Det var en mann som hadde så mange barn, og da han ikke kunne fø dem lenger, spikret han sammen en kiste og la dem i den, ga dem niste med i kisten og satte den bort i skogen. Så, etter en dags tid, ble gutten så sulten at han tok kniven sin og ville bore seg ut igjen.
«Å, det nytter ikke,» sa jenta.
«Vi dør uansett,» sa gutten. Så boret han og boret til han fikk hull, og så fikk han åpnet kisten.
«Nå vil jeg til trollgården og stjele noe mat,» sa han. «Så blir du igjen her.»
Så stjal han brød i buret fra trollkjerringa.
«Hva er det som rusker i mitt bur?» sa trollkjerringa. «En liten pjuskete mus!» sa han.
«Det må det være,» sa hun.
Så kom gutten tilbake til skogs til søsteren sin med pålegg og gryn, så de levde Herrens velsignede dager.
Så tok maten slutt, og gutten ville dra av gårde igjen, og da ville hun være med.
«Nei, det kan du ikke,» sa han – som første gangen.

Tredje gang ville gutten av sted, og da ville hun være med igjen.
«Å, du er ikke god til å holde deg for latter,» sa han, «så blir vi tatt.» Jo, hun lovet godt.
Da de kom til buret, begynte gutten å rote i sekken sin igjen.
«Hvem er det som rusker i mitt bur nå igjen?» sa trollkjerringa.
«En liten pjuskete mus,» sa gutten. «Ja, det må det være,» sa hun. «Ha, ha, ha, ha, ha-a!» sa jenta.
«U-hu!» sa trollkjerringa, og så tok hun dem. Så satte hun gutten i et kammer for å gjøre ham fet, og søsteren hans skulle passe på ham. Så gjorde hun ham fet.
«Skjær nå av ham den ene lillefingeren, la meg kjenne om han er fet,» sa hun. Så tok jenta en løvkvist.
«Hu, Gud bevare meg, han er tørr ennå,» sa hun. Så gikk det åtte dager.
«Skjær nå av den andre fingeren,» sa hun. Så hadde trollkjerringa gris.
«Skjær av griserumpa,» sa gutten til søsteren sin.
«Ja, nå var han noenlunde fet,» sa trollkjerringa. «Nå vil jeg dra til søsteren min etter kniver, nå vil jeg snart slakte ham,» sa hun.
«Men så må du gjøre alt det jeg sier til deg, og siden skal du være tjenestejenta mi,» sa hun. Ja, det skulle hun, og så reiste trollkjerringa. Da sto jenta og gråt, og da kom det fram en gammel mann på to staver.
«Jeg skal hjelpe dere, jeg,» sa han. «Bak fjøsdøra står et trau, og det kan du ta, og det kan bli så stort som et halvt skip og så lite som du vil ha det. Det kan du laste med gull og sølv, og jo mer du laster det, jo mer tar det,» sa han. Og de begynte å laste, og jo mer de lastet, jo mer fikk de på. Og så ba de trauet om å gå hjem til stuedøra til far og mor deres, og det gjorde det, og de trodde det var en stjerne som falt ned fra himmelen.
«Her er vi,» sa gutten. «Nå skal vi slippe å sulte i hjel.» Og da hadde de så mye av alle slag, de visste ikke hva de skulle gjøre med det. Men da trollkjerringa kom hjem og så hvordan det sto til, ble hun så sint at hun fløy i rød flintstein.
Oversatt med Perplexity.ai
Originaltekst:
Den mannen som sette bort borni sine i kista, dei skulle svelte i hæl
Det var ein mann som hadde så mange born, og då han ikkje kunne fø dei lenger, så spikra han ihopes ei kiste og la dei i, og gav niste med dei i kista og sette ho borti skogen. Så, om ein dags tid, så blei guten så solten at han tok kniven sin og ville bora seg ut att.
«Å det nyttar kje,» sa jenta.
«Me døyr så kvår som er,» sa guten. Så bora han og bora til han fekk hol, og så fekk han spenne upp kista.
«Nå vil eg til gyvregarden og stela noko mat, eg,» sa han. «Så ligg du att her.»
Så stal han brau i buret av gyvri.
«Hott er som ruskar i mitt bur?» sa gyvri. «Liti pela mus!» sa han.
«Den må vera,» sa ho.
Så kom guten til skogs att til syster si med suvl og med gron, så at dei livde Herrens velsigna dagar.
Så var maten ende, og så ville guten av garde att, og så ville ho vera med.
«Nei, det kan du kje,» sa han – lik fyrste gongen.
Trea venda ville guten av, og då ville ho vera med att.
«Å, du er kje god fe halde deg fe læ,» sa han, «så bli me tekne.» Jau, ho lova godt.
Då dei kom åt buret, så tok guten til ruske i sekken sin att.
«Hokk er det som ruskar i mitt bur nå att?» sa gyvri.
«Ei liti pela mus,» sa guten. « Ja, den må vera,» sa ho. «Ha, ha, ha, ha, ha -a!» sa jenta.
«U – hu!» sa gyvri, og så tok ho dei. Så sette ho guten uti eit kammers å gjø han, og så skulle syster honoms passe’n. Så gjødde ho.
«Skjer nå av han den eine veslefingjen, lat meg kjenne om han er feit,» sa ho. Så tok jenta ein lauvriskvist.
«Hu, Gud bevare meg, han er tørr ennå,» sa ho. Så leid det av åtte dagar.
«Skjer nå av den andre fingjen,» sa ho. Så hadde ho gris, gyvri.
«Skjer av griserova,» sa guten til syster si.
« Ja, nå var’n noko tolleg feit,» sa ho, gyvri. «Nå vil eg av til syster mi etter knivar, nå vil eg snart slakte han,» sa ho.
«Men så må du gjera alt det eg seie deg, og sea sko du vera tenestjenta mi,» sa ho. Ja, det skulle ho, og så reiste gyvri. Då stod jenta tutra og gret, og då kom der fram ein gamal mann på tvo stavar.
«Eg sko hjelpe dikkån, eg,» sa han. «Attafor fostogdynni stend eit trøysbrot, og det kan du taka, og det kan bli stort som eit halvgota skip og så lite som du vil ha det. Det kan du lesse med gull og sølv, og til meir du lesser det, til meir tek det,» sa han. Og dei til lesse, og til meir dei leste, til meir fekk dei på. Og så bad dei trøysbrotet ville gange heim til stogudynni av far og mor deires, og det gjorde det, og dei tenkte det var ei stjønne som datt ned av himmelen.
«Her er me,» sa guten. «Nå sko me sleppe å svelte i hæl.» Og då hadde dei så mykje av alt slag, dei visste kje horr dei sille gjera av det. Men då gyvri kom heim og såg hoss til stod, blei ho så vond ho flaug i raude flintestein.