Det var en kar som hadde vært til kverna og malt korn. Da han dro hjem igjen, møtte han en fisker som han kjøpte en stor bunt fisk av. Han kastet fisken opp på melsekken og kjørte videre. Men det lå en rev borti et kratt ved veien. Han så fisken, og så sprang han langt foran i veien og la seg som om han var død. Mannen fikk se den døde reven, han hoppet av lasset, tok reven og kastet ham opp på melsekken ved siden av fisken. Så klatret han opp på lasset fremst på sleden og kjørte hjemover.
Men reven var så stille, så stille. Så bet han løs fisk for fisk og kastet ned i veien. Til slutt hoppet han ned selv også. Så skyndte han seg og plukket opp all fisken og laget seg en stor bunt av det.
Karen sang og kjørte, kjørte og sang. Da han kom hjem og fikk se kona, ropte han at nå var det best hun hengte over gryta, for «nå skal det bli fisk», sa han. «Og så fant jeg en død rev også, så i dag har det gått riktig godt», sa han. «Jeg ser verken fisk eller rev jeg», sa kona. Karen snudde seg bakover lasset. Han ble ordentlig lang i ansiktet, kan du tro. «Ja, nå har Mikkel vært ute med fantestreker igjen», sa han.
Men reven dro på den store fiskebunten, og så traff han en bjørn. «Hvor har du fått tak i all denne fisken?» spurte bjørnen. «Jeg har fisket den selv», sa reven. «Hvordan gjorde du det da?» ville bjørnen vite. «Jo, jeg hugget hull på isen, og så holdt jeg halen nedi. Så bet de på den ene fisken etter den andre. Men jeg måtte sitte utrolig lenge før første fisken bet på», sa reven. Jo, dette måtte bjørnen prøve også. «Du får lære meg hvordan jeg skal gjøre det, du», sa bjørnen. Jo, reven ble med ut på isen. Der hugget de hull, og bjørnen satte seg og holdt halen nedi. Han satt lenge, men kjente ingen fisk. «Du må sitte lenger enda før storfisken biter», sa reven. Og bjørnen satt og satt. «Nå greier jeg det ikke lenger», sa han. «Nei, kanskje storfisken har bitt på likevel nå da», sa reven. Så skulle bjørnen prøve å slite seg løs, for han hadde frosset fast, ser du. Han måtte slite alt han kunne, og da han til slutt kom løs, hadde han slitt av seg halen. Han ble så eitrende sint på reven, da han skjønte at han var lurt. Men reven slo opp en kald latter og sprang på land. Der krøp han under en fururot. Bjørnen var i hælene på ham og fikk tak i den ene revefoten som stakk fram. Men da huket reven seg og lo. «Du må slippe fururoten og ta i revefoten», sa han. Bjørnen slapp revefoten og hogg tak i en rot og rev og slet. Men om han var aldri så sterk, greide han ikke å rive opp en diger spikrot, likevel. Og så smøg reven lenger inn, så bjørnen måtte gi seg. Etter den dagen går bjørnen med bare en liten stump, for den lange halen satt igjen nedi isen, vet du.

Originaltekst:
Reven
Det var ein kall som hadde vore åt kvenna og male korn. Da han for heim att, møtte han ein fiskar som han kjøpte ei stor honk fisk av. Han kasta fisken opp på mjøllasset og kjørte vidare. Men det låg ein rev borti eit kjerr attmed vegen. Han såg fisken, og så sprang han langt frami vegen og la seg som han var daud. Mannen fekk sjå den daude reven, han hoppa av lasset, tok reven og kasta han opp på mjøllasset attmed fisken. Så kleiv han opp på lasset fremst på sleden og kjørte heimover.
Men reven var så still, så still. Så beit han laus fisk for fisk og kasta nedi vegen. Sistpå hoppa han ned sjøl og. Så skunda han seg og plukka opp all fisken og laga seg ei stor honk av det.
Kallen song og kjørte, kjørte og song. Da han kom heim og fekk sjå kjerringa, ropa han at no var det best ho hengte over gryta, for «no skal de bli fisk», sa han. «Og så fann æ ein dau rev og, så i dag ha det gått riktig godt», sa han. «Æ sjer verken fisk hell ræv æ», sa kjerringa. Kallen snudde seg attover lasset. Han vart døktig langlett, kan du vetta. «Ja, no har han Mekkel vorre ut’ med farkstrekk igjen», sa han.
Men reven drog på den store fiskehonka, og så trefte han ein bjørn. «Kor du har fått ti all dennå fesken?» spurte bjørnen. «Æ ha feska han sjøl», sa reven. «Kolles for du åt da?» ville bjørnen vetta. «Jau, æ hogg hol på isen, og så heldt æ rompo nedi. Så beit de på den ein’ fesken ette den ainner. Men æ laut sette utrule leng’ før føst fesken beit på», sa reven. Jau, detta laut bjørnen prøve og. «Du får ler’ mæ kolles æ ska gjerra, du», sa bjørnen. Jau, reven vart med utpå isen. Der hogg dei hol, og bjørnen sette seg og heldt rompa nedi. Han satt lenge, men kjente ingen fisk. «Du lyt sett lenger enda før storfesken bit», sa reven. Og bjørnen sat og sat. «No greie æ de ittj’ lenger», sa han. «Nei, kanskje storfesken ha bette på lell no da», sa reven. Så skulle bjørnen prøve å slite seg laus, for han hadde spekt fast, ser du. Han laut slite alt han kunne, og da han sistpå kom laus, hadde han slite av seg rompa. Han vart så eitrandes sinna på reven, da han skjønna at han var narra. Men reven slo opp ein kaldflir og sprang på land. Der kraup han under ei fururot. Bjørnen var i helane på’n og fekk tak i eine revefoten som stakk fram. Men da hukra reven og lo. «Du må slepp’ fururot og ta ti revfot», sa han. Bjørnen slepte revefoten og hogg tak i ei rot og reiv og sleit. Men om han var aldri så sterk, greidde han ikkje å rive opp ei diger spikrot, lell. Og så smaug reven lenger inn, så bjørnen måtte gje seg. Etter den dag går bjørnen med berre ein liten spel, for den lange rompa sat att nedi isen, veit du.