Han som ikke var redd for noe
Han hadde også far og mor. Så gikk han hjemme. Så syntes han at han ikke kunne gå og slenge hjemme, han måtte ut og tjene.
Så la han i vei og gikk langs veien. Så kommer det en klokker. Så tar han seg tjeneste hos ham.
Så sa klokkeren: Det kunne hende han ble redd for å være der, han hadde gården sin like ved kirken.
Det var det samme for ham, sa han, han var ikke redd for noe.
Så fant klokkeren det for godt en mørk kveld å be ham låse opp kirken og gå opp i tårnet etter noe.
Så tok han og låste opp kirken og gikk opp i tårnet. Da han kom tilbake, så satt det en i trappen. Så sa han:
«Er du levende, eller er du død?» sa han.

Men han svarte ingenting, han som satt i trappen.
Så spurte han en gang til, men fikk ikke svar. Så ga gutten ham en ørefik så han falt ned gjennom trappen og brakk lårbeinet. Da han kom inn, så hadde klokkeren gått bort. Men så ble det lenge til klokkeren kom igjen.
Så skulle de se etter hvem det var som hadde falt ned gjennom trappen. Og så var det klokkeren.
Så la gutten i vei. Og han gikk på veien. Så kom han midt på en kirkegård. Så satt det noen der og spilte kort. Så vant han seks skilling. Så ville de ikke betale ham. Så ga han en av dem en ørefik. Så kom det en skikkelse fram og sa:
«Hvorfor slår du guttene mine?» sa han.
«De ville ikke gi meg det som jeg hadde vunnet,» sa han. Så sa en som satt på graven:
«Nå galer den hvite hanen,» sa han.
«Da må vi i jorda, vi,» sa en annen stemme.
«Nå galer den røde hanen,» sa en annen som satt på en grav. «Da må vi til de som er døde,» sa en annen stemme.
«Nå galer den svarte hanen,» sa en tredje borte på en grav. «Da stenges alle portene igjen,» sa det.
Så for de ned gjennom jorda, og gutten fulgte etter. Så bar det dypt ned gjennom jorda. Først var det en stor stige som han gikk ned gjennom, og siden måtte han la seg falle. Så kom han ned i en stor sal der det var så mange lys som brant.
Det gikk en mann på gulvet og så til med lysene. Så spurte han etter hva alle disse lysene betydde. Så sa mannen at det var alle menneskers livslys, sa han.
Så ville han vite hvilke som tilhørte faren og moren. Så fikk han vite det.
Så var morens livslys så nær nedbrent, men farens lys var langt. Så ba han om å få bytte så moren levde lenger enn faren. Så fikk han det. Så fortalte han mannen hva han tenkte på. Han hadde hørt kongen var syk, og han tenkte han ville helbrede kongen, gjøre ham frisk. Han som gjorde det, skulle i tillegg få prinsessen og halve riket.
Så fortalte mannen ham at han skulle få noe å smøre kongen med så han ble frisk. Så måtte han være forsiktig så han smurte bare høyre hånd, så han fikk skrevet et brev til ham om hva han skulle ha for det.
Så fikk han salven, og så la han i vei. Så kom han inn på en gård og ba om husly. Og husly skulle han gjerne få, men det var ingen som ville være der om natten.
Så sa han at det nå ikke var noe farlig for ham. Så ble han vist til et loft der det var mat og drikke. Og der var lys og varme og godt på alle vis. Så spiste han og drakk og la seg.
Da han hadde sovet en stund, så ble det slikt styr nedenunder i stua.
Så sto han opp og gikk ned for å se etter hva det var. Så kom det seks rotter dragende med en stor kiste. Så satte de ned kisten og sprang opp i muren, rottene, da han kom. De ble redde.
Så tok han lokket av kisten og ville se hva det var. Så sa det i det samme i kisten:
«Hu, jeg fryser!» sa det.
Det skulle han ha et råd for, sa han, og tok ham med seg på loftet. Det var en mann som lå der.
Da han hadde fått ham på loftet, så spurte han ham hvorfor han fór slik.
Så svarte han at det var bortgitt noen penger, og de lå inni en mur der. Og så lenge pengene lå der, så fikk ikke han noen ro. Så fortalte han ham hvor pengene var, og han fortalte hvem som skulle ha dem.
Han fant pengene og ga hver det som de skulle ha. Da alle hadde fått, så ble det mye igjen til ham også.
Så reiste han som var i kisten, og så gikk han også. Han gikk til kongen. Og da han kom til kongen, gjorde han høyre hånden til kongen frisk.
Så fikk han brev på det som han skulle ha, det som var lovet ut. Så fikk han prinsessen, og etter bryllupet reiste de ut og lette opp moren. Og de kjørte til de kom til henne.
Så gikk de inn og hilste, men moren ville ikke tro det var hennes sønn. Men til slutt måtte hun gi seg og bli med til kongsgården. Og har de ikke kommet dit, så kjører de nok dit ennå.
Oversatt med Perplexity.ai
Originaltekst:
Han som ingen ting var redd
Han hadde far og mor han og. Så gjekk han heime. Så syntest han han kunne ikkje gå og slenge heime, han måtte ut og tene.
Så la han til ut og for og gjekk etter vegen. Så kjem det ein klokkar. Så ster han seg til dreng åt han.
Så sa klokkaren: Det kunne hende han vart redd å vera der, han hadde garden sin oppmed kyrkja.
Det var det same det for han, sa han, han var ikkje redd nokon ting.
Så fann klokkaren for godt om ein mørk kveld å be han læse opp kyrkja og gå opp i tårnet etter noko.
Så tok han og læste opp kyrkja og gjekk opp i tårnet. Når han kom tilbake, så sat der ein i trappa. Så sa han:
«Er du levande, hell’ er du daud?» sa han.
Men han svara ingen ting, han som sat i trappa.
Så spurde han ein gong til, men fekk ikkje svar. Så gav guten han ein kilevink så han datt nedigjennom trappa og braut av lårbeinet. Da han kom inn, så hadde han gått bort, klokkaren. Men så vart det lenge til klokkaren kom att.
Så skulle dei sjå etter kven det var som hadde dotti ned igjennom trappa. Og så var det klokkaren.
Så la han til ut, guten. Og han gjekk på vegen. Så kom han midt for ein kyrkjegard. Så sat der nokon der og spelte kort. Så vann han seks skilling. Så ville dei ikkje betale han. Så gav han ein av dei ein kilevink. Så kom der ein skapning fram og sa:
«Kvifor slår du mine drenger?» sa han.
«Dei ville ikkje gi meg det som eg hadde vunni,» sa han. Så sa ein som sat på grava:
«No gjel kvithanen,» sa han.
«Da må vi i jorda, vi,» sa eit anna mål.
«No gjel raudhanen,» sa ein annan som sat på ei grav. «Da må vi åt dei som er daude,» sa eit anna mål.
«No gjel svarthanen,» sa ein tredje bortpå ei grav. «Da stengjest alle portane att,» sa det.
Så for dei nedigjennom jorda, og guten for etter. Så bar det djupt nedigjennom jorda. Først var det ein stor stige som han for nedigjennom, og sidan måtte han late seg dette. Så kom han nedi ein stor sal der det var så mange lys som brann.
Det gjekk ein mann på golvet og såg til med lysa. Så spurde han etter kva alle dei lysa tydde. Så sa mannen at det var alle liv sine livslys, sa han.
Så ville han vita kven som hørte faren og mora til. Så fekk han vita det.
Så var livslyset til mora så nær nedbrunni, men lyset åt faren var langt. Så bad han om å få byte så mora levde lenger enn faren. Så fekk han det. Så fortalde han mannen kva han tenkte på. Han hadde hørt kongen var nomen, og han tenkte han ville heile kongen, gjera han god. Han som gjorde det, skulle attåt få kongsdottera og halve riket.
Så fortalde mannen han at han skulle få noko å smørje kongen med så han vart god. Så måtte han vera så var han måtte smørje berre høgre handa, så han fekk skrive åt han eit brev kva han skulle ha for det.
Så fekk han smurninga, og så la han til å gå. Så kom han inn på ein gård og bad om hus. Og hus skulle han gjerne få, men det var ingen som ville vera der om natta.
Så sa han, det var no ikkje noko farleg for han. Så vart han vist på eit loft der det var mat og drikke. Og der var lys og varme og godt på alle vis. Så åt han og drakk og la seg.
Når han hadde sovi ei stund, så vart det slikt styr nedunder nedi stua.
Så steig han opp og gjekk ned å sjå etter kva det var. Så kom der seks rotter dragande med ei stor kiste. Så sette dei ned kista og sprang oppi muren, rottene, da han kom. Dei vart redde.
Så tok han loket av kista og ville sjå kva det var. Så sa det i det same i kista:
«Hu, eg frys!» sa det.
Det skulle han ha ei råd for, sa han, og tok henne med seg på loftet. Det var ein mann som låg der.
Når han hadde fått han på loftet, så spurde han han kvifor han for slik.
Så svara han at det var bortgitt nokre pengar, og dei låg inni ein mur der. Og alt medan pengane låg der, så fekk ikkje han noka ro. Så fortalde han han kor pengane var, og han fortalde kven som skulle ha dei.
Han leitte opp pengane og gav kvar det som dei skulle ha. Da alle hadde fått, så vart det mykje av det att på han og.
Så reiste han som var i kista, og så gjekk han, han og. Han gjekk åt kongen. Og når han kom åt kongen, gjorde han høgre handa åt kongen god.
Så fekk han brev på det som han skulle ha, det som var lova ut. Så fekk han kongsdottera, og etter bryllaupet reiste dei ut og leitte opp mora. Og dei kjørte til dei kom åt henne.
Så gjekk dei inn og helsa, men mora ville ikkje tru det var hennar gut. Men til slutt måtte ho gi seg og vera med åt kongsgården. Og har dei ikkje kommi dit, så kjører dei no vel dit enno.