute, så er eventyret ute!

Originaltekst:

Gutten som gjorde sig til løve, falk og maur

Det var en gang en mand som hadde en eneste søn; men han levde i armod og usseldom, og da han laa paa det sidste, sa han til sønnen at han ikke aatte andet end et sverd, et strieplagg, og nogen brødsmuler, og det skulde han faa til arv. Da manden var død, vilde gutten ut i verden og friste lykken; saa bandt han sverdet om sig og tok brødsmulene og la i strieplagget til niste; for de bodde oppe i en skogli, langt fra folk. Paa veien maatte han over et fjeld. Da han var kommet saa høit at han kunde se ut over vidda, fik han se en løve, en falk, og en maur, som stod og trættet omkring en død hest. Gutten blev ilde ved, da han saa løven; men den ropte paa ham, og sa at han skulde komme og skille trætta imellem dem, og skifte hesten slik, at hver fik det han burde ha.

Gutten tok sverdet og skiftet hesten saa godt han kunde; løven gav han skrovet og største parten; falken fik noget av indmaten og noget andet smaatteri; men mauren fik hodet. Da han hadde gjort det, sa han: «Nu synes jeg det er ret delt. Løven skal ha det meste, av det han er størst og sterkest; falken skal ha det bedste, for han er fin og fysen, mauren skal ha skolten, for han kryper i kroker og kriker.»

Ja den delingen var de vel nøgd med alle sammen, og saa spurte de hvad han skulde ha, for han hadde skiftet saa vel imellem dem. «Har jeg gjort Dere en tjeneste, og De er nøgd med det, saa er jeg velnøgd,» sa han; «men betaling skal jeg ikke ha.» Jo, noget skulde han ha, sa de. «Vil du ikke ha andet,» sa løven, «saa skal du faa tre ønsker.» Men gutten visste ikke hvad han skulde ønske sig. Saa spurte løven, om han ikke vilde ønske at han kunde skape sig om til en løve, og de to andre spurte om han ikke vilde skape sig om til falk og til maur. Det syntes han kunde være baade godt og vel, og saa ønsket han sig det.

Han kastet sverdet og strieplagget, skapte sig om til falk og la til at flyge. Saa fløi han, til han kom over et stort vand; men da han kom utpaa, blev han saa træt og saa saarvinget, at han kunde ikke flyge længer, og da han saa et brattberg som stod op av vandet, satte han sig paa det og hvilte sig; han syntes det var et underlig berg, og gik omkring paa det en stund.

Men da han hadde hvilt ut, skapte han sig til en liten falk igjen og fløi avsted, til han kom til kongsgaarden; der satte han sig i et træ utenfor vinduene til kongsdatteren. Da hun saa fuglen, fik hun lyst til at fange den. Hun lokket den til sig, og da falken var kommet indenfor, stod hun færdig, og – husj – slog kongsdatteren vinduet igjen, tok fuglen og satte den i et bur.

Om natten gjorde gutten sig til maur og krøp ut av buret, og saa skapte han sig til den han var, og gik bort og satte sig hos kongsdatteren. Da blev hun saa ræd at hun gav sig til at skrike, saa kongen vaaknet og kom ind og spurte, hvad som var paa færde.

«Det er nogen her!» skrek kongsdatteren. I det samme var gutten maur, krøp ind i buret og gjorde sig til falk igjen. Kongen kunde ikke se noget, som var at bli ræd for; saa sa han til kongsdatteren at det maatte være maren som trykket hende. Men ikke før var han vel ute av døren, saa var det det samme igjen. Gutten krøp ut av buret som en maur, blev saa til den han var, og satte sig hos kongsdatteren.

Hun skrek høit, og kongen kom og skulde se hvad som var paa færde igjen.

«Det er nogen her!» skrek kongsdatteren. Men gutten smatt ind i buret igjen, og sat der som en falk. Kongen saa og lette baade høit og laagt, og da han ikke saa noget, blev han sint, for han ikke kunde faa nattero, og sa det var noget tøv hun for med; «skriker du slik en gang til,» sa han, «saa skal du bli var det, at kongen er far din!»

Men kongen var ikke mer end vel ute av døren, før gutten var hos kongsdatteren igjen. Den gangen skrek hun ikke, endda hun var saa ræd, at hun ikke visste hvor hun skulde gjøre av sig.

Saa spurte gutten, hvad det var hun var saa ræd for. «Jo, hun var lovt bort til en haugebasse,» sa hun, «og første gangen hun kom under bar himmel, skulde han komme og ta hende, og da gutten kom, trodde hun det var haugebassen; hver torsdagsmorgen kom det bud fra haugebassen, og det budet var en drake, som kongen maatte gi ni velgjødde svin hver gang den kom, og derfor hadde han sat ut, at den som kunde fri ham for draken, skulde faa kongsdatteren og halve riket.

Det sa gutten han skulde gjøre, og da det blev lyst om morgenen, gik kongsdatteren til kongen, og sa at det var en inde, som vilde fri ham for draken og svineskatten. Da kongen hørte det, blev han glad, for draken hadde ætt op saa mange svin, at det snart ikke var igjen fler i hele kongeriket. Den dagen var det netop en torsdagsmorgen, og dermed saa strøk gutten dit som draken brukte komme og ta imot svinene, og husbondskaren i kongsgaarden viste veien for ham.

Ja, draken kom ogsaa, og han hadde ni hoder, og var saa arg og saa sint, at det fraste ild og luer, da han ikke saa svinematen sin, og røk paa gutten, som han vilde æte ham levende. Men husj – gjorde gutten sig til løve og sloss med draken og rev av ham det ene hodet efter det andre. Draken var sterk han ogsaa, og han spydde ild og eiter. Men da det led paa, hadde han ikke mer end ett hode igjen, det var det seigeste; tilsidst fik gutten revet av det og, og saa var det ute med draken. Saa gik han til kongen, og det blev stor glæde over hele kongsgaarden, og gutten skulde ha kongsdatteren.

Men saa var det en gang de gik i hagen, da kom sjølve haugebassen farende, tok kongsdatteren og for bort igjennem luften med hende. Gutten vilde efter med det samme; men kongen sa han ikke skulde gjøre det, for han hadde ikke nogen anden igjen, nu da han hadde mistet datteren. Men det hjalp hverken bøn eller bud. Gutten gjorde sig til falk og for av gaarde. Men da han ikke saa dem, kom han i hug det underlige brattberget han hadde hvilt paa, første gangen han fløi ut. Han slap sig ned og satte sig der, skapte sig til maur og krøp ned igjennem en spræk i berget. Da han hadde krøpet en stund, kom han til en dør, som var attlæst. Men han visste raad til at komme ind, han krøp ind igjennem nøkkelhullet; der sat en fremmed kongsdatter og lysket en haugebasse med tre hoder.

«Jeg har nok gaat rigtig!» tænkte gutten ved sig sjøl, for han hadde hørt at kongen hadde mistet to døtre før, som trollene hadde tat. «Kanske jeg finder den andre ogsaa,» sa han ved sig sjøl og krøp igjennem nøkkelhullet paa en dør til. Der sat en anden fremmed kongsdatter, som lysket en haugebasse, og han hadde seks hoder. Saa krøp han igjennem et nøkkelhul til; der sat den yngste kongsdatteren og lysket en haugebasse med ni hoder. Han krøp op paa læggen hendes og kløp hende; saa skjønte hun det var gutten som vilde tale med hende, og saa bad hun haugebassen om hun fik lov til at gaa ut litt. Da hun kom ut, var gutten den han var igjen, og saa sa han til hende, at hun skulde spørre haugebassen, om hun da aldrig skulde komme derifra og hjem til far sin. Saa gjorde han sig til maur og satte sig paa foten hendes, og saa gik kongsdatteren ind igjen og tok paa at lyske haugebassen.

Da hun hadde holdt paa med dette en stund, faldt hun i tanker. «Du glemmer at lyske mig; hvad er det du grunder paa?» sa trollet.

«Aa, jeg grunder paa om jeg aldrig skal komme herifra og hjem til min fars gaard,» sa kongsdatteren.

«Nei, det gjør du aldrig,» sa haugebassen; «ikke før nogen finder det sandkornet som ligger under den niende tungen i det niende hodet paa den draken som far din skattet til. Men det finder ingen. For kommer det sandkornet over berget, saa sprækker alle haugebassene, og berget blir et guldforgyldt slot, og vandet til engmarker. »

Da gutten hørte det, krøp han ut igjennem alle nøkkelhullene og gjennem sprækken ut paa berget; der gjorde han sig til falk og fløi dit som draken laa. Saa lette han, til han fandt sandkornet, under den niende tungen i det niende hodet, og fløi avsted med det; men da han kom til vandet, blev han saa træt, saa træt, at han maatte dale ned og sætte sig paa en sten paa stranden. Ret som han sat der, blundet han et øieblik, og imens faldt sandkornet ut av nebbet hans og ned mellem strandsanden. Saa lette han i tre dager, før han fandt det igjen. Men da han hadde fundet det, fløi han bent til brattberget med det og slap det ned igjennem sprækken. Da sprak alle haugebassene; berget revnet, og det stod et guldforgyldt slot der, som var det gildeste slottet i hele verden, og vandet var de vakreste akrer og grønneste enger nogen vilde se. Saa reiste de til kongsgaarden, og der blev det vel glæde og herlighet. Gutten og den yngste kongsdatteren skulde ha hverandre, og de turte bryllup over hele kongeriket i syv samfulde uker. Og for ikke de vel, saa gi du nu maa fare endda bedre!