Det var en gang en gutt som hadde tjent lenge hos en mann nordpå. Denne mannen var en mester til å brygge øl; det var så urimelig godt at det ikke fantes maken til det. Da gutten skulle reise derfra og mannen skulle betale ham lønnen han hadde tjent, ville han ikke ha annet enn en dunk av juleølet. Ja, den fikk han og gikk av gårde med, og han bar den både langt og lenge, men jo lenger han bar på øldunken, desto tyngre ble den, og så begynte han å se seg omkring om det kom noen som han kunne drikke med, så ølet kunne minke og dunken lette.
Langt om lenge traff han en gammel mann med et stort skjegg.
«God dag,» sa mannen.
«God dag igjen,» sa gutten.
«Hvor skal du hen?» sa mannen.
«Jeg leter etter noen å drikke med, så jeg kan få lettet på dunken min,» sa gutten.
«Kan du ikke like godt drikke med meg som med en annen?» sa mannen; «jeg har fart både vidt og bredt, så jeg er både trett og tørst.»
«Jo, det kan jeg,» sa gutten; «men hvor kommer du fra, og hva er du for en mann da?» sa han.
«Jeg er Vårherre, og jeg kommer fra himmelen jeg,» sa mannen.
«Deg vil jeg ikke drikke med,» sa gutten; «for du gjør så stor forskjell på folk her i verden og skifter retten så ulikt, så noen blir så rike og noen så fattige; nei, deg vil jeg ikke drikke med,» sa han, og labbet av sted igjen med dunken sin.

Da han hadde gått et stykke til, ble dunken så tung igjen, så han syntes ikke han orket å bære den lenger, med mindre det kom noen han kunne drikke med, så ølet kunne minke i dunken. Jo, så traff han en stygg, skranglete mann, som kom fykende så fort.
«God dag,» sa mannen.
«God dag igjen,» sa gutten.
«Hvor skal du hen?» sa mannen.
«Å, jeg leter etter noen å drikke med, så jeg kan få lettet på dunken min,» sa gutten.
«Kan du ikke like godt drikke med meg som med en annen?» sa mannen. «Jeg har fart både vidt og bredt, og en øltår kunne gjøre godt i en gammel kropp,» sa han.
«Jo, det kan jeg,» sa gutten; «men hva er du for en, og hvor kommer du fra?» spurte han.
«Jeg? Jeg er kjent nok, jeg er Fanden og kommer fra helvete jeg,» sa mannen.
«Nei,» sa gutten; «du bare piner og plager folk, og der det er noen ulykke på ferde, der sier de støtt det er din skyld; deg vil jeg ikke drikke med,» sa gutten.

Så gikk han langt og lenger enn langt igjen med øldunken sin, til han syntes den ble så tung at han ikke orket å bære den lenger. Han begynte å se seg omkring igjen, om det ikke kom noen han kunne drikke med, så dunken kunne lette. Jo, langt om lenge så kom det en mann igjen, og han var så tørr og skranglete at det var et rent guds under at han hang sammen.
«God dag,» sa mannen.
«God dag igjen,» sa gutten.
«Hvor skal du hen?» spurte mannen.
«Jeg skulle se om jeg kunne finne en å drikke med, så dunken min kunne lette litt, den blir så tung å bære,» sa gutten.
«Kan du ikke drikke med meg, like godt som med en annen?» sa mannen.
«Jo, det kan jeg,» sa gutten. «Hva er du for en, du da?» sa han.
«De kaller meg for Døden,» sa mannen.

«Deg vil jeg drikke med,» sa gutten, og la ned kaggen sin og ga seg til å tappe øl i skålen. «Du er en velkommen mann, for du gjør alle like, både fattige og rike.»
Så drakk han ham til, og Døden syntes det var en herlig drikk, og da gutten unnet ham vel, drakk de til skiftes, så ølet minket og kaggen lettet.
Til slutt sa Døden: «Jeg har aldri kjent drikk som smakte bedre og gjorde meg så godt, som det ølet du har skjenket meg, jeg syntes jeg ble som nyfødt innvendig, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre deg til takk for det.» Men da han hadde tenkt seg om en stund, så sa han at kaggen aldri skulle bli tom, hvor mye de drakk av den, og ølet som var på den, skulle bli til helsebot, så gutten kunne gjøre syke friske igjen, bedre enn noen doktor. Og så sa han at når han kom inn til en syk, da skulle Døden støtt være der og vise seg for ham, og det skulle han ha til et sikkert merke, at når Døden satt ved føttene, så kunne han frelse den syke med en helsedrikk av kaggen, men satt han ved hodegjerdet, så fantes det hverken hjelperåd eller helsebot for døden.
Gutten ble snart navnspurt, så han ble hentet vidt og bredt, og han hjalp mangfoldige til helsen igjen, som det ikke hadde vært hjelp for. Når han kom inn og så hvor Døden satt hos den syke, spådde han enten liv eller død, og støtt var han sannspådd. Han ble både en rik mann og en mektig mann, og til slutt ble han hentet til en kongsdatter langt borte i landene. Hun var så farlig syk at ingen doktor trodde seg til å hjelpe henne mer, og så lovte de ham alt han kunne ønske og forlange, om han kunne frelse henne. Da han kom inn til kongsdatteren, satt Døden ved hodegjerdet, men han satt og blundet og nikket, og mens han satt slik, kjente hun seg bedre. «Her gjelder det liv eller død,» sa doktoren, «og det er vel ingen frelse, om jeg ser rett,» sa han. Men de sa han måtte frelse henne, om det så skulle koste land og rike. Så så han på Døden, og mens han satt der og blundet igjen, vinket han til tjenerne at de skulle snu sengen i en hast, så Døden ble sittende ved føttene, og i det samme det var gjort, ga han henne helsedrikken, så var hun frelst.
«Nå svek du meg,» sa Døden, «og nå er det kvitt mellom oss.»
«Jeg var nødt til det, om jeg skulle vinne land og rike,» sa gutten.
«Det skal ikke hjelpe deg stort,» sa Døden; «din tid er ute, for nå hører du meg til.»
«Ja, skal det så være, så la det så være,» sa gutten; «men du lar meg vel få lov til å lese ut Herrens bønn først,» sa han.
Ja, det skulle han få lov til; men han passet seg vel for å lese Herrens bønn; alt annet leste han, men Fadervår kom aldri på hans tunge, og til slutt mente han han hadde snytt Døden for alvor. Men da Døden syntes det drøyde for lenge, så gikk han dit en natt, og hengte opp en stor tavle med Fadervår på, over sengen til gutten. Da han våknet, tok han til å lese på den, og samlet seg ikke riktig før han kom til amen; men da var det for sent.
Originaltekst:
Gutten med øldunken
Det var en gang en gut som hadde tjent længe hos en mand nordenfjelds. Denne manden var en mester til at brygge øl; det var saa urimelig godt, at det ikke fandtes maken til det. Da gutten skulde reise derifra og manden skulde betale ham lønna han hadde tjent, vilde han ikke ha andet end en dunk av juleølet. Ja, den fik han og gik av gaarde med, og han bar den baade langt og længe, men des længer han bar paa øldunken, des tyngre blev den, og saa tok han til at se sig omkring, om det kom nogen som han kunde drikke med, saa ølet kunde minke og dunken letne.
Langt om lenge traf han en gammel mand med et stort skjeg.
«God dag,» sa manden.
«God dag igjen,» sa gutten.
«Hvor skal du hen?» sa manden.
«Jeg leter efter nogen at drikke med, saa jeg kan faa lettet paa dunken min,» sa gutten.
«Kan du ikke likesaa godt drikke med mig som med en anden?» sa manden; «jeg har faret baade vidt og langt, saa jeg er baade træt og tørst.»
«Jo, kan jeg saa,» sa gutten; «men hvor kommer du ifra, og hvad er du for en mand da?» sa han.
«Jeg er Vorherre, og jeg kommer fra himmerike jeg,» sa manden.
«Dig vil jeg ikke drikke med,» sa gutten; «for du gjør saa stor forskjel paa folk her i verden og skifter retten saa ulikt, saa nogen blir saa rike og nogen saa ringe; nei, dig vil jeg ikke drikke med,» sa han, og labbet avsted igjen med dunken sin.
Da han hadde gaat et stykke til, blev dunken saa tung igjen, saa han syntes ikke han orket bære den længer, med mindre det kom nogen han kunde drikke med, saa ølet kunde minke i dunken. Jo, saa traf han en styg, skranglete mand, som kom fykende saa fort.
«God dag,» sa manden.
«God dag igjen,» sa gutten.
«Hvor skal du hen?» sa manden.
«Aa, jeg leter efter nogen at drikke med, saa jeg kan faa lettet paa dunken min,» sa gutten.
«Kan Du ikke likesaa godt drikke med mig som med en anden?» sa manden. «Jeg har faret baade vidt og langt, og en øltaar kunde gjøre godt i en gammal skrott,» sa han.
«Jo, kan jeg saa,» sa gutten; «men hvad er du for en, og hvor kommer du ifra?» spurte han.
«Jeg? Jeg er kjendt nok, jeg er Fanden og kommer fra helvete jeg,» sa manden.
«Nei,» sa gutten; «du bare piner og plager folk, og der det er nogen ulykke paa færde, der sier de støtt det er din skyld; dig vil jeg ikke drikke med,» sa gutten.
Saa gik han langt og lenger end langt igjen med øldunken sin, til han syntes den blev saa tung at han ikke orket bære den lenger. Han tok til at se sig omkring igjen, om det ikke kom nogen han kunde drikke med, saa dunken kunde letne. Jo, langt om længe saa kom det en mand igjen, og han var saa tør og skranglete, at det var et rent guds under at han hang ihop.
«God dag,» sa manden.
«God dag igjen,» sa gutten.
«Hvor skal du hen?» spurte manden.
«Jeg skulde se om jeg kunde finde en at drikke med, saa dunken min kunde letne litt, den blir saa tung at bære,» sa gutten.
«Kan du ikke drikke med mig, likesaa godt som med en anden?» sa manden.
«Jo, kan jeg saa,» sa gutten. «Hvad er du for en, du da?» sa han.
«De kalder mig for Døden,» sa manden.
«Dig vil jeg drikke med,» sa gutten, og la ned kaggen sin og gav sig til at tappe øl i skaala. «Du er en fagna mand, for du gjør alle like, baade fattige og rike.»
Saa drak han ham til, og Døden syntes det var et herlig drikke, og da gutten undte ham vel, drak de til skiftes, saa ølet minket og kaggen letnet.
Tilsidst sa Døden: «Jeg har aldrig kjendt drik som smakte bedre og gjorde mig saa godt, som det ølet du har skjænket mig, jeg syntes jeg blev som nyfødt indvendes, og jeg vet ikke hvad jeg skal gjøre dig til takk for det.» Men da han hadde tænkt sig om en stund, saa sa han, at kaggen aldrig skulde bli tom, hvor meget de drak av den, og ølet som var paa den, skulde bli til helsebot, saa gutten kunde gjøre syke friske igjen, bedre end nogen doktor. Og saa sa han, at naar han kom ind til en syk, da skulde Døden støtt være der og syne sig for ham, og det skulde han ha til et sikkert merke, at naar Døden sat ved føttene, saa kunde han frelse den syke med en helsedrik av kaggen, men sat han ved hodegjerdet, saa gaves det hverken hjælperaad eller helsebot for døden.
Gutten var snart navnspurt, saa han blev hentet vidt og bredt, og han hjalp mangfoldige til helsa igjen, som det ikke hadde været hjælp for. Naar han kom ind og saa hvor Døden sat hos den syke, spaadde han enten liv eller død, og støtt var han sandspaadd. Han blev baade en rik mand og en mægtig mand, og tilsidst blev han hentet til en kongsdatter langt borti landene. Hun var saa farlig syk, at ingen doktor trodde sig til at hjælpe hende mere, og saa lovte de ham alt han kunde ønske og forlange, om han kunde frelse hende. Da han kom ind til kongsdatteren, sat Døden ved hodegjerdet, men han sat og blundet og nikket, og mens han sat slik, kjendte hun sig bedre. «Her gjelder det liv eller død,» sa doktoren, og det er vel ingen frelse, om jeg ser ret,» sa han. Men de sa han maatte frelse hende, om det saa skulde koste land og rike. Saa saa han paa Døden, og mens han sat der og blundet igjen, vinket han til tjenerne at de skulde snu sengen i en hast, saa Døden blev sittende ved føttene, og i det samme det var gjort, gav han hende helsedrikken, saa var hun frelst.
«Naa svek du mig,» sa Døden, og naa er det kvitt mellem os.»
«Jeg var nødt til det, om jeg skulde vinde land og rike,» sa gutten.
«Det skal ikke hjælpe dig stort,» sa Døden; «din tid er ute, for naa hører du mig til.»
«Ja, skal det saa være, saa la det saa være,» sa gutten; «men du lar mig vel faa lov til at læse ut Herrens bøn først,» sa han.
Ja, det skulde han faa lov til; men han passet sig vel for at læse Herrens bøn; alt andet læste han, men Fadervor kom aldrig paa hans tunge, og tilsidst mente han, han hadde snytt Døden for alvor. Men da Døden syntes det drygde for lenge, saa gik han dit en nat, og hængte op en stor tavle med Fadervor paa, over sengen til gutten. Da han vaaknet, tok han til at læse paa den, og samlet sig ikke rigtig for han kom til amen; men saa var det for sent.