Et eventyr av Hans Christian Andersen
Det var en gang en fattig prins som hadde et kongerike. Kongeriket hans var veldig lite, men likevel stort nok til å gifte seg på; og han ønsket å gifte seg.
Det var ganske frekt av ham å si til keiserens datter: «Vil du ha meg?»
Men det gjorde han; for navnet hans var berømt vidt og bredt; og det var hundre prinsesser som ville ha svart: «Ja!» og «Tusen takk!»
Vi skal se hva denne prinsessen sa.
Hør her!
Det skjedde at der hvor prinsens far lå begravet, vokste det et rosetre – et nydelig rosetre, som bare blomstret en gang hvert femte år, og selv da bar det bare én blomst, men det var en rose! Den duftet så søtt at alle bekymringer og sorger ble glemt av den som innåndet duften.
Og dessuten hadde prinsen en nattergal, som kunne synge på en slik måte at det virket som om alle søte melodier bodde i den lille strupen hennes. Så prinsessen skulle få rosen og nattergalen; og de ble følgelig lagt i store sølvskrin og sendt til henne.
Keiseren fikk dem brakt inn i en stor hall, der prinsessen lekte «På besøk» med hoffets damer; og da hun så skrinene med gavene, klappet hun i hendene av glede.
Hun sa: «Å, om det bare var en liten pusekatt!»
Men rosetreet, med sin vakre rose, kom til syne.
Alle hoffets damer sa: «Å, så nydelig den er laget!»
Keiseren sa: «Den er mer enn nydelig, den er sjarmerende!»
Men prinsessen rørte ved den, og var nesten klar til å gråte.
Hun sa: «Fy, pappa! Den er ikke laget i det hele tatt, den er naturlig!»
Keiseren sa: «La oss se hva som er i det andre skrinet, før vi kommer i dårlig humør.»
Så kom nattergalen fram og sang så nydelig at først kunne ingen si noe uhumsk om den.
Damene utbrøt: «Superbe! Charmant!»
For de pleide alle å prate fransk, hver verre enn sin nabo.
En gammel ridder sa: «Hvor mye fuglen minner meg om spilledåsen som tilhørte vår velsignede keiserinne. Å ja! Det er de samme tonene, den samme utførelsen.»
Keiseren sa: «Ja! Ja!»
Og han gråt som et barn ved minnet.
Prinsessen sa: «Jeg håper fortsatt at det ikke er en ekte fugl.»
De som hadde brakt den sa: «Jo, det er en ekte fugl.»
Prinsessen sa: «Vel, la fuglen fly da.»
Og hun nektet bestemt å se prinsen.
Men han lot seg ikke avskrekke; han smurte ansiktet brunt og svart; trakk lua ned over ørene, og banket på døren.
Han sa: «God dag, min herre keiseren! Kan jeg få arbeid ved palasset?»
Keiseren sa: «Ja, hvorfor ikke. Jeg trenger noen til å passe på grisene, for vi har veldig mange av dem.»
Så ble prinsen utnevnt til «Keiserlig svinehyrde». Han fikk et skittent lite rom like ved grisebingen; og der satt han hele dagen og arbeidet. På kvelden hadde han laget en nydelig liten kjøkkengryte. Små bjeller hang rundt den; og når gryta kokte, klirret disse bjellene på den mest sjarmerende måten, og spilte den gamle melodien:
«Å! kjære Augustine!
Alt er borte, borte, borte!»
Men det som var enda mer merkelig, var at hvem som helst som holdt fingeren i røyken fra kjøkkengryten, umiddelbart luktet alle rettene som ble laget på hvert ildsted i byen – dette, skjønner du, var noe helt annet enn rosen.
Nå skjedde det at prinsessen gikk forbi; og da hun hørte melodien, sto hun helt stille og virket fornøyd; for hun kunne spille «Lieber Augustine»; det var det eneste stykket hun kunne; og hun spilte det med én finger.
Prinsessen sa: «Men der er jo mitt stykke. Den svinehyrden må sannelig ha vært godt utdannet! Gå inn og spør ham om prisen på instrumentet.»
Så en av hoffets damer måtte løpe inn; hun tok imidlertid på seg tresko først.
Damen sa: «Hva vil du ha for kjøkkengryten?»
Svinegjeteren sa: «Jeg vil ha ti kyss fra prinsessen.»
Damen sa: «Ja, virkelig!»
Svinegjeteren svarte: «Jeg kan ikke selge den for mindre.»
Prinsessen sa: «Han er en frekk fyr!»
Og hun gikk videre; men da hun hadde gått litt, klirret bjellene så vakkert:
«Ach! du lieber Augustin,
Alles ist weg, weg, weg!»
Prinsessen sa:
«Vent. Spør ham om han vil ha ti kyss fra damene ved mitt hoff.»
Svinegjeteren sa:
«Nei takk! Ti kyss fra prinsessen, eller så beholder jeg kjøkkengryten selv.»
Prinsessen sa: «Det går heller ikke an! Men still dere alle foran meg så ingen kan se oss.»
Og hoffets damer stilte seg foran henne og spredte ut kjolene sine – svinegjeteren fikk ti kyss, og prinsessen – kjøkkengryten.
Det var herlig! Gryten kokte hele kvelden og hele neste dag. De visste nøyaktig hva som ble laget på hvert ildsted i hele byen, fra kammerherrens til skomakerens; hoffets damer danset og klappet i hendene.
De sa: «Vi vet hvem som har suppe, og hvem som har pannekaker til middag i dag, hvem som har koteletter, og hvem som har egg. Så interessant!»
Prinsessen sa: «Ja, men hold på hemmeligheten min, for jeg er en keisers datter.»
Svinegjeteren – det vil si – prinsen, for ingen visste at han var annet enn en stygg svinehyrde, lot ikke en dag gå uten å arbeide med noe; han laget til slutt en skralle som, når den ble svingt rundt, spilte alle valser og jigg-melodier som noensinne har blitt hørt siden verdens skapelse.
Prinsessen sa da hun gikk forbi: «Å, det er superbt! Jeg har aldri hørt vakrere komposisjoner! Gå inn og spør ham om prisen på instrumentet; men husk, han skal ikke få flere kyss!»
Damen som hadde vært for å spørre sa: «Han vil ha hundre kyss fra prinsessen!»
Prinsessen sa: «Jeg tror ikke han er ved sine fulle fem!»
Og hun gikk videre, men da hun hadde gått litt, stoppet hun igjen.
Hun sa: «Man må oppmuntre kunsten. Jeg er keiserens datter. Si til ham at han skal, som i går, få ti kyss fra meg, og kan ta resten fra hoffets damer.»
Damene sa: «Å – men det liker vi slett ikke!»
Prinsessen spurte: «Hva mumler dere om? Hvis jeg kan kysse ham, kan sikkert dere også. Husk at dere skylder meg alt.»
Så damene var nødt til å gå til ham igjen.
Han sa: «Hundre kyss fra prinsessen, ellers får alle beholde sitt eget!»
Hun sa: «Still dere rundt!»
Og alle damene stilte seg rundt henne mens kyssingen pågikk.
Keiseren, som tilfeldigvis gikk ut på balkongen akkurat da, sa:
«Hva kan være grunnen til en slik folkemengde nær grisebingen?»
Han gned seg i øynene og tok på seg brillene.
«Det er hoffets damer; jeg må gå ned og se hva de driver med!»
Så dro han opp tøflene i hælen, for han hadde tråkket dem ned.
Så snart han kom ned i gårdsplassen, beveget han seg veldig stille, og damene var så opptatt med å telle kyssene, for at alt skulle gå rettferdig for seg, at de ikke la merke til keiseren. Han reiste seg på tå.
Han sa da han så hva som foregikk:
«Hva er alt dette?»
Og han slo prinsessen over ørene med tøffelen sin, akkurat idet svinegjeteren tok det åttissjette kysset.
Keiseren sa:
«Marsjer ut!»
For han var veldig sint; og både prinsessen og svinegjeteren ble kastet ut av byen.
Prinsessen sto nå og gråt, svinegjeteren skjelte ut, og regnet øste ned.
Prinsessen sa:
«Akk! Ulykkelige skapning som jeg er! Om jeg bare hadde giftet meg med den kjekke unge prinsen! Å, så uheldig jeg er!»
Og svinegjeteren gikk bak et tre, vasket den svarte og brune fargen av ansiktet, kastet av seg de skitne klærne, og trådte fram i sine prinselike gevanter; han så så edel ut at prinsessen ikke kunne annet enn å bøye seg for ham.
Han sa: «Jeg er kommet for å forakte deg. Du ville ikke ha en ærbar prins! Du kunne ikke verdsette rosen og nattergalen, men du var klar til å kysse svinegjeteren for en ynkelig leketøys skyld. Du får som fortjent.»
Han gikk så tilbake til sitt eget lille kongerike og lukket slottsdøren i ansiktet hennes. Nå kunne hun godt synge:
«Akk! kjære Augustin,
Alt er borte, borte, borte!»