Det var en gang en konge som hadde tolv døtre, og han holdt så mye av dem at de alltid måtte være hos ham. Men hver middag, når kongen sov, gikk prinsessene ut og spaserte. En gang da kongen tok middagsluren sin og prinsessene var ute, ble de borte med det samme og kom ikke igjen. Da ble det stor sorg over hele landet, og kongen var den som var mest bedrøvet av alle. Han sendte ut bud både i sitt rike og i fremmede land, og lot lyse etter dem ved alle kirker og ringe etter dem med alle klokker over hele landet. Men kongsdøtrene var og ble borte, og ingen visste hvor det var blitt av dem, så de kunne forstå at de måtte være tatt inn i berget.
Det varte ikke lenge før dette ble kjent vidt og bredt både i by og bygd, ja over mange land, og så kom ryktet om det også til en konge langt borte i landene, som hadde tolv sønner. Da de fikk høre om de tolv kongsdøtrene, ba de faren om lov til å reise ut og lete etter dem. Han ville nødig gi dem lov til å reise, for han var redd han aldri skulle få se dem igjen. Men de knelte for kongen og ba så lenge, at til slutt måtte han la dem fare likevel. Han rustet ut et skip til dem og satte Ridder Rød til styrmann, for han var godt kjent på sjøen.
De seilte omkring i lang tid, og var oppe i alle land de kom til, og lette og spurte etter prinsessene; men de fikk verken hørt eller spurt noe om dem. Nå var det bare noen dager igjen, så hadde de seilt i syv år; da ble det en dag sterk storm og slikt vær at de trodde de aldri skulle komme til land mer, og alle måtte arbeide, så de ikke fikk søvn på øynene så lenge uværet sto på. Men da det led på tredje dagen, la vinden seg, og med ett ble det blikkstille. Alle var nå så trette etter arbeidet og det harde været at de sovnet på et øyeblikk; men den yngste kongssønnen hadde ikke ro på seg og kunne slett ikke sove.
Mens han nå gikk fram og tilbake på dekket, kom skipet til en liten øy, og på øya løp en liten hund og bjeffet og knurret mot skipet, som om den ville ut på det. Kongssønnen gikk på dekket og lokket og plystret på hunden; jo mer han gjorde det, jo mer bjeffet og knurret den. Han syntes det var synd at den skulle gå der og omkomme, for han trodde den kunne være kommet fra et skip som var forlist i stormen, men han syntes ikke han kunne hjelpe den heller; han trodde ikke han var i stand til å sette ut båten alene, og de andre sov så godt at han ikke ville vekke dem bare for en hunds skyld.
Men været var blankt og stille; så tenkte han: «Du får likevel dra i land og redde hunden.» Så prøvde han å sette ut båten, og det gikk lettere enn han hadde trodd. Han rodde i land og gikk opp til hunden, men hver gang han grep etter den, sprang hunden unna, og slik holdt det på til han kom inn i et stort flott slott, før han visste ordet av det. Der forvandlet hunden seg til en vakker prinsesse, og i benken satt en mann så stor og fæl at kongssønnen ble helt forskrekket.
«Du behøver ikke å bli redd,» sa mannen – enda reddere ble kongssønnen da han hørte stemmen hans – «for jeg vet godt hva det er du vil: det er tolv prinser av dere, og dere leter etter de tolv prinsessene som ble borte. Jeg vet nok hvor de er, de er hos husbonden min; der sitter de på hver sin stol og lusker for ham, for han har tolv hoder. Nå har dere seilt i syv år, men dere kommer til å seile i syv år til før dere finner dem. Du kunne gjerne bli her du,» sa han, «og få datteren min; men først må du slå ham i hjel, for han er en streng herre mot oss. Og når han er død, blir jeg konge i hans sted. Men prøv nå om du kan svinge sverdet,» sa trollet.
Kongssønnen tok fatt i et gammelt, rustent sverd som hang på veggen, men han kunne knapt røre på det. «Så får du ta deg en slurk av denne flasken,» sa trollet. Da han hadde gjort det, kunne han røre på det, og da han hadde tatt en til, kunne han løfte det, og da han hadde tatt enda en, kunne han svinge sverdet så lett som om det hadde vært hans eget.

«Når du nå kommer om bord,» sa trollprinsen, «så må du gjemme sverdet godt i køyen din, så Ridder Rød ikke får se det; han er nok ikke i stand til å svinge det, men han vil likevel bli hatsk på deg og stå deg etter livet. Når så syv år er omme på tre dager nær,» sa han videre, «så går det likt som nå: det kommer et sterkt vær over dere med storm, og når det er over, blir dere søvnige alle sammen. Da må du ta sverdet og ro i land, så kommer du til et slott, og der står alle slags vakter, både ulver og bjørner og løver; men du skal ikke være redd dem, for de faller deg til fote alle sammen. Men når du kommer inn i slottet, så ser du ham sitte i et staselig kammer, flott og prektig; men tolv hoder har han, og prinsessene sitter på hver sin stol og lusker hvert sitt hode. Og det arbeidet kan du nok forstå de ikke liker. Så må du skynde deg og hugge det ene hodet etter det andre; for våkner han og får se deg, så sluker han deg levende.»
Kongssønnen gikk om bord med sverdet, og det han hadde fått vite, husket han godt. De andre lå og sov ennå, og han gjemte sverdet i køyen sin, så verken Ridder Rød eller noen av de andre fikk se det. Nå begynte det å blåse igjen, og han vekket dem og sa han syntes det var dårlig gjort at de skulle sove så lenge, nå når det var slik god vind. Det var ingen som merket at han hadde vært borte.
Da nå de syv årene var omme på tre dager nær, så gikk det som trollet hadde sagt. Det kom et sterkt uvær og storm som varte i tre dager, og da det var over, ble de søvnige etter alt arbeidet og la seg til å sove. Men den yngste kongssønnen rodde til land, og vaktene falt ham til fote, så han kom fram til slottet. Da han kom inn i kammeret, satt kongen og sov, som trollprinsen hadde sagt, og de tolv prinsessene satt hver på sin stol og lusket hvert sitt hode. Kongssønnen vinket til prinsessene at de skulle flytte seg av veien; men de pekte på trollet og vinket til ham at han skulle gå sin vei og skynde seg bort; men han fortsatte å gjøre tegn til dem at de skulle flytte seg av veien, og så forsto de at han ville redde dem, og flyttet seg bort så stille de kunne, den ene etter den andre, og like så fort hugget kongssønnen hodene av trollkongen, så blodet til slutt strømmet som en stor bekk.
Da trollet var drept, rodde han om bord igjen og gjemte sverdet; nå hadde han gjort nok, syntes han, og da han ikke klarte å få liket av veien, så ville han at de andre også skulle hjelpe litt til. Han vekket dem derfor og sa at det var skam at de lå og sov, nå hadde han funnet kongsdøtrene og reddet dem fra trollet. De andre lo bare av ham og sa at han nok hadde sovet like godt som de og drømt at han var en slik kar; dersom noen skulle ha reddet prinsessene, var det nok rimeligere at en av dem hadde gjort det. Men den yngste kongssønnen fortalte hvordan alt hadde gått til, og da de fulgte med i land, og de først fikk se blodbekken, og så slottet og trollet og de tolv hodene og prinsessene, da så de at han hadde sagt sant, og nå hjalp de til med å kaste hodene og kroppen på sjøen.
Alle var de nå glade; men ingen var gladere enn kongsdøtrene, som slapp å sitte og luske trollet hele dagen. Av alt det gull og sølv og de kostbare ting som var der, tok de med seg så mye som skipet kunne føre, og så gikk de om bord alle sammen, både prinsene og prinsessene.
Men da de hadde kommet et stykke ut på sjøen, sa kongsdøtrene at i gleden hadde de glemt gullkronene sine; de lå i et skap, og dem ville de gjerne ha med. Da ingen andre ville hente dem, sa kongssønnen: «Jeg har nå våget såpass før, så jeg kan vel reise etter gullkronene hvis dere vil ta ned seilene og vente til jeg kommer igjen.» Ja, det skulle de. Men da han hadde kommet så langt bort at de ikke så mer til ham, sa Ridder Rød, som gjerne ville være den fornemste selv og ha den yngste kongsdatteren, at det ikke kunne nytte å ligge stille og vente på ham, for det kunne de nok vite at han aldri kom igjen. De visste, sa han, at kongen hadde gitt ham – Ridder Rød – makt og myndighet, så han seilte når han ville, og de skulle si at han hadde reddet prinsessene, og hvis noen sa annet, skulle han miste livet. Prinsene turde derfor ikke gjøre annet enn det som Ridder Rød ville, og så seilte de.
Imens rodde den yngste kongssønnen i land og gikk opp i slottet; han fant skapet med gullkronene i, strevde og dro på det til han fikk det ned i båten. Men da han kom dit hvor han skulle se skipet, var det borte. Da han nå slett ikke så det på noen kant, så kunne han nok skjønne hvordan det hadde gått til; å ro etter kunne nå ikke nytte, og så snudde han og rodde til lands igjen. Han var nok redd for å være alene om natten i slottet; men det var ikke annet hus å få, og så tok han mot til seg, låste alle dører og porter, og la seg på et rom der det sto en oppredd seng. Men redd var han, og reddere ble han da han hadde ligget en stund, og det begynte å knake og brake i vegger og tak, som om hele slottet skulle revne. Med ett dumpet det ned ved siden av sengen som et helt høylass. Så ble det stille igjen; men han hørte en stemme som ba ham ikke være redd, og sa:
«Jeg er Fugl Dam, som skal hjelpe deg fram. Med det første du våkner i morgen, må du gå på stabburet etter fire tønner rug til meg, det må jeg ha til frokost; ellers kan jeg ikke gjøre noe.»
Da han våknet, fikk han se en forferdelig stor fugl, som hadde en fjær i nakken så tykk som en halvvoksen bjelkegran. Kongssønnen gikk nå på stabburet etter fire tønner rug til Fugl Dam, og da den hadde satt dem til livs, ba den kongssønnen å henge skapet med gullkronene på den ene siden av halsen på den, og ta så mye gull og sølv som kunne veie likt imot, og henge på den andre siden, og så ba den ham sette seg selv opp på ryggen og holde seg godt fast i nakkefjæren. Så bar det av sted så det suste gjennom luften, og det varte ikke lenge før de for forbi skipet. Kongssønnen ville ha vært om bord etter sverdet, for han var redd noen skulle få se det, og det hadde trollet sagt ingen måtte; men Fugl Dam sa at det gikk ikke an.
«Ridder Rød får vel ikke se det,» sa fuglen; «men kommer du om bord, så står han deg etter livet, for han ville gjerne ha den yngste prinsessen; men henne kan du være helt rolig for, hun legger et nakent sverd foran seg i sengen hver natt.»
Langt om lenge kom de til trollprinsen, og der ble kongssønnen så godt mottatt at det ikke var ende på det. Trollprinsen visste ikke alt det gode han ville gjøre ham fordi han hadde slått i hjel husbonden hans og gjort ham til konge: Han hadde gjerne gitt ham datteren sin og det halve land og rike. Men han hadde nå fått slik godhet for den yngste av de tolv kongsdøtrene at han aldri hadde ro på seg, men stadig ville av sted. Trollet ba ham være rolig enda en stund, og sa de hadde nesten syv år å seile før de kom hjem. Om prinsessen sa trollet det samme som Fugl Dam: «For henne kan du nok være rolig, for hun legger et nakent sverd foran seg i sengen. Og hvis du ikke tror meg,» sa trollet, «så kan du gå om bord når de seiler forbi her, og se etter og hente sverdet; det må jeg så ha igjen likevel.»
Da de seilte forbi, hadde det igjen vært uvær, og da kongssønnen kom om bord, sov de alle sammen, og hver av prinsessene lå med sin prins; men den yngste lå alene, med et nakent sverd foran seg i sengen, og på gulvet foran sengen lå Ridder Rød. Kongssønnen tok nå sverdet og rodde i land igjen, uten at noen av dem merket han hadde vært om bord.
Men enda var ikke kongssønnen rolig, og han ville ofte av sted, og da det endelig led mot slutten av de syv årene, og det bare var tre uker igjen, sa trollkongen: «Nå kan du gjøre deg klar til å reise, siden du ikke vil bli hos oss; du skal få låne en jernbåt av meg, som går av seg selv bare du sier: ‘Båt, gå fram!’ I båten er det en jernklubbe, og den jernklubben skal du løfte på når du får se skipet like foran deg, så får de slik bør at de glemmer å se etter deg; når du kommer på siden av skipet, skal du løfte på jernklubben igjen, så blir det en
Så ble det en slik storm at de nok fikk annet å gjøre enn å kikke etter deg. Når du er forbi dem, skal du løfte på klubben tredje gangen, men du må alltid legge den forsiktig ned igjen, ellers blir det slikt et vær at både du og de forliser. Når du så er kommet til lands, behøver du ikke å bry deg om båten; skyv den bare ut og vend den, og si: «Båt, gå hjem igjen!»
Da han reiste, fikk han så mye gull og sølv og så mye annet fint, og klær og lintøy som trollprinsessen hadde sydd til ham i den lange tiden, så han var mye rikere enn noen av brødrene sine. Han hadde ikke før satt seg i båten og sagt: «Båt, gå fram,» så gikk båten, og da han fikk se skipet rett foran seg, løftet han på klubben. Da fikk de slik bør at de glemte å se etter ham. Da han var på siden av skipet, løftet han på jernklubben igjen, og da ble det en slik storm og slikt vær at hvitt skum sto rundt skipet, og bølgene slo over dekket, så de nok hadde annet å gjøre enn å kikke etter ham. Da han kom forbi dem, løftet han på klubben tredje gangen, og så fikk de så rundelig nok å gjøre at de slett ingen tid hadde til å se etter hva det var for noe.
Han kom i land lenge, lenge før skipet, og da han hadde fått alt sitt ut av båten, skjøv han den ut igjen, vendte den om og sa: «Båt, gå hjem igjen!» og så gikk båten. Selv kledde han seg ut som sjømann og gikk opp i en ussel stue til en gammel kjerring. Han bilte henne inn at han var en stakkars matros, at han hadde vært på et stort skip som hadde forlist, og at han var den eneste som var blitt reddet. Så ba han om hun ville låne ham hus for seg og de tingene han hadde berget.
«Bære meg,» sa konen, «jeg kan nok ikke la noen få hus; du ser hvordan det er her; jeg har ikke noe å ligge på selv, og enda mindre noe å la andre ligge på.» «Ja, det er det samme,» sa sjømannen; når han bare fikk tak over hodet, så fikk det være det samme hvordan han lå; hus kunne hun da ikke nekte ham, når han ville ta til takke slik som hun hadde det.
Om kvelden flyttet han inn sakene sine, og straks begynte kjerringa, som gjerne ville høre nytt, å spørre hva han var for en, hvor han var fra, hvor han hadde vært, hvor han skulle hen, hva det var han hadde med seg, hva ærend han reiste i, og om han ikke hadde hørt noe til de tolv prinsessene som var blitt borte for mange herrens år siden, og enda mye annet. Men han sa han var så dårlig og hadde så vondt i hodet av det fæle været som hadde vært, at han ikke visste greie på noen ting. Hun måtte endelig la ham ha ro noen dager, til han hadde kommet seg etter alt det han hadde hatt å stå i, så skulle hun få vite alt hun ville.
Dagen etter begynte kjerringa igjen å spørre og grave, men sjømannen hadde ennå slik verk i hodet etter været at han ikke visste greie på noe. Men rett som det var, så lot han likevel falle et ord om at han nok visste litt om kongsdøtrene. Straks for kjerringa av gårde med det hun hadde fått vite, til alle sladrekjerringene som fantes deromkring, og nå kom den ene rennende etter den andre og spurte om kongsdøtrene, om han hadde sett dem, om de kom snart, om de var på veien, og mer slikt.
Han klaget enda for at han hadde vondt i hodet etter været, så han ikke kunne greie alt; men så mye sa han, at var de ikke forliste i det harde været som hadde vært, så kom de om en fjorten dagers tid, eller kanskje før, men han kunne ikke si om de var i live ennå, for han hadde nok sett dem, men de kunne gjerne være omkommet i uværet siden.
En av kjerringene løp nå til kongsgården med dette, og sa at det var en sjømann i stua hos den og den kjerringa, han hadde sett prinsessene, og de kom nok om en fjorten dagers tid, eller kanskje åtte. Da kongen hørte dette, sendte han bud på sjømannen, at han skulle komme og fortelle ham det selv.
«Jeg ser ikke slik ut,» sa matrosen, «jeg har ikke klær så jeg kan komme fram for ham.» Men kongens ærendssvenn sa at han endelig skulle komme; kongen ville og måtte tale med ham enten han var slik eller slik, for ennå hadde det ingen vært som hadde kunnet gi ham noen melding om prinsessene.
Så gikk han da endelig til kongsgården og kom inn til kongen, som spurte om det var sant han hadde sett noe til prinsessene. «Ja, det har jeg,» sa sjømannen; «men jeg kan ikke vite om de lever ennå, for da jeg så dem, var det slikt uvær at vi forliste; men hvis de er til ennå, kommer de nok om en fjorten dagers tid, og kanskje før.»
Da kongen hørte det, ble han nesten ute av seg av glede, og da tiden nærmet seg som sjømannen hadde sagt de skulle komme, dro kongen imot dem ned til stranden i full stas. Det var stor glede over hele landet da skipet kom med prinsessene og prinsene og Ridder Rød; men ingen var gladere enn den gamle kongen, som hadde fått igjen døtrene sine.
Alle de elleve eldste prinsessene var glade og lystige, men den yngste, som skulle ha Ridder Rød, hun gråt og var bestandig sorgfull. Kongen syntes ille om dette og spurte hvorfor hun ikke var munter og lystig som de andre prinsessene; hun hadde da ingenting å være bedrøvet for, nå som hun hadde sloppet fra trollet og skulle få en slik mann som Ridder Rød. Men hun torde ikke si noe, for Ridder Rød hadde sagt at han ville ta livet av den som fortalte hvordan det hadde gått til.
Men en dag da de holdt på å sy på bryllupsstasen, kom det inn en i en stor matroskjole, med et kremmerskap på ryggen, og spurte om prinsessene ikke skulle handle stas av ham til bryllupet; han hadde så mange rare og kostelige ting, både av gull og sølv. Jo, det kunne nok hende det. De så på varene, og de så på ham, for de syntes de dro kjensel både på ham og mange av tingene han hadde.
«Den som har så mye prektig stas,» sa den yngste prinsessen, «har visst noe som er enda gildere, og som kunne passe enda bedre for oss.» Det kunne nok være, sa kremmeren. Men de andre hysset på henne og ba henne minnes hva Ridder Rød hadde lovet.
En tid etter satt prinsessene ved vinduet en dag, og så kom kongssønnen igjen med den store matroskjolen på seg og skapet med gullkronene på ryggen. Da han kom inn i storstuen i kongsgården, lukket han opp skapet for prinsessene, og da de nå kjente igjen hver sin gullkrone, sa den yngste: «Jeg synes det er rett at den som har frelst oss, får den lønn han har fortjent, og det er ikke Ridder Rød, men han som kom med gullkronene våre – han har frelst oss.»
Da kastet kongssønnen av seg matroskjolen, og sto der mye gildere enn alle de andre; og så lot den gamle kongen Ridder Rød avlive. Nå ble det først riktig glede på kongsgården; hver tok sin, og så ble det bryllup så det hørtes og spurtes over tolv kongeriker.
Fugl Dam
Det var en gang en konge som hadde tolv døtre, og dem holdt han så mye av at de støtt måtte være hos ham. Men hver middag, når kongen sov, gikk prinsessene ut og spaserte. Men en gang da kongen tok middagsluren sin, og prinsessene var ute, ble de borte med det samme og kom ikke igjen. Da ble det stor sorg over hele landet, og kongen var den som var mest bedrøvet av alle. Han lot gå ut bud både i sitt rike og i fremmede, og lot lyse etter dem ved alle kirker og ringe etter dem med alle klokker over hele landet. Men kongsdøtrene var borte og ble borte, og ingen visste hvor det var blitt av dem, så kunne de vite at de måtte være tatt i berg.
Det varte ikke lenge før dette spurtes vidt og bredt både i by og bygd, ja over mange land, og så kom ryktet om det også til en konge langt borte i landene, som hadde tolv sønner. Da de fikk høre om de tolv kongsdøtrene, ba de faren om lov til å reise ut og lete etter dem. Han ville nødig gi dem lov til å reise, for han var redd han aldri skulle få se dem igjen. Men de gjorde knefall for kongen og ba så lenge, så til sist måtte han la dem fare likevel. Han rustet et skip til dem og satte Ridder Rød til styrmann, for han var vel kjent på sjøen.
De seilte omkring i lange tider, og var oppe i alle land de kom til, og lette og spurte etter prinsessene; men de fikk hverken hørt eller spurt dem. Nå var det bare noen dager igjen, så hadde de seilt i syv år; da ble det sterk storm en dag og slikt vær at de trodde de aldri skulle komme til land mer, og alle måtte arbeide, så de fikk ikke søvn på øynene så lenge uværet sto på. Men da det led på tredje dagen, la vinden seg, og med ett ble det blikk stille. Alle var nå så trette etter arbeidet og det harde været at de sovnet på et øyeblikk; men den yngste kongssønnen hadde ikke ro på seg og kunne slett ikke sove.
Mens han nå gikk fram og tilbake på dekket, kom skipet til en liten øy, og på øya løp en liten hund og gjødde og knistret mot skipet, liksom den ville ut på det. Kongssønnen gikk på dekket og lokket og plystret på hunden; dess mere gjødde og knistret den. Han syntes at det var synd den skulle gå der og omkomme, for han trodde den kunne være kommet fra et skip som var forlist i stormen, men han syntes ikke han kunnee hjelpe den heller; han trodde ikke han var i stand til å sette ut båten alene, og de andre sov så godt at han ikke ville vekke dem bare for en hunds skyld. Men været var blankt og stilt; så tenkte han: du får likevel i land og frelse hunden; så prøvde han å sette ut båten, og det gikk lettere enn han hadde trodd. Han rodde i land og gikk opp til hunden, men hver gang han grep etter den, sprang hunden unna, og slik holdt det ved til han kom inn i et stort gildt slott, før han visste ordet av det. Der gjorde hunden seg om til en vakker prinsesse, og i benken satt en mann så stor og fæl at kongssønnen ble rent fælen.
«Du behøver ikke å bli redd,» sa mannen – enda reddere ble kongssønnen da han hørte målet hans – «for jeg vet vel hva det er du vil: det er tolv prinser av dere, og dere leter etter de tolv prinsessene som ble borte. Jeg vet nok hvor de er henne, de er hos husbonden min; der sitter de på hver sin stol og lysker for ham, for han har tolv hoder. Nå har dere seilt i syv år, men dere kommer til å seile i syv år til før dere finner dem. Du kunne gjerne bli her du,» sa han, «og få datteren min; men først må du slå ham i hjel, for han er en streng herre mot oss. Og når han er død, blir jeg konge i hans sted. Men prøv nå om du kan svinge sverdet,» sa trollet.
Kongssønnen tok fatt i et gammelt, rustent sverd som hang på veggen, men han kunne snaut rugge det. «Så får du ta deg en slurk av denne flasken,» sa trollet. Da han hadde gjort det, kunne han rugge det, og da han hadde tatt en til, kunne han løfte det, og da han hadde tatt enda en, kunne han svinge sverdet så lett som det hadde vært hans eget.
«Når du nå kommer ombord,» sa trollprinsen, «så må du gjemme sverdet vel i køyen din, så Ridder Rød ikke får se det; han er vel ikke god for å svinge det, men han vil enda bli hatsk på deg og stå deg etter livet. Når så syv år er omme på tre dager nær,» sa han videre, «så går det like ens som nå: det kommer et sterkt vær over dere med storm, og når det er over, blir dere søvnige alle sammen. Da må du ta sverdet og ro i land, så kommer du til et slott, og der står alle slags vakter, både ulver og bjørner og løver; men du skal ikke være redd dem, for de faller deg til fote alle sammen. Men når du kommer inn i slottet, så ser du han sitter i et staselig kammers, gild og grom; men tolv hoder har han, og prinsessene sitter på hver sin stol og lysker hver sitt hode. Og det arbeidet kan du nok vite de ikke synes godt om. Så må du skynde deg og hugge det ene hodet etter det andre; for våkner han og får se deg, så sluker han deg levende.»
Kongssønnen gikk ombord med sverdet, og det han hadde fått visst, kom han vel i hug. De andre lå og sov enda, og han gjemte sverdet i køyen sin, så verken Ridder Rød eller noen av de andre fikk se det. Nå tok det til å blåse igjen, og han vekket dem og sa han syntes det lignet ingen ting at de skulle sove så lenge, nå da det var slik god vind. Det var ingen som merket at han hadde vært borte.
Da nå de syv årene var omme på tre dager nær, så gikk det som trollet hadde sagt. Det kom et sterkt uvær og storm som varte i tre dager, og da det var over, ble de søvnige etter alt arbeidet og la seg til. Men den yngste kongssønnen rodde til land, og vaktene falt ham til fote, så han kom fram til slottet. Da han kom inn i kammerset, satt kongen og sov, som trollprinsen hadde sagt, og de tolv prinsessene satt hver på sin stol og lysket hver sitt hode. Kongssønnen vinket til prinsessene at de skulle flytte seg av veien; men de pekte på trollet, og vinket til ham at han skulle gå sin vei og skynde seg bort; men han holdt ved å gjøre miner til dem at de skulle flytte seg av veien, og så forsto de at han ville frelse dem, og flyttet seg bort så stilt de kunne, den ene etter den andre, og like så fort hugg kongssønnen hodene av trollkongen, så blodet til sist strømmet som en stor bekk.
Da trollet var drept, rodde han ombord igjen og gjemte sverdet; nå hadde han gjort nok, syntes han, og da han ikke rådde med å få liket av veien, så ville han at de andre også skulle hjelpe litt til. Han vekket dem derfor og sa at det var skam at de lå og sov, nå hadde han funnet kongsdøtrene og frelst dem fra trollet. De andre lo bare av ham og sa at han nok hadde sovet like godt som de og vel så det, og drømt at han var slik kar; dersom noen skulle frelst prinsessene, var det nok rimeligere at en av dem hadde gjort det. Men den yngste kongssønnen sa hvordan alt var gått til, og da de fulgte med i land, og de først fikk se blodbekken, og så slottet og trollet og de tolv hodene og prinsessene; da så de han hadde sagt sant, og nå hjalp de til med å kaste hodene og kroppen på sjøen.
Alle var de nå glade; men ingen var gladere enn kongsdøtrene, som slapp å sitte og lyske trollet hele dagen. Av alt det gull og sølv og de kostbare ting som var der, tok de med seg så mye som skipet kunne føre, og så gikk de ombord alle sammen, både prinsene og prinsessene.
Men da de hadde kommet et stykke ut på sjøen, sa kongsdøtrene at i gleden hadde de glemt gullkronene sine; de lå i et skap, og dem ville de gjerne ha med. Da ingen andre ville hente dem, sa kongssønnen: «Jeg har nå våget såpass før, så jeg kan vel reise etter gullkronene hvis dere vil ta ned seilene og vente til jeg kommer igjen.»
Ja, det skulle de. Men da han hadde kommet så langt bort at de ikke så mer til ham, sa Ridder Rød, som gjerne ville være den fornemste selv og ha den yngste kongsdatteren, at det ikke kunne nytte å ligge stille og bie på ham, for det kunne de nok vite at han aldri kom igjen. De visste, sa han, at kongen hadde gitt ham – Ridder Rød – makt og myndighet, så han seilte når han ville, og de skulle si at han hadde frelst prinsessene, og hvis noen sa annet, skulle han miste livet. Prinsene torde derfor ikke gjøre annet enn det som Ridder Rød ville, og så seilte de.
Imens rodde den yngste kongssønnen i land og gikk opp i slottet; han fant skapet med gullkronene i, trælet og dro på det til han fikk det ned i båten. Men da han kom der han skulle se skipet, var det borte. Da han nå slett ikke så det på noen kant, så kunne han nok skjønne hvordan det hadde gått til; å ro etter kunne nå ikke nytte, og så snudde han og rodde til lands igjen. Han var vel redd for å være alene om natten i slottet; men det var ikke annet hus å få, og så skjøt han hjertet opp i livet, låste alle dører og porter i lås, og la seg på et rom der det sto en oppredd seng. Men redd var han, og reddere ble han da han hadde ligget en stund, og det tok til å knake og brake i vegger og tak, som hele slottet skulle revne. Med ett dusket det ned ved siden av sengen som et helt høylass. Så ble det stilt igjen; men han hørte en stemme som ba ham ikke være redd, og sa:
«Jeg er Fugl Dam,
som skal hjelpe deg fram.
Med det første du våkner i morgen, må du gå på stabburet etter fire tønner rug til meg, det må jeg ha til livs til frokost; ellers kan jeg ikke gjøre noe.»
Da han våknet, fikk han se en forferdelig stor fugl, som hadde en fjær i nakken så tykk som en halvvoksen bjelkegran. Kongssønnen gikk nå på stabburet etter fire tønner rug til Fugl Dam, og da den hadde satt dem til livs, ba den kongssønnen å henge skapet med gullkronene på den ene siden av halsen på den, og ta så mye gull og sølv som kunne veie likt imot, og henge på den andre siden, og så ba den han sette seg selv opp på ryggen og holde seg vel fast i nakkefjæren.
Så bar det avsted så det suste gjennom luften, og det varte ikke lenge før de for forbi skipet. Kongssønnen ville vært ombord etter sverdet, for han var redd noen skulle få se det, og det hadde trollet sagt ingen måtte; men Fugl Dam sa at det gikk ikke an.
«Ridder Rød får vel ikke se det,» sa fuglen; «men kommer du ombord, så står han deg etter livet, for han ville gjerne ha den yngste prinsessen; men henne kan du være ganske rolig for, hun legger et nakent sverd fremfor seg i sengen hver natt.»
Langt om lenge kom de til trollprinsen, og der ble kongssønnen så vel mottatt at det ikke var ende på det. Trollprinsen visste ikke alt det gode han ville gjøre ham fordi han hadde slått i hel husbonden hans og gjort ham til konge: Han hadde gjerne gitt ham datter sin og det halve land og rike. Men han hadde nå fått slik godhet for den yngste av de tolv kongsdøtrene at han aldri hadde ro på seg, men endelig ville avsted den ene gangen etter den andre. Trollet ba ham være rolig enda en stund, og sa de hadde nesten syv år å seile før de kom hjem. Om prinsessen sa trollet det samme som Fugl Dam:
«For henne kan du nok være rolig, for hun legger et nakent sverd fremfor seg i sengen. Og hvis du ikke tror meg,» sa trollet, «så kan du gå ombord når de seiler fremom her, og se etter og hente sverdet; det må jeg så ha igjen likevel.»
Da de seilte forbi, hadde det igjen vært uvær, og da kongssønnen kom ombord, sov de alle sammen, og hver av prinsessene lå med sin prins; men den yngste lå alene, med et nakent sverd fremfor seg i sengen, og på gulvet fremfor sengen lå Ridder Rød. Kongssønnen tok nå sverdet og rodde i land igjen, uten at noen av dem merket han hadde vært ombord.
Men enda var ikke kongssønnen rolig, og han ville ofte avsted, og da det endelig led mot slutten av de syv årene, og det bare var en tre uker igjen, sa trollkongen: «Nå kan du gjøre deg i stand til å reise, siden du ikke vil bli hos oss; du skal få lånt en jernbåt av meg, som går av seg selv bare du sier: Båt, gå fram! I båten er det en jernklubbe, og den jernklubben skal du lette på, når du får se skipet like foran deg, så får de slik bør at de glemmer å se etter deg; når du kommer på siden av skipet, skal du lette på jernklubben igjen, så blir det en slik storm at de nok får annet å gjøre enn kikke etter deg; og når du er forbi dem, skal du lette på klubben tredje gangen; men du må alltid legge den forsiktig ned igjen, ellers blir det slikt et vær at både du og de forliser. Når du så er kommet til lands, behøver du ikke å bry deg om båten; skyv den bare ut og vend den, og si: Båt, gå hjem igjen!»
Da han reiste, fikk han så mye gull og sølv og så mye annet gildt, og klær og linnet som trollprinsessen hadde sydd til ham i den lange tiden, så han var mye rikere enn noen av brødrene sine. Han hadde ikke før satt seg i båten og sagt: «Båt, gå fram,» så gikk båten, og da han fikk se skipet rett fremfor seg, lettet han på klubben; så fikk de slik bør at de glemte å se etter ham. Da han var på siden av skipet, lettet han på jernklubben igjen, og da ble det slik en storm og slikt vær at hvite skummet sto rundt skipet, og bølgene slo over dekket, så de nok hadde annet å gjøre enn kikke etter ham; og da han kom fremom dem, lettet han på klubben tredje gangen, og så fikk de så rundelig nok å gjøre at de slett ingen tid hadde til å se etter hva det var for en. Han kom i land lenge, lenge før skipet, og da han hadde fått alt sitt ut av båten, skjøv han den ut igjen, vendte den om og sa: «Båt, gå hjem igjen!» og så gikk båten.
Selv kledde han seg ut som sjømann, og gikk opp i en ussel stue til en gammel kjerring; henne bilte han inn at han var en stakkars matros, at han hadde vært på et stort skip som hadde forlist, og at han var den eneste som var blitt frelst; og så ba han om hun ville låne ham hus for seg og de tingene han hadde berget.
«Bære meg,» sa konen, «jeg kan nok ikke la noen få hus; du ser hvordan det er her; jeg har ikke noe å ligge på sjøl, og enda mindre noe å la andre ligge på.»
«Ja, det er det samme,» sa sjømannen; når han bare fikk tak over hodet, så fikk det være det samme hvordan han lå; hus kunne hun da ikke nekte ham, når han ville ta til takke slik som hun hadde det.
Om kvelden flyttet han inn sakene sine, og straks begynte kjerringa, som gjerne ville høre nytt å renne med, å spørre hva han var for en, hvor han var fra, hvor han hadde vært henne, hvor han skulle hen, hva det var han hadde med seg, hva ærend han reiste i, og om han ikke hadde hørt noe til de tolv prinsessene som var blitt borte for mange herrens år siden, og enda mye annet, som det ble for sent å fortelle om. Men han sa han var så dårlig og hadde så vondt i hodet av det fæle været som hadde vært, at han ikke visste greie på noen ting. Hun måtte endelig la ham ha ro noen dager, til han hadde kommet seg etter alt det han hadde hatt å stå i, så skulle hun få vite alt hun ville.
Dagen etter begynte kjerringa igjen å spørre og grave, men sjømannen hadde ennå slik verk i hodet etter været at han ikke visste greie på noe; men rett som det var, så lot han likevel falle et ord om at han nok visste litt om kongsdøtrene. Straks for kjerringa av gårde med det hun hadde fått vite, til alle de sladrekjerringene som fans deromkring, og nå kom den ene rennende etter den andre og spurte om kongsdøtrene, om han hadde sett dem, om de kom snart, om de var på veien, og mere slikt. Han klaget enda for at han hadde vondt i hodet etter været, så han ikke kunne greie alt; men så mye sa han, at var de ikke forliste i det harde været som hadde vært, så kom de om en fjorten dagers tid, eller kanskje før, men han kunne ikke si om de var i live ennå, for han hadde nok sett dem, men de kunne gjerne være omkommet i uværet siden.
En av kjerringene løp nå til kongsgården med dette, og sa at det var en sjømann i stua hos den og den kjerringa, han hadde sett prinsessene, og de kom nok om en fjorten dagers tid, eller kanskje åtte. Da kongen hørte dette, sendte han bud på sjømannen, at han skulle komme og fortelle ham det selv.
«Jeg ser ikke slik ut,» sa matrosen, «jeg har ikke klær så jeg kan komme fram for ham.»
Men kongens ærendssvenn sa at han endelig skulle komme; kongen ville og måtte tale med ham enten han var slik eller slik, for ennå hadde det ingen vært som hadde kunne gi ham noen melding om prinsessene.
Så gikk han da endelig til kongsgården og kom inn til kongen, som spurte om det var sant han hadde sett noe til prinsessene. «Ja, det har jeg,» sa sjømannen; «men jeg kan ikke vite om de lever ennå, for da jeg så dem, var det slikt uvær at vi forliste; men hvis de er til ennå, kommer de nok om en fjorten dagers tid, og kanskje før.»
Da kongen hørte det, ble han nesten ute av seg av glede, og da tiden nærmet seg som sjømannen hadde sagt de skulle komme, dro kongen imot dem ned til stranden i full stas, og det var stor glede over hele landet da skipet kom med prinsessene og prinsene og Ridder Rød; men ingen var gladere enn den gamle kongen, som hadde fått igjen døtrene sine.
Alle de elleve eldste prinsessene var glade og lystige: men den yngste, som skulle ha Ridder Rød, hun gråt og var bestandig sorgfull. Kongen syntes ille om dette, og spurte hvorfor hun ikke var munter og lystig som de andre prinsessene; hun hadde da ingenting å være bedrøvet for, nå som hun hadde sloppet fra trollet og skulle få en slik mann som Ridder Rød. Men hun torde ikke si noe, for Ridder Rød hadde sagt at han ville ta livet av den som fortalte hvordan det hadde gått til.
Men en dag da de holdt på å sy på bryllupsstasen, kom det inn en i en stor matroskjole, med et kremmerskap på ryggen, og spurte om prinsessene ikke skulle handle stas av ham til bryllupet; han hadde så mange rare og kostelige ting, både av gull og sølv. Jo, det kunne nok hende det. De så på varene, og de så på ham, for de syntes de dro kjensel både på ham og mange av tingene han hadde.
«Den som har så mye prektig stas,» sa den yngste prinsessen, «har visst noe som er enda gildere, og som kunne passe enda bedre for oss.» Det kunne nok være, sa kremmeren. Men de andre hysset på henne, og ba henne minnes hva Ridder Rød hadde lovet.
En tid etter satt prinsessene ved vinduet en dag, og så kom kongssønnen igjen med den store matroskjolen på seg og skapet med gullkronene på ryggen. Da han kom inn i storstuen i kongsgarden, lukket han opp skapet for prinsessene, og da de nå kjente igjen hver sin gullkrone, sa den yngste:
«Jeg synes det er rett at den som har frelst oss, får den lønn han har fortjent, og det er ikke Ridder Rød, men han som kom med gullkronene våre – han har frelst oss.»
Da kastet kongssønnen av seg matroskjolen, og sto der mye gildere enn alle de andre; og så lot den gamle kongen Ridder Rød avlive. Nå ble det først riktig glede på kongsgården; hver tok sin, og så ble det bryllup så det hørtes og spurtes over tolv kongeriker.