Det var mange sagn før om hvordan folk kunne skape seg om i alle skikkelser, både til krøtter og fugler og trær og alt som finnes. Nå i disse tider blir alt slikt glemt, og det er ikke noe særlig å huske på heller, for det er nå godt å vite at slikt ikke kan være sant.
De har fortalt om en mann som ville ha sønnen sin til å lære et håndverk. Først skulle han sette ham i skredderlære, og ga mesteren to hundre daler for at han skulle lære ham opp. Men så var det bare noen dager, så kom gutten hjem igjen og hadde ikke lært noe.
Så skulle han lære seg til skomaker, og det gikk på samme måten. Faren måtte gi to hundre daler hver gang og ble lurt for pengene sine, og det var nok samme mesteren som sto for det alle gangene.
Men én kunst hadde da gutten lært av mesteren, og det var å kunne skape seg om i andre skikkelser.
Nå var det en gang han ba faren sin gå til byen med en stor galt. Men han skulle ikke selge den med mindre han fikk to hundre daler, og så skulle han huske godt å få tilbake båndet som var rundt halsen på galten.

En annen gang skulle han til byen med en okse og selge den på samme måten, og så skulle han ta klaven av oksen og ha den med seg hjem igjen.
Tredje gangen skulle han til byen med en hest og selge den for samme prisen, og så skulle han ikke glemme å ta bisselet hjem igjen med seg.
Alle disse krøtterne var så store og feite at det var ingen som hadde sett slikt, og de ble solgt alle tre, og mannen fikk sine to hundre daler hver gang.
Men ellers var det nå ikke annet, det var gutten som hadde skapt seg om til krøtter, og den mannen som kjøpte dem, det var mesteren hans.
Men siste gangen gikk det da galt likevel, for mannen fikk ikke tilbake bisselet som var på hesten, og så ble hesten stående i stallen med bisselet på, og da hadde han ikke makt til å skape seg om igjen.
Så var det en dag da gutten kom inn i stallen med høy til hestene, da snakket denne hesten til ham og ba ham lede seg til bekken og ta av ham bisselet, så han kunne få drikke.
Så slapp hesten til bekken og fikk bisselet av seg, og da skapte han seg om til en due og fløy så bort i en furutopp og satte seg.
Da var mesteren kommet ut og så denne duen, og så skapte han seg om til en hauk og fløy så etter duen og ville drepe den.

Nå var det en kongsgård tett ved. Der sto et av salvinduene oppe, og prinsessen sto ved vinduet og så ut i gården. Der fløy duen inn og satte seg på vinduskarmen, og så skapte den seg om til en gullring.
Da prinsessen så det, så tok hun ringen og satte den på fingeren sin, og så gikk hun med ringen i lang tid.
Så kom mesteren til kongsgården og ga seg ut for å være en spillemann, og spilte så fint og vakkert at de ble helt forgapt når de fikk høre ham. Nå ville prinsessen ha ham til å spille for seg, men han sa han ikke ville det med mindre han fikk gullringen som hun hadde på seg og så måtte hun love ham ringen før hun fikk ham til å spille.
Da snakket ringen til henne og ba om at hun skulle slippe ham ned på gulvet før hun ga ham bort. Og så gjorde hun det. I det hun skulle gi spillemannen ringen, så ordnet hun det slik at den falt ned på gulvet, og da skapte ringen seg om til en bønne.
Så ble spillemannen sint og skapte seg om til en mus og ville spise opp bønnen. Men da gikk det galt likevel, med musa, for da skapte bønnen seg om til en katt og bet så i hjel musa før hun fikk tid til å skape seg om igjen. Og slik ble det da slutten likevel at drengen gikk over mesteren sin.
Oversatt med Perplexity.ai
Originaltekst:
Drengen og meisteren
Det var mange segner før om kor folk kunne skapa seg om i alle skapnader, både til krøtter og fuglar og tre og alt som til er. No i desse tider blir det glømt alt slikt, og ikkje er det no noko vidare å komma i hug heller, for det er no godt å vita at det kan ikkje vera sant slikt.
Dei har fortalt om ein mann som ville ha sonen sin til å lære eit handverk. Først skulle han setje han i skreddarlære, og gav meisteren to hundre dalar for det han skulle lære han opp. Men så var det berre nokre dagar, så kom guten heim att og hadde ingen ting lært.
Så skulle han lære seg til skomakar, og det gjekk på same måten. Faren måtte gi to hundre dalar kvar gong og vart narra for pengane sine, og det var nok same meisteren som stod for det alle gongene.
Men ein kunst hadde då guten lært av meisteren, og det var til å kunne skapa seg om i andre skapnader.
No var det ein gong han bad far sin gå til byen med ein stor galte. Men han skulle ikkje selje han med mindre han fekk to hundre dalar, og så skulle han komma vel i hug å få att bandet som var ikring halsen på galten.
Ein annan gong skulle han til byen med ein okse og selje han på same måten, og så skulle han ta klaven av oksen og ha heim att med seg.
Tredje gongen skulle han til byen med ein hest og selje han for same prisen, og så skulle han ikkje glømme å ta beislet heim att med seg.
Alle desse krøttera var så store og feite at det var ingen som hadde sett slikt, og dei vart selde alle tre, og mannen fekk sine to hundre dalar kvar gong.
Men elles var det no ikkje anna, det var guten som hadde skapa seg om til krøtter, og den mannen som kjøpte dei, det var meisteren hans.
Men siste gongen gjekk det då gale lell, for mannen fekk ikkje att beislet som var på hesten, og så vart hesten ståande i stallen med beislet på, og då hadde han ikkje makt til å skapa seg om att.
Så var det ein dag då drengen kom inn i stallen med høy åt hestane, då snakka denne hesten til han og bad han leie seg åt bekken og ta av han beislet, så han kunne få drikke.
Så slapp hesten åt bekken og fekk beislet av seg, og då skapa han seg om til ei due og flaug så bort i ein telletopp og sette seg.
Då var meisteren utkommen og såg denne dua, og så skapa han seg om til ein hauk og flaug så etter dua og ville drepa henne.
No var der ein kongsgard tett attmed. Der stod det oppe eit av salsglasa, og kongsdottera stod attmed glaset og såg uti garden. Der flaug dua inn og sette seg på glaskarmen, og så skapa ho seg om til ein gullring.
Då kongsdottera såg det, så tok ho ringen og sette på fingeren sin, og så gjekk ho med ringen i lang tid.
Så kom meisteren til kongsgarden og gav seg ut for ein spelemann, og spelte så fint og fagert at dei vart reint forgapa når dei fekk høre han. No ville kongsdottera ha han til å spele åt seg, men han sa han ikkje ville det med mindre han fekk gullringen som ho hadde på seg og så måtte ho lova han ringen før ho fekk han til å spele.
Då snakka ringen til henne og bad om det at ho skulle sleppe han nedpå golvet før ho gav han bort. Og så gjorde ho og. Med same ho skulle gi spelemannen ringen, så laga ho det så at han datt ned på golvet, og då skapa ringen seg om til ei bønne.
Så vart spelemannen sint og skapa seg om til ei mus og ville eta opp bønna. Men då gjekk det gale lell, med musa, for då skapa bønna seg om til ein katt og beit så i hel musa før ho fekk tid til å skapa seg om att. Og såleis vart det då slutten lell at drengen gjekk over meisteren sin.