Askeladden og de gode hjelperne

Det var en gang en konge som hadde hørt om et skip som gikk like fort på land som til vanns. Han ville gjerne ha et slikt skip, og lovet ut kongsdatteren og halve kongeriket til den som kunne bygge det. Dette kunngjorde han på kirkebakken i alle kirkesogn over hele landet.

Det var mange som prøvde, for halve riket kunne være godt å ha, mente de, og kongsdatteren kunne være bra å få i tillegg. Men det gikk dårlig for de fleste.

Så var det tre brødre borte i en skogsbygd. Den eldste het Per, den andre het Pål, den yngste het Espen Askeladd, fordi han alltid satt og rotet i asken

Den søndagen da det ble kunngjort om skipet kongen ville ha, var det tilfeldigvis at Askeladden også var ved kirken. Da han kom hjem og fortalte det, ba Per, som var den eldste, moren om niste. Han ville dra av gårde og prøve om han kunne bygge skipet og vinne kongsdatteren og halve riket.

Da han hadde fått nistesekken på nakken, dro han av sted. På veien møtte han en gammel mann som var så krokete og stakkarslig.

«Hvor skal du hen?» sa mannen.
«Jeg skal bort i skogen og lage trau til far min. Han liker ikke å spise sammen med oss andre,» sa Per.
«Trau skal det bli!» sa mannen.
«Hva har du i sekken din?» spurte mannen.
«Møkk,» sa Per.
«Møkk skal det bli,» sa mannen.

Så dro han Per bort i eikeskogen, og Per hugget og tømret alt han orket. Men uansett hva han hugget og tømret, så ble det ikke annet enn trau og trau. Da det led mot middag, skulle han spise litt, og tok fram nistesekken sin. Men det var ikke mat i nistesekken. Da han nå ikke hadde noe å spise, og det ikke gikk bedre med tømringen, ble han lei av arbeidet, tok øksen og sekken på nakken og dro hjem til moren igjen.

Så ville Pål dra av sted og prøve om han ikke hadde lykke til å bygge skip og vinne kongsdatteren og halve kongeriket. Han ba moren om niste, og da han hadde fått den, tok han sekken på nakken og la i vei ut på marka. På veien møtte han en gammel mann som var så krokete og stakkarslig.

«Hvor skal du hen?» sa mannen.
«Jeg skal bort i skogen og lage grisetrau til den lille grisungen vår,» sa Pål.
«Grisetrau skal det bli!» sa mannen.
«Hva har du i sekken din?» spurte mannen.
«Møkk,» sa Pål.
«Møkk skal det bli!» sa mannen.

Så dro han Pål bort i skogen for å hugge og tømre alt han orket. Men uansett hvordan han hugget og strevde, så ble det ikke annet enn trau-emner og grisetrau. Han ga seg ikke enda, han holdt på til langt utpå ettermiddagen før han tenkte på å få seg litt mat. Da ble han så sulten med ett at han måtte ta fram matsekken. Men da han tok den opp, var det ikke en matsmule i sekken. Pål ble så sint at han vrengte sekken og slo den mot en stubbe, tok øksen og dro av skogen og hjem igjen med det samme.

Askeladden på en sti i skogen. AI-generert
Askeladden på en sti i skogen. AI-generert

Da Pål var kommet hjem, ville Askeladden dra av sted og ba moren om niste.

«Kanskje kunne jeg være i stand til å få bygget skipet og vinne kongsdatteren og halve riket,» sa han.

«Ja, det var likt til det,» sa moren. «Du ser ut til å vinne kongsdatteren og halve riket du, skal jeg tro, du som aldri gjør annet enn å rote og rake i asken! Nei, du får ikke noe niste!» sa kjerringa.

Askeladden ga seg ikke for det, han ba så lenge at han fikk lov til slutt. Niste fikk han ikke, det var ikke likt seg det – men han lurte med seg et par havrelefser og en doven øltår, og la av gårde.

Da han hadde gått en stund, møtte han denne samme gamle kallen, som var så krokete og ussel og stakkarslig.

«Hvor skal du hen?» sa mannen.
«Jeg skulle til skogs, om det kunne passe seg, og bygge skip som går like godt på land som til vanns,» sa Askeladden. «For kongen har kunngjort at den som kan bygge et slikt skip, skal få kongsdatteren og halve riket,» sa han.
«Hva har du i sekken din?» spurte mannen.
«Det er ikke stort å snakke om, det skulle nå være niste,» svarte Askeladden.
«Gir du meg litt av nisten din, skal jeg hjelpe deg,» sa mannen.
«Gjerne det,» sa Askeladden, «men det er ikke annet enn to havrelefser og en doven øltår.»

Det var det samme hva det var; bare han fikk det, skulle han nok hjelpe ham. Da de kom opp til den gamle eiken i skogen, sa mannen:

«Nå skal du skjære ut en flis, og den skal du sette inn igjen, som den har sittet, og når du har gjort det, kan du legge deg til å sove.»

Ja, Askeladden gjorde som han sa, han la seg til å sove, og i søvne syntes han at han hørte det hugget og hamret og tømret og saget og snekret, men våken kunne han ikke bli før mannen vekket ham. Da stod skipet ferdig ved siden av eiken.

«Nå skal du stige om bord, og alle dem du møter, skal du ta med deg,» sa kallen.

Ja, Espen Askeladd takket for skipet, seilte av sted, og sa at det skulle han gjøre. Da han hadde seilt et stykke, kom han til en lang mager fant som lå borte ved et berg og spiste gråstein.

«Hva er du for en kar som ligger her og spiser gråstein?» sa Askeladden.

Jo, han var så kjøttsulten at han aldri kunne få nok mat, derfor var han nødt til å spise gråstein, sa han, og så ba han om han kunne få lov til å være med på skipet.

«Ja, vil du være med, så stig om bord,» sa Askeladden.

Ja, det ville han, og så tok han med noen store gråsteiner til niste.

Da de hadde seilt et stykke til, traff de på en som lå i en solbakke og sugde på en tønnetapp.

«Hva er du for en?» sa Espen Askeladd, «og hva skal det være godt for at du ligger og suger på denne tønnetappen?»

«Når en ikke har tønna, får en ta til takke med tappen,» sa mannen. «Jeg er så øltørst støtt, så jeg aldri kan drikke meg mett på øl og vin,» sa han, og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.

«Vil du være med, så stig om bord,» sa Askeladden.

Ja, det ville han, han steg om bord og tok med seg tappen for tørstens skyld.

Da de hadde seilt et stykke til, traff de på en som lå med det ene øret til bakken og lyttet.

«Hva er du for en, og hva skal det være godt for at du ligger og lytter på marka?» sa Espen Askeladd.

«Jeg lytter etter gresset, for jeg har slik hørsel at jeg hører det gror,» sa han, og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet. Det var ikke nei til det.

«Vil du være med, så stig om bord,» sa Askeladden.

Ja, det ville han, og han steg om bord han også.

Da de hadde seilt et stykke til, kom de til en som stod og siktet og siktet.

«Hva er du for en, og hva skal det være til at du står og sikter slik?» sa Askeladden.

«Jeg ser så skarpt,» sa han, «så jeg kan skyte helt til verdens ende,» og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.

«Vil du være med, så stig om bord,» sa Askeladden.

Ja, det ville han, og steg om bord.

Et skip som flyter gjennom skogen. AI-generert

Da de hadde seilt et stykke igjen, kom de til en som for og hoppet på ett ben, og det andre hadde han syv skippundslodder på.

«Hva er du for en?» sa Askeladden, «og hva skal det være godt for at du farer og hopper på ett ben, og har syv skippundslodder på det andre?»

«Jeg er så lett på foten,» sa han. «Gikk jeg på begge føttene, kom jeg til verdens ende på mindre enn fem minutter,» og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.

«Vil du være med, så stig om bord,» sa Askeladden.

Ja, det ville han, og steg om bord i skipet til Askeladden og følgesvennene hans.

Da de hadde seilt et stykke igjen, traff de en som stod og holdt seg for munnen.

«Hva er du for en?» sa Askeladden, «og hva skal det være godt for at du står slik og holder deg for munnen?» sa han.

«Jeg har syv somre og femten vintre i kroppen min,» sa han, «så jeg har vel grunn til å holde meg for munnen; for slapp de ut alle sammen, så ville de gjøre det av med hele verden med det samme,» sa han, og så ba han om han fikk lov til å være med.

«Vil du være med, så stig om bord,» sa Askeladden.

Ja, han ville være med, og så steg han om bord i skipet til de andre.

Da de hadde seilt en god stund, kom de til kongsgården. Askeladden gikk rett inn til kongen og sa at nå stod skipet ferdig ute på plassen, og nå ville han ha kongsdatteren, som kongen hadde lovet ut.

Kongen likte ikke dette noe videre, for Askeladden så ikke rar ut, han var både svart og sotete, og kongen ville nødig gi datteren sin til en slik fant. Så sa han at han måtte vente litt; han kunne ikke få kongsdatteren før han hadde tømt et kjøttlager kongen hadde, med tre hundre tønner kjøtt.

«Det er det samme, kan du gjøre det til i morgen på denne tiden, skal du få henne,» sa kongen.

«Jeg får prøve,» sa Askeladden, «men jeg får vel lov til å ta med en av kameratene mine?»

Ja, det kunne han få lov til, om han så ville ta med seg alle seks, sa kongen; for han trodde det var helt umulig, om han så hadde seks hundre.

Askeladden tok bare med seg han som spiste gråstein og alltid var så kjøttsulten, og da de kom og låste opp lageret, hadde han spist opp alt sammen, så det ikke var igjen mer enn seks små spekepølser; det var bare en til hver av de andre kameratene.

Så gikk Askeladden inn til kongen og sa at nå var lageret tomt, og nå fikk han vel kongsdatteren. Kongen gikk ut til lageret, og tomt var det, det var sikkert nok; men Askeladden var både svart og sotete, og kongen syntes det var altfor ille at en slik fant skulle ha datteren hans.

Så sa han at han hadde en kjeller full med øl og gammel vin, tre hundre tønner av hvert slag, som han ville ha drukket opp først.

«Og det er det samme, er du i stand til å drikke dem opp til i morgen på denne tiden, så skal du få henne,» sa kongen.

«Jeg får prøve,» sa Askeladden, «men jeg får vel ta med meg en av kameratene mine?» sa han.

«Ja, gjerne det,» sa kongen; han mente han hadde så mye øl og vin at de skulle bli velberget alle sju.

Askeladden tok med han som sugde på tappen og alltid var så øltørst, og så låste kongen dem ned i kjelleren. Der drakk han tønne etter tønne, så lenge det var noen igjen, men på den siste sparte han en slurk, så det kunne være et par potter til hver av kameratene.

Om morgenen låste de opp kjelleren, og med det samme gikk Askeladden inn til kongen og sa han var ferdig med ølet og vinen, og nå fikk han vel datteren hans, som han hadde lovet.

«Ja, først får jeg gå ned i kjelleren og se,» sa kongen, for han trodde det ikke. Da han kom ned i kjelleren, var det ikke annet enn tomme tønner.

Men Askeladden var både svart og sotete, og kongen syntes det var upassende å ha en slik til svigersønn. Så sa han at det var det samme, kunne han skaffe vann fra verdens ende om ti minutter til prinsessens te, så skulle han få både henne og halve riket, for det var nå helt umulig, trodde han.

«Jeg får prøve,» sa Askeladden.

Så fikk han tak i han som hinket på ett ben og hadde syv skippundslodder på det andre, og sa at han måtte spenne av loddene og bruke begge bena sine så fort han kunne, for han skulle ha vann fra verdens ende til kongsdatterens te om ti minutter.

Han tok av loddene, fikk en bøtte og la i vei, og borte var han med det samme. Men det varte og det rakk, sju lange og sju brede, og han kom ikke igjen. Til slutt var det ikke mer enn tre minutter til tiden var ute, og kongen var så fornøyd som om han hadde fått en mark.

Men så ropte Askeladden på han som hørte gresset gro, og sa han måtte lytte etter hvor det ble av ham.

«Han har sovnet ved brønnen,» sa han. «Jeg kan høre han snorker, og trollene lusker ham,» sa han.

Så ropte Askeladden på han som skjøt helt til verdens ende, og ba ham sette en kule i trollet. Ja, det gjorde han, han skjøt det midt i øyet; trollet slo opp et brøl, så han våknet med det samme, han som skulle hente te-vannet, og da han kom til kongsgården, var det enda ett minutt igjen av de ti.

Askeladden gikk inn til kongen og sa at der var vannet, og nå fikk han vel kongsdatteren, det var vel ikke mer å si om det. Men kongen syntes han var svart og sotete nå som før, og likte ikke å ha ham til svigersønn. Så sa kongen at han hadde tre hundre favner ved som han skulle tørke korn med på badstua.

«Og det er det samme, er du i stand til å sitte der inne og brenne opp den, så skal du ha henne, det er ikke noe å si på det,» sa han.

«Jeg får prøve,» sa Askeladden, «men jeg får vel lov til å ta med en av kameratene mine?»

«Ja, om det så var alle seks,» sa kongen, for han tenkte at det skulle bli varmt nok til dem alle.

Askeladden tok med han som hadde de femten vintrene og de syv somrene i kroppen, og gikk til badstua om kvelden. Men kongen hadde lagt sterkt på varmen, det var et bål så de gjerne kunne støpt kakkelovner. Ut igjen kunne de ikke komme, for de var ikke kommet inn før kongen slo skåten for og hengte på et par hengelåser til.

Så sa Askeladden: «Du får slippe ut en seks, syv vintrer, så blir det passe sommervarmt.» Da ble det så de kunne holde ut der, men da det led på natten, ble det vel svalvorent. Så sa Askeladden at han måtte lunke på med et par somrer, og da sov de til langt på dagen.

Men da de hørte kongen ruslet utenfor, sa Askeladden: «Nå får du slippe ut et par vintrer til, men lag det så at den siste går rett i synet på ham.» Ja, han gjorde så, og da kongen åpnet badstuedøra og trodde de lå der oppbrent, satt de og hutret og frøs så tennene skranglet i dem, og han med de femten vintrene i kroppen slapp den siste rett i ansiktet på kongen, så det fløy opp i en stor frostblemme.

«Får jeg kongsdatteren nå?» sa Askeladden.

«Ja, ta henne og ha henne, og ta riket attpå,» sa kongen. Da torde han ikke si nei lenger.

Så holdt de bryllup og turte og dominerte og skjøt trollkjerringmjøl. Imens for de og grafset etter forladninger, så tok de meg til en, og ga meg grøt på ei flaske og melk i ei korg, og så skjøt de meg rett hit, for at jeg skulle fortelle hvordan det gikk til.

Originaltekst:

Askeladden og de gode hjælperne

Det var engang en konge, og den kongen hadde hørt tale om et skib som gik like fort til lands som til vands; saa vilde han ogsaa ha slikt et, og til den som kunde bygge det, lovte han ut kongsdatteren og halve kongeriket, og det lyste han op paa kirkebakken ved alle kirkesogn hele landet over. Det var mange som prøvde, maa vite, for halve riket kunde være godt at ha, mente de vel, og kongsdatteren kunde være bra at ta attpaa; men ilde gik det med de fleste.

Saa var det tre brødre borte i en skogbygd; den ældste hette Per, den andre hette Paal, og den yngste hette Espen Askeladd, av det han støtt sat og grov og raket i oska. Men den søndagen da det blev lyst op om skibet som kongen vilde ha, var det som av en hændelse at han var ved kirken han ogsaa. Da han kom hjem og fortalte det, bad Per, som var den ældste, mor si om niste; for nu vilde han i veien og friste om han ikke kunde bygge skibet og vinde kongsdatteren og halve riket.

Da han hadde faat nisteskreppa paa nakken, strøk han av gaarde. Paa veien møtte han en gammel mand, som var saa krokete og gudnaadslig.

«Hvor skal du hen?» sa manden.

«Jeg skal bort i skogen og gjøre traug til far min, han liker ikke at æte i lag med os andre,» sa Per.

«Traug skal det bli!» sa manden.

«Hvad har du i sækken din?» spurte manden.

«Møkk,» sa Per.

«Møkk skal det bli,» sa manden.

Saa strøk han Per bort i ekeskogen og hugg og tømret alt det han vandt; men alt han hugg, og alt han tømret, saa blev det ikke andet end traug og traug. Da det led til middags, skulde han ha sig noget at leve av, og tok op nistesækken sin. Men det var ikke mat, det som var i nistesækken. Da han nu ikke hadde noget at leve av, og det ikke gik likere med tømringen, blev han kjei av arbeidet, tok øksa og sækken paa nakken og strøk hjem til hu mor igjen.

Saa vilde han Paal i veien, og friste om han ikke hadde lykke til at bygge skib og vinde kongsdatteren og halve kongeriket. Han bad mor si om niste og da han hadde faat den, tok han sækken paa nakken og la av gaarde ut i marka. Paa veien møtte han en gammel mand, som var saa krokete og gudnaadslig.

«Hvor skal du hen?» sa manden.

«Aa, jeg skal bort i skogen og gjøre grisetraug til den vesle grisungen vor,» sa Paal.

«Grisetraug skal det bli!» sa manden.

«Hvad har du i sækken din!» spurte manden.

«Møkk,» sa Paal.

«Møkk skal det bli!» sa manden.

Saa strøk han Paal bort i skogen, til at hugge og tømre alt han orket; men hvordan han hugg, og hvordan han makslet, saa blev det ikke andet end traug-emner og grisetraug. Han gav sig ikke endda, han dreiv paa til langt utpaa eftermiddagen, før han tænkte paa at faa sig litt mat; da blev han saa sulten med ett, at han maatte ha matsækken fram; men da han tok den op, var det ikke matsmula i sækken. Paal blev saa harm at han vrængte sækken og slog den mot en stubbe, tok øksa, og strøk av skogen og hjem igjen med det samme.

Da Paal var kommet hjem, vilde Askeladden i veien og bad moren om niste. «Kanske kunde jeg være kar til at faa bygget skibet og vinde kongsdatteren og halve riket,» sa han.

«Ja, det var likt til det,» sa moren; «du ser ut til at vinde kongsdatteren og halve riket du, skal jeg tro, du som aldrig gjør andet end at rote og rake i oska! Nei, du faar ikke nogen niste!» sa kjærringa.

Askeladden gav sig ikke for det, han bad saa længe at han fik lov tilsidst. Niste fik han ikke, var det likt sig det – men han lurte med sig et par havrelefser og en doven øltaar, og la av gaarde.

Da han hadde gaat en stund, møtte han denne samme gamle kallen, som var saa krokete og ussel og gudnaadslig.

«Hvor skal du hen?» sa manden.

«Aa, jeg skulde til skogs, om det kunde høve sig, og bygge skib som gaar like godt til lands som til vands,» sa Askeladden; «for kongen har lyst op, at den som kan bygge et slikt skib, skal faa kongsdatteren og halve riket,» sa han.

«Hvad har du i sækken din?» spurte manden.

«Aa, det er ikke stort at tale om, det skulde naa være niste,» svarte Askeladden.

«Gir du mig litt av nista di, skal jeg hjælpe dig,» sa manden.

«Gjerne det,» sa Askeladden, «men det er ikke andet end to havrelefser og en doven øltaar.»

Det var det samme hvad det var; bare han fik det, skulde han nok hjælpe ham.

Da de kom op til gammel-eken i skogen, saa sa manden : «Naa skal du skaare ut ei flis, og den skal du sætte ind igjen, som den har sittet, og naar du har gjort det, kan du lægge dig til at sove.» Ja, Askeladden gjorde som han sa, han la sig til at sove, og i søvne syntes han, han hørte det hugg og hamret og tømret og saget og snekret, men vaaken kunde han ikke bli, før manden vækket ham; da stod skibet fuldt færdig jevnsides med eken. «Naa skal du stige oppi, og alle dem du møter, skal du ta med dig,» sa kallen. Ja, Espen Askeladd takket for skibet, seilte avsted, og sa, det skulde han gjøre.

Da han hadde seilt et stykke, kom han til en lang mager fant, som laa bortmed et berg og aat graastein.

«Hvad er du for en kar, som ligger her og æter graastein?» sa Askeladden.

Jo, han var saa kjøtsulten at han aldrig kunde faa mætta si, derfor var han nødt til at æte graastein, sa han, og saa bad han om han kunde faa lov at være med paa skibet.

«Ja, vil du være med, saa stig paa,» sa Askeladden. Ja, det vilde han, og saa tok han med nogen store graasteiner til niste.

Da de hadde seilt et stykke til, traf de paa en som laa i en solbakke og pattet paa en ture.

«Hvad er du for en?» sa Espen Askeladd, «og hvad skal det være godt for at du ligger og patter paa denne tøndeturen?»

«Aa, naar en ikke har tønna, faar en ta til takke med turen,» sa manden; «jeg er saa øltørst støtt, saa jeg aldrig kan drikke mig mæt paa øl og vin,» sa han, og saa bad han om han fik lov at være med paa skibet.

«Vil du være med, saa stig paa,» sa Askeladden.

Ja, det vilde han, han steg paa og tok med sig turen for tørstens skyld.

Da de hadde seilt et stykke til, traf de paa en som laa med det ene øret til bakken og lydde.

«Hvad er du for en, og hvad skal det være godt for at du ligger og lyer paa marka?» sa Espen Askeladd. «Jeg lyer efter graset, for jeg har slik hørsel at jeg hører det gror,» sa han, og saa bad han om han fik lov at være med paa skibet.

Det var ikke nei til det. «Vil du være med, saa stig oppi,» sa Askeladden.

Ja, det vilde han, og han steg oppi han ogsaa.

Da de hadde seilt et stykke til, kom de til en som stod og sigtet og sigtet.

«Hvad er du for en, og hvad skal det være til at du staar og sigter slik?» sa Askeladden.

«Jeg ser saa skarpt,» sa han, «saa jeg ratt kan skyte like til verdens ende,» og saa bad han om han fik lov at være med paa skibet.

«Vil du være med, saa stig paa,» sa Askeladden. Ja, det vilde han, og steg op.

Da de hadde seilt et stykke igjen, kom de til en som for og hoppet paa ett ben, og det andre hadde han syv skippundslodder paa.

«Hvad er du for en?» sa Askeladden, «og hvad skal det være godt for at du farer og hopper paa ett ben, og har syv skippundslodder paa det andre?»

«Jeg er saa lettfør til at flyge,» sa han. «Gik jeg paa begge føttene, kom jeg til verdens ende paa mindre end fem minutter,» og saa bad han om han fik lov til at være med paa skibet.

«Vil du være med, saa stig paa,» sa Askeladden.

Ja, det vilde han, og steg op i skibet til Askeladden og følgesvendene hans.

Da de hadde seilt et stykke igjen, traf de en som stod og holdt sig for truten.

«Hvad er du for en?» sa Askeladden, «og hvad skal det være godt for at du staar slik og holder dig for truten?» sa han.

«Aa, jeg har syv somrer og femten vintrer i kroppen paa mig,» sa han, «saa jeg har vel bo at holde mig for truten; for slap de ut allesammen, saa gjorde de kaal paa hele verden med det samme,» sa han, og saa bad han om han fik lov at være med.

«Vil du være med, saa stig paa,» sa Askeladden.

Ja, han vilde være med, og saa steg han op i skibet til de andre.

Da de hadde seilt en god stund, kom de til kongsgaarden. Askeladden strøk like ind til kongen, og sa at nu stod skibet færdig ute paa traakka, og nu vilde han ha kongsdatteren, som kongen hadde lovt ut.

Kongen likte ikke dette noget videre, for Askeladden saa ikke rar ut, han var baade svart og sotete, og kongen vilde nødig gi datter si til slik en fant. Saa sa han, han fik vente litt; han kunde ikke faa kongsdatteren, før han hadde tømt ei kjøtbu kongen hadde, med tre hundrede tønder kjøt; «det er det samme, kan du gjøre det til imorgen dette leite, skal du faa hende,» sa kongen.

«Jeg faar friste,» sa Askeladden; «men jeg faar vel lov til at ta med en av kameratene mine?»

Ja, det kunde han faa lov til, om han saa vilde ta dem alle seks, sa kongen; for han trodde det var rent uraad, om han saa hadde seks hundrede.

Askeladden tok bare med sig han som aat graastein og støtt var saa kjøtsulten, og da de kom og lukket op bua, hadde han ætt op alt ihop, saa det ikke var igjen mer end seks smaa spekeboger; det var bare en til hver av de andre kammeratene. Saa strøk Askeladden ind til kongen, og sa at naa var bua tom, og naa fik han vel kongsdatteren.

Kongen gik ut paa bua, og tom var den, det var sikkert nok; men Askeladden var baade svart og sotete, og kongen syntes det var alt for ilde at slik en fant skulde ha datter hans. Saa sa han at han hadde en kjelder fuld med øl og gammel vin, tre hundrede tønder av hvert slag, som han vilde ha drukket op først. «Og det er det samme, er du kar til at drikke dem op til imorgen dette leite, saa skal du faa hende,» sa kongen,

«Jeg faar friste,» sa Askeladden; «men jeg faar vel ta med mig en av kammeratene mine?» sa han.

«Ja, gjerne det,» sa kongen; han mente han hadde saa meget øl og vin, at de skulde bli velberget alle sju. Askeladden tok med han som pattet paa turen og støtt var saa øltørst, og saa laaste kongen dem ned i kjelderen. Der drak han tønde efter tønde, saa længe det var nogen igjen, men paa den sidste eslet han en taar, saa det kunde være et par potter til mands til hver av kammeratene.

Om morgenen lukket de op kjelderen, og med det samme strøk Askeladden ind til kongen, og sa han var færdig med ølet og vinen, og naa fik han vel datter hans, som han hadde lovt.

«Ja, først faar jeg ned i kjelderen og se,» sa kongen, for han trodde det ikke; da han kom ned i kjelderen, var det ikke andet end tomme tønder. Men Askeladden var baade svart og sotete, og kongen syntes det var ulikt at ha slik en til maag. Saa sa han, det var det samme, kunde han skaffe vand fra verdens ende om ti minutter til prinsessens te, saa skulde han faa baade hende og halve riket, for det var naa rent umulig, trodde han.

«Jeg faar friste,» sa Askeladden.

Saa fik han fat paa han, som hinket paa et ben og hadde syv skippundslodder paa det andre, og sa at han fik spænde av loddene og bruke begge benene sine saa fort han kunde, for han skulde ha vand fra verdens ende til kongsdatterens te om ti minutter.

Han tok av loddene, fik et spand og la i veien, og væk var han med det samme. Men det varte og det rakk sju lange og sju breie, og han kom ikke igjen; tilsidst var det ikke mer end tre minutter, til tiden var ute, og kongen var saa velnøgd, som han hadde faat ei mark.

Men saa ropte Askeladden paa han, som hørte graset gro, og sa han fik lye efter, hvor det blev av ham.

«Han har sovnet ved brønden,» sa han; «jeg kan høre han snorker, og trollene lysker ham,» sa han.

Saa ropte Askeladden paa han, som skjøt like til verdens ende, og bad ham sette ei kule i trollet. Ja, det gjorde han, han skjøt det midt i øiet; trollet slog op et brøl, saa han vaaknet med det samme, han som skulde hente te-vandet, og da han kom til kongsgaarden, var det endda ett minut igjen av de ti.

Askeladden strøk ind til kongen og sa, at der var vandet, og naa fik han vel kongsdatteren, det var vel ikke mer at rø om det. Men kongen syntes han var svart og sotete nu som før, og likte ikke at ha ham til maag. Saa sa kongen, at han hadde tre hundrede favner ved, som han skulde tørke korn med paa badstua, «og det er det samme, er du kar til at sitte derinde og brænde op den, saa skal du ha hende, det er ikke at rø om det,» sa han.

«Jeg faar friste,» sa Askeladden; «men jeg faar vel lov til at ta med en av kammeratene mine?»

«Ja, om det saa var alle seks,» sa kongen, for han tænkte, det skulde bli varmt nok til dem alle. Askeladden tok med han, som hadde de femten vintrene og de syv somrene i kroppen, og strøk paa badstua om kvelden; men kongen hadde lagt sterkt paa varmen, det var et baal saa de gjerne kunde støpt kakkelovner. Ut igjen kunde de ikke komme, for de var ikke kommet ind, før kongen slog skaata for, og hængte paa et par hængelaaser til. Saa sa Askeladden: «Du faar slippe ut en seks, syv vintrer, saa blir det passe sommervarmt.» Da blev det, saa de kunde holde ut der, men da det led paa natten, blev det vel svalvorent. Saa sa Askeladden, at han maatte lunke paa med et par somrer, og da sov de til langt paa dagen. Men da de hørte kongen ruslet utenfor, sa Askeladden: «Naa faar du slippe ut et par vintrer til, men lag det saa, at den sidste gaar lukt i synet paa ham.» Ja, han gjorde saa, og da kongen lukket op badstudøra og trodde de laa der opbrændt, sat de og hukret og frøs saa tændene skranglet i dem, og han med de femten vintrene i kroppen slap den sidste like i fjæset paa kongen, saa det fløi op i en stor frostblemme.

«Faar jeg kongsdatteren naa?» sa Askeladden. «Ja, ta hende og ha hende, og ta riket attpaa,» sa kongen. Da torde han ikke si nei længer.

Saa holdt de bryllup og turte og dominerte og skjøt trollkjærrringsmeld. Imens for de og grafset efter forladninger, saa tok de mig til en, og gav mig graut paa ei flaske og mjølk i ei korgj, og saa skjøt de mig like hit, for at jeg skulde fortælle hvordan det gik til.