Det var en gang en fattig, fattig enke, som bare hadde en sønn. Hun slet med gutten til han hadde gått for presten, men så sa hun til ham at nå kunne hun ikke fø ham lenger. Han fikk dra ut og tjene for sitt brød. Gutten vandret da ut i verden, og da han hadde gått en dags tid eller så, møtte han en fremmed mann.

«Hvor skal du hen?» spurte mannen.

«Jeg skal ut i verden og prøve å få meg tjeneste,» sa gutten.

«Vil du tjene hos meg?»

«Å ja, like gjerne hos deg som hos en annen,» svarte gutten.

«Ja, du skal få det godt hos meg,» sa mannen. «Du skal bare holde meg med selskap og ikke gjøre noe annet.»

Så ble gutten med ham, og levde godt med mat og drikke, og hadde lite eller ingenting å gjøre. Men han så heller aldri et menneske hos mannen. En dag sa mannen til ham:

«Nå reiser jeg bort i åtte dager. I den tiden får du være alene, men du må ikke gå inn i noen av disse fire kamrene her. Gjør du det, så tar jeg livet av deg når jeg kommer tilbake.»

«Nei,» sa gutten, det skulle han nok ikke. Men da mannen hadde vært borte i tre-fire dager, kunne ikke gutten berge seg, men gikk inn i det ene kammerset. Han så seg rundt, men så ingenting annet enn en hylle over døra, og der lå en nypetornpisk. Dette var virkelig noe å forby meg så strengt å se, tenkte gutten.

Da de åtte dagene var omme, kom mannen hjem igjen. «Du har vel ikke vært inne i noen av kamrene?» sa han.

«Nei, det har jeg slett ikke,» sa gutten.

«Ja, det skal jeg snart se,» sa mannen, og dermed gikk han inn i det som gutten hadde vært i. «Jo, du har vært der likevel,» sa han, «og nå skal du miste livet.»

Gutten gråt og ba for seg, og så slapp han da med livet, men dyktig juling fikk han. Da det var overstått, var de like gode venner igjen.

Oversatt med Perplexity.ai

Enkesønnen

Det var en gang ei fattig, fattig enke, som bare hadde en sønn. Hun træla med gutten til han hadde gått for presten, men så sa hun til han at nå kunne hun ikke fø han lenger. Han fikk ut og tjene for sitt brød.

Gutten vandra da ut i verden, og da han hadde gått en dags tid eller så, møtte han en fremmed mann.

«Hvor skal du hen?» spurte mannen.

«Jeg skal ut i verden og prøve å få meg tjeneste,» sa gutten.

«Vil du tjene hos meg?»

«Å ja, likså gjerne hos deg som hos en annen,» svarte gutten.

«Ja, du skal få det godt hos meg,» sa mannen. «Du skal bare holde meg med selskap og ikke gjøre noen ting ellers.»

Så vart gutten med han, og levde vel med mat og drikke, og hadde lite eller ingenting å gjøre. Men han såg heller aldri et menneske hos mannen.

En dag sa mannen til han: «Nå reiser jeg bort i åtte dager. I den tida får du være aleine, men du må ikke gå inn i noe av disse fire kammersa her. Gjør du det, så tar jeg livet av deg når jeg kommer att.»

«Nei,» sa gutten, det skulle han nok ikke.

Men da mannen hadde vært borte en tre-fire dager, kunne ikke gutten berge seg, men gikk inn i det eine kammerset. Han såg seg rundt, men såg ingen ting uten ei hylle over døra, og der låg en nypetornpisk. Dette var riktig noe å forby meg så strengt å se og, det, tenkte gutten.

Da de åtte dagene var omme, kom mannen heim att.

«Du har vel ikke vært inne i noe av kammersa?» sa han.

«Nei, det har jeg slett ikke,» sa gutten.

«Ja, det skal jeg snart se,» sa mannen, og dermed gikk han inn i det som gutten hadde vært i. «Jo, du har vært der likevel,» sa han, «og nå skal du miste livet.»

Gutten gråt og bad for seg, og så slapp han da med livet, men dyktig hogg fikk han. Da det var overstått, var de like gode venner att. Ei tid etter reiste mannen bort på ny. Da ville han være borte i fjorten dager, men først sa han til gutten at han ikke skulle sette sin fot i noe av de kammersa han ikke hadde vært i. Der han hadde vært, kunne han gjerne gå.

Ja, det gikk like ens som forrige gangen, bare at gutten nå holdt seg fra å gå der inn i åtte dager. I det kammerset såg han heller ikke anna enn ei hylle over døra, med en kampestein og ei vasskrukke på. Det var riktig noe å være redd for og, tenkte gutten att.

Da mannen kom heim, spurte han om han hadde vært i noe av kammersa. Nei, var det likt det, der hadde gutten ikke vært.

«Ja, det skal jeg snart se,» sa mannen, og da han såg han hadde vært der likevel, sa han: « Ja, nå sparer jeg deg ikke lenger, nå skal du miste livet!»

Men gutten gråt og bad for seg att, og så slapp han med pryl den gangen au, men det fikk han da og, så mye som kunne ligge på han. Men da han var frisk att, levde han likså godt som før, og han og mannen var like gode venner.

Ei tid etter skulle mannen reise att, og nå ville han være borte i tre veker, og så sa han til gutten at gikk han inn i det tredje kammerset, var det ikke å tenke på liv mer.

Da fjorten dager var gått, kunne ikke gutten berge seg lenger; han smatt inn. Men han såg slett ikke noe der inne, uten en lem i golvet. Da han løfta på den og såg ned igjennom, stod det en stor kopperkjel og putra og kokte der nede, men han såg ingen varme under. Det var artig å kjenne om det var varmt, tenkte gutten, og stakk fingeren nedi. Da han tok den opp att, var den forgylt over det hele. Gutten skrapa og vaska den, men forgyllinga ville ikke gå av. Så bandt han ei fille om, og da mannen kom heim og spurte hva som feilte fingeren hans, sa gutten at han hadde skåret seg så stygt. Men mannen reiv av filla, og da såg han nok hva som vanta fingeren.

Først ville han drepe gutten, men da han gråt og bad igjen, banka han ‘n bare så han låg til sengs i tre dager. Da tok han et horn ned av veggen og smurte han med, så vart gutten like frisk att.

Om ei stund reiste mannen bort for fjerde gangen, og da skulle han ikke komme att før om en måned. Men da sa han til gutten at hvis han gikk inn i det fjerde kammerset, så måtte han aldri tenke på å berge livet.

En to eller tre veker holdt gutten seg, men så kunne han ikke berge seg att. Han måtte og skulle inn i kammerset, og så smatt han inn. Der stod en stor, svart hest på et spelltau, med et glotrau ved hodet og ei høykorg ved rumpa. Gutten syntes det var ulikt. Han bytta om og satte høykorga ved hodet.

Så sa hesten: «Sia du har så godt hjertelag at du vil la meg få mat, skal jeg frelse deg, jeg. Kommer trollet heim nå og finner deg, så dreper han deg. Men nå skal du gå opp på det kammerset som er beint over her, og ta ei rustning av dem som henger der. Og så må du endelig ikke ta noen av de blanke, men den mest rustne du ser, den skal du ta, og sverd og sal skal du leite deg ut på samme viset.»

Det gjorde gutten; men det var tungt å bære det alt sammen.

Da han kom tilbake, sa hesten at nå skulle han kle seg naken og gå ned i

kjelen som stod og kokte i det andre kammerset, og lauge seg. Jeg blir vel fæl da, tenkte gutten, men han gjorde det likevel. Da han hadde lauga seg, vart han både vakker og trivelig, og så raud og hvit som mjølk og blod, og mye sterkere enn før.

«Kjenner du noen forandring?» spurte hesten. « Ja,» sa gutten.

«Prøv å løfte meg,» sa hesten.

Å ja, det kunne han, og sverdet svingte han som ingenting.

«Ja, legg nå salen på meg,» sa hesten, «og ta på deg rustninga, ta så nypetornpisken og steinen og vasskrukka og smurningshornet, så reiser vi.»

Da gutten vel hadde kommet opp på hesten, bar det av garde så han ikke visste hvordan han kom fram.

Han rei ei stund; så sa hesten: «Jeg syns jeg hører en dur. Se deg om, kan du se noe?»

«Det kommer mange, mange etter oss, visst et snes,» sa gutten. «Ja, det er trollet, det,» sa hesten, «nå kommer han med sine.» De rei enda ei stund, til de som kom etter, var tett innpå.

«Kast nå tornepisken bak over aksla di,» sa hesten, «men kast den vel og langt fra meg!» Det gjorde gutten, og i det samme vokste det opp en svær, tjukk nypetornskau.

Så rei gutten igjen et langt, langt stykke, mens trollet måtte heim etter noe å hogge seg igjennom skauen med.

Men om ei stund sa hesten att: «Se bakover, kan du se noe nå?» «Ja, en hel bråte,» sa gutten, «som en stor kirkeallmue.»

«Ja det er trollet det, nå har han flere med seg. Kast nå kampesteinen, men kast den vel og langt fra meg!»

Med det samme gutten gjorde som hesten hadde sagt, vart det et stort kampeberg bak han. Så måtte trollet heim etter noe å hogge seg gjennom berget med, og mens trollet gjorde det, rei gutten igjen et godt stykke.

Men så bad hesten han se seg tilbake igjen, og da såg han det yrte som en hel krigshær. De var så blanke at det skinte av dem.

«Ja,» sa hesten, «det er trollet. Nå har han alle sine med seg. Slå nå vasskrukka ut bak deg, men vokt deg vel så du ikke søler noe på meg!»

Det gjorde gutten, men hvordan han bar seg at, kom han til å miste en dråpe på lenda. Så vart det et stort, stort vann, men av de dråpene han spilte, kom hesten til å stå langt uti vannet. Likevel svømte den da til lands. Da trolla kom til vannet, la de seg ned for å drikke det tomt, og så slurka de i seg til de sprakk.

«Nå er vi kvitt dem,» sa hesten.

Så reiste de i lang, lang tid; til slutt kom de på ei grønn slette i en skau.

«Kle nå av deg hele rustningen og ta bare på de fillete klærne dine,» sa hesten. «Ta så salen av meg og slepp meg, og heng alt inn i den store innhole linda her. Så skal du gjøre deg en parykk av granlav og gå opp til kongsgarden, som ligger tett ved. Der skal du be om tjeneste. Når du så trenger til meg, så gå bare hit og rist på bislet, så skal jeg komme til deg.»

Ja, gutten gjorde som hesten sa, og da han fikk på lavparykken vart han så ussel og bleik og elendig å se på, at ingen kunne kjenne han att. Han kom da til kongsgarden og bad om å få være i kjøkkenet og bære vann og ved til kokka.

Men så spurte kokkejenta: «Hvorfor har du den stygge parykken? Ta av deg den, jeg vil ikke vite av noen så stygg her inne.»

«Det kan jeg ikke,» svarte gutten, «jeg er ikke riktig rein i hodet.»

«Tenker du jeg vil ha deg her ved maten når du er slik da?» sa kokka. «Gå ned til stallmesteren, du passer best til å gå og måke i stallen.»

Men da stallmesteren bad han ta av parykken, fikk han samme svaret, og så ville ikke han heller ha han. «Du kan gå til hagemesteren,» sa han, «du høver best til å gå og grave i jorda.»

Hos hagemesteren fikk han da lov til å bli. Men ingen av de andre tjenerne ville ligge i hus med han. Derfor måtte han sove for seg sjøl under trappa til lysthuset. Det stod på stolper og hadde ei høg trapp. Under den fikk han litt mose til seng, og der låg han så godt han kunne.

Da han hadde vært på kongsgarden ei tid, var det en morgen, i det samme sola rant, at gutten hadde tatt av seg lavparykken og stod og vaska seg. Da var han så vakker at det var en lyst å se.

Prinsessa såg den vakre hagegutten oppe fra vinduet sitt og syntes hun aldri hadde sett noen så vakker. Hun spurte da hagemesteren hvorfor han låg ute under trappa.

«Å, ingen av de andre tjenerne vil ligge sammen med han,» sa hagemesteren.

«La han komme opp i kveld og ligge ved døra inne på kammerset mitt, så skal de vel ikke holde seg for gode til å la han ligge i hus med seg sia,» sa prinsessa. Hagemesteren sa det til gutten. «Mener du jeg vil gjøre det,» sa gutten. «Så ville de si det var noe mellom meg og kongsdattera.»

«Ja, du har grunn til å være redd for det, du,» svarte hagemesteren, «du som er så vakker!»

«Ja ja, når du sier det, så får jeg vel gjøre det,» sa gutten.

Da han skulle oppetter trappene om kvelden, trampa og slampa han slik i vei at de måtte be han gå sakte, så ikke kongen skulle høre det. Han kom inn og la seg, og begynte straks å snorksove.

Så sa prinsessa til terna si: «List deg bort og ta av han lavparykken,» og det gjorde hun. Men i det samme hun ville nappe den, holdt han den med begge hender, og sa at den fikk hun slett ikke. Dermed la han seg til å snorke att. Prinsessa gav terna et vink igjen, og så fikk hun nappa av parykken. Da låg gutten der så pen og raud og hvit som prinsessa hadde sett han i morgensola.

Sia låg gutten hver natt oppe på rommet hos prinsessa.

Men det varte ikke lenge før kongen fikk spurt at hagegutten låg i kammerset hos prinsessa hver natt, og så vart han så harm at han nær hadde tatt livet av gutten. Det gjorde han nå ikke likevel, men kasta han i fangetårnet, og si eia datter stengte han inne på kammerset, så hun aldri fikk lov å komme ut, verken natt eller dag. Alt hun gråt og bad for seg og gutten, så hjalp det ikke. Kongen vart enda harmere ved det.

Ei tid etter vart det ufred og krig i landet, og kongen måtte ruste seg mot en annen konge, som ville ta riket fra han. Da gutten hørte det, bad han fangevokteren gå til kongen for seg, og be om rustning og sverd og lov til å være med i krigen. Alle de andre lo da fangevokteren kom med ærendet sitt, og bad kongen at han måtte få noe gammalt skrammel å ha på seg, så de kunne få den moroa å se slik en stakkar være med i krigen. Det fikk han, og dertil en gammal skarvegamp som hinka på tre bein, det fjerde drog han etter seg.

Så drog de da ut mot fienden, men de var ikke kommet langt bort fra kongsgarden før gutten vart sittende fast i ei myr med gampen sin. Der satt han og hakka og nikka: «Hei, vil du opp! Hei, vil du opp!» sa han til gampen. Det hadde alle de andre si beste moro av, og lo og gjorde narr av gutten mens de rei forbi.

Men aldri før var de borte, så sprang han til linda, tok på seg rustninga og rista på bislet. Straks kom hesten og sa: «Gjør du ditt beste, så skal jeg gjøre mitt!

Da gutten kom etter, var slaget alt i gang, og kongen var i slem knipe. Men aller best det var, hadde gutten jaga fienden lang vei. Kongen og folka hans undra seg mye på hvem det kunne være som kom og hjalp dem. Men ingen kom han så nær at han fikk snakka til han, og da slaget var slutt, var han borte.

Da de drog tilbake, satt gutten ennå i myra og hakka og nikka på den trebeinte gampen. Da lo de att. «Nei se bare, der sitter den fåmingen ennå,» sa de.

Den andre dagen de drog ut, satt gutten der att. De lo igjen og gjorde narr av han. Men aldri før hadde de ridd forbi, så sprang gutten til linda, og alt gikk som dagen før. Alle undra seg på hva det var for ei fremmed kjempe som hadde hjulpet dem. Men ingen kom så nær at han kunne få snakke til han; og det var nå ingen som gjetta på gutten, forstår seg.

Da de drog heim om kvelden, og såg gutten sitte på gampen ennå, lo de han ut, og en skaut ei pil etter han og traff han i beinet. Han til å skrike og bære seg så det var stygt å høre. Så kasta kongen lommetørkleet sitt til han, for at han skulle, knytte det omkring.

Da de drog ut att tredje morgenen, satt gutten i myra att. «Hei, vil du opp! Hei vil du opp!» skreik han til gampen.

«Nei, nei! Han kommer til å sitte der til han svelter i hel,» sa kongens folk mens de rei forbi, og så lo de av han så de var ferdige til å dette av hestene.

Ikke før var de borte, så sprang han til linda att, og kom etter til slaget, nettopp som det gjaldt. Den dagen drepte han den andre kongen, og så var det slutt på krigen med det samme.

Da slaget var ute, fikk kongen se lommetørkleet sitt, som den fremmede kjempa hadde om beinet, og da hadde han lett for å kjenne han. Så tok de han mellom seg til kongsgarden.

Prinsessa såg han oppe fra vinduet og vart så glad at du aldri kan tru det. «Der kommer min kjæreste au!» sa hun.

Så kom smurningshornet fram. Først smurte han seg sjøl på beinet, og sia alle de såra, og så vart de alle sammen gode på øyeblikket.

Da fikk han kongsdattera til ekte. Men da han kom ned i stallen til hesten, den dagen bryllupet skulle stå, stod den der så stur og hengte med ørene og ville slett ikke trekke. Da den unge kongen – for nå var han blitt konge og hadde fått halve riket – snakka til han og spurte hva som vanta han, sa hesten: «Nå har jeg fått deg fram, og nå vil jeg ikke leve lenger. Nå skal du ta sverdet og hogge hodet av meg!»

«Nei, det vil jeg slett ikke gjøre,» sa den nye kongen, «men du skal få alt du vil ha, og stå på stas støtt.»

«Ja, gjør du ikke som jeg sier, skal jeg nok vite å få livet av deg,» sa hesten.

Så måtte da kongen gjøre det. Men da han løfta sverdet og skulle hogge til, var han så ille ved at han måtte snu ansiktet bort, for han orka ikke se på hogget. Men aldri før hadde han hogd av hodet, så stod den vakreste prins der hesten hadde stått.

«Hvor i all verden kom du fra?» spurte kongen.

«Det var jeg som var hest,» svarte prinsen. «For var jeg konge i samme landet som den kongen du drepte i slaget i går; det var han som kasta trollham på meg og solgte meg til trollet. Sia han nå er drept, så får jeg att riket mitt, og du og jeg blir grannekonger, men vi skal nok aldri føre krig med hverandre.»

Og det gjorde de ikke heller. De var venner så lenge de levde, og den eine kom titt og ofte og besøkte den andre.