Kofta hans far

Det var en gang en mann og en kone som hadde tre sønner og en datter. En dag hadde de vært i skogen og hugget ved.

Om kvelden da de kom hjem igjen, hadde mannen glemt kofta si. Så ba han den eldste sønnen om han ville gå opp i skogen etter den. Gutten gikk. Men da han kom et stykke inn i skogen, så han en stor bergjotun som satt på kofta til faren hans.
Gutten ble redd og sa med skjelvende stemme: «Gå av kofta hans far, du!»
«Ja, får jeg deg da?» sa trollet, han var så grov i målet.
«Ja,» svarte gutten, han turte ikke annet.
Så gikk han med jotunen, men kom ikke hjem igjen.

De ble redde der hjemme da han ikke kom, og så skulle andre sønnen gå og lete etter kofta og broren.

Det gikk likedan med ham. Da han var kommet inn i skogen, fikk han se bergjotunen som satt der på trøya til faren hans. Gutten ble ikke mindre redd enn den andre hadde vært.
«Gå av kofta hans far, du!» sa han halvt gråtende.
«Ja, får jeg deg da?» sa jotunen, så grov, så grov i målet.
Gutten svarte ja og fulgte med trollet lenger inn i skogen. Men han kom ikke tilbake.

Far og mor hans undret seg over dette at han ikke kom hjem igjen. De var gamle og svake selv, så de orket lite å gå, enda mindre springe. Derfor sendte de datteren ut, hun skulle se etter brødrene sine, hvor det ble av dem. Hun gikk opp i skogen, og der fikk hun se jotunen, han satt på kofta.
Hun ble så veldig redd. «Vil du ikke gå av kofta hans far, du?» sa hun gråtende.
«Jo, får jeg deg, så,» sa bergtrollet.
Hun turte ikke annet enn å svare ja. Trollet reiste innover, og hun fulgte med ham. Men hjem kom hun ikke.

Troll med kufte. AI-generert.
Troll med kufte. AI-generert.

Nå var det ikke flere igjen av søsknene enn den yngste, som de kalte Askefisen. Faren trodde nå ikke det kunne nytte å la ham gå, for han var så ung. Men Askefisen ville prøve, han var ikke redd, han. Og til skogs bar det med ham.
«Gå av kofta hans far!» sa han da han så jotunen sitte der.
«Ja, får jeg deg da?» sa jotunen.
«Ja, men du får gå foran, så skal jeg gå etter,» sa gutten, han lot seg ikke skremme.

Så sto jotunen opp og gikk foran innover skogen. Askefisen gikk et stykke etter. Først traff han en hare.

«Vil du være drengen min, så skal du få spise deg mett med kjøtt,» sa han til haren.

Ja, det ville haren gjerne og fulgte med ham. De gikk et lite stykke til, så traff de en rev.

«Vil du være drengen min, så skal du få spise deg mett med kjøtt,» sa Askefisen til reven.

Reven hadde ikke noe imot det, og så fulgte han med. De gikk et stykke til, og så traff de en ulv.

«Vil du være drengen min, så skal du få spise deg mett med kjøtt,» sa gutten til ulven.

Ulven var sulten og ville gjerne ha kjøtt. Så fulgte han med dem, og de gikk et stykke, til de traff en bjørn.

«Vil du være drengen min, så skal du få spise deg mett med kjøtt,» sa gutten til bjørnen.

Bjørnen hadde god lyst på det, og så gikk han med dem. Da de hadde gått et stykke til, traff de en løve.

«Vil du være drengen min, så skal du få spise deg mett med kjøtt,» sa gutten.

«Ja,» svarte løven, det ville hun mer enn gjerne. Så ble hun også med.

En gutt som klør et troll. AI-generert

De gikk til de kom til et stort berg. Der banket bergtrollet på, og da gikk døra opp av seg selv. Så sier gutten til dyrene sine at de kunne stå ute, han ville gå inn alene, men døra satte han bare på gløtt. Da han kom inn, skulle de sette seg inntil bordet for å spise, han og jotunen. Borte på grua lå trollkjerringa. Hun begynte å rope: «Klø meg på ryggen! Klø meg på ryggen!» Gutten ropte på haren.

«Kom inn du, haren min!» Haren kom hoppende:

«Hva vil du meg, husbond?» sa haren. «Gå bort og klø trollkjerringa på ryggen!» sa gutten.

Så gikk haren bort og ville grave på ryggen til trollkjerringa. Men trollkjerringa tok staven sin, som lå bak henne, og slo ham i hjel. Så ropte hun igjen:

«Klø meg på ryggen! Klø meg på ryggen!»

«Kom inn, du reven min!» sa Askefisen. Reven kom springende.

«Hva vil du meg, husbond?» sa reven. «Gå bort og klø trollkjerringa på ryggen!» sa gutten.

Reven av sted og begynte å klore trollkjerringa så hun blødde. Men hun var ikke sen med å bruke staven sin, hun slo reven nesten i hjel, så han lå der og klynket. Men trollkjerringa tok en krukke med salve som hang på veggen, smurte seg med den salven, og så ble hun like god igjen.

«Klø meg på ryggen! Klø meg på ryggen!» skrek hun. «Kom inn, du ulven min!» sa gutten. Ulven kom luskende:

«Hva vil du meg, husbond?» sa ulven. «Gå bort og klø trollkjerringa på ryggen,» sa gutten.

Ulven begynte å rispe og rive trollkjerringa så det var stygt å se. Men hun slo til ham med staven, så han krøp ylende bort til benken og la seg. Trollkjerringa smurte seg med den salven, og så var hun like god igjen.

«Klø meg på ryggen! Klø meg på ryggen!» skrek hun. «Kom inn, du bjørnen min!» sa gutten. Bjørnen kom labbende.

«Hva vil du meg, husbond?» sa bjørnen. «Gå bort og klø trollkjerringa på ryggen,» sa gutten. Bjørnen gikk bort og rev henne nesten i stykker. Men hun tok staven sin og slo av den ene foten hans, så bjørnen reiste haltende bort til benken og satte seg. Det var ikke mer enn trollkjerringa rakk å ta krukka ned og smøre seg, og hun ble ikke for vel god igjen. Men enda begynte hun å rope:

«Klø meg på ryggen! Klø meg på ryggen!»

«Kom inn, du løven min,» ropte Askefisen. Løven kom inn.

«Hva vil du meg, husbond?» sa hun. «Gå bort og klø trollkjerringa på ryggen!» sa han.

Løven satte på henne og rev henne i stykker, så hun døde. Så sprang hun på jotunen og rev ham også i hjel.

Askefisen tok ned krukka og smurte haren med salven. Haren livnet straks opp igjen. Reven, ulven og bjørnen ble også gode igjen da de ble smurt, og nå kunne de spise kjøtt, som Askefisen hadde lovet dem. De åt så mye de orket av de døde kroppene.

Da det var gjort, ville gutten se seg om i berget. Gull og sølv fant han i alle kroker. De kom til et rom, og der fant han alle søsknene sine, de lå ihjelslått. Askefisen hentet krukka med den salven i og smurte på dem. Så livnet de igjen, og de ble glade alle sammen da de kjente hverandre.

De samlet så mye gull og sølv som de bare orket å dra med seg, og så reiste de på hjemvei. Kofta til faren glemte de heller ikke.

Oversatt med Perplexity.ai

Originaltekst:

Kufta hans far

Der var ein gong ein mann og ei kone som hadde tre søner og ei dotter. Ein dag hadde dei vore på skogen og hogge ved.

Om kvelden når dei kom heim att, hadde mannen gløymt kufta si. Så bad han den eldste sonen om han ville gå opp i skogen etter henne. Guten gjekk. Men når han kom eit stykke inn i skogen, såg han ein stor bergjøtul som sat på kufta til far hans. Guten vart redd og sa med skjelvande mål: «Gakk tå kufta hans far, du!» «Ja, får eg deg då?» sa trollet, han var så grov i målet. «Ja,» svarte guten, han torde ikkje anna. Så gjekk han med jøtulen, men kom ikkje heim att.

Dei vart redde der heime når han ikkje kom, og så skulle andre sonen gå og leita etter kufta og broren.

Det gjekk like eins med han. Då han var komen inn i skogen, fekk han sjå bergjøtulen som sat der på trøya til far hans. Guten vart ikkje mindre redd enn hin hadde vore. «Gakk tå kufta hans far, du!» sa han halvt gråtande. «Ja, får eg deg då?» sa jøtulen, så grov, så grov i målet. Guten svarte ja og følgde med trollet lenger inn i skogen. Men han kom ikkje tilbake.

Far og mor hans undra seg over dette at han ikkje kom heim att. Dei var gamle og veike sjølve, så dei lite vann gå, mindre springa. Derfor sende dei dottera ut, ho skulle sjå etter brørne sine, kvar det vart tå dei. Ho gjekk opp i skogen, og der fekk ho sjå jøtulen, han sat på kufta. Ho vart så svært redd. «Vil du inkje gå tå kufta hans far, du?» sa ho gråtande. «Jau, får eg deg, så,» sa bergtrollet. Ho torde ikkje anna enn svara ja. Trollet reiste innigjennom, og ho følgde med han. Men heim kom ho ikkje.

No var der ikkje fleire tilbake tå dei syskena enn den yngste, som dei kalla Oskefisen. Faren trudde no ikkje det kunne nytta å lata han gå, for han var så ung. Men Oskefisen ville prøva, han var inkje redd, han. Og på skogen bar det med han. «Gakk tå kufta hans far!» sa han når han såg jøtulen sitja der. «Ja, får eg deg då?» sa jøtulen. «Ja, men du får gå føre, så skal eg gå etter,» sa guten, han let ikkje skremma seg.

Så stod jøtulen opp og gjekk føre innigjennom skogen. Oskefisen gjekk eit stykke etter. Fyrst trefte han ein hare.

«Vil du vera drengen min, så skal du få eta deg mett med kjøt,» sa han til haren.

Ja, det ville haren gjerne og følgde med han. Dei gjekk eit lite stykke til, så trefte dei ein rev.

«Vil du vera drengen min, så skal du få eta deg mett med kjøt,» sa Oskefisen til reven.

Reven hadde inkje imot det, og så følgde han med. Dei gjekk eit stykke til, og så trefte dei ein skrubb.

«Vil du vera drengen min, så skal du få eta deg mett med kjøt,» sa guten til skrubben.

Skrubben var svolten og ville gjerne ha kjøt. Så følgde han med dei, og dei gjekk eit stykke, til dei trefte ein bjørn.

«Vil du vera drengen min, så skal du få eta deg mett med kjøt,» sa guten til bjørnen.

Bjørnen hadde god hug på det, og så gjekk han med dei. Når dei hadde gått eit stykke til, trefte dei ei løve.

«Vil du vera drengen min, så skal du få eta deg mett med kjøt,» sa guten.

«Ja,» svara løva, det ville ho meir enn gjerne. Så vart ho og med.

Dei gjekk til dei kom til eit stort berg. Der banka bergatrollet på, og då gjekk døra opp tå seg sjølv. Så seier guten med dyra sine, at dei kunne stå ute, han ville gå inn åleine, men døra sette han berre attåt. Når han kom inn, skulle dei setja seg innåt bordet til eta, han og jøtulen. Borte på grua låg gygra. Ho tok til å ropa: «Klå meg bak! Klå meg bak!» Guten ropte på haren.

«Kom inn du, haren min!» Haren kom hoppande:

«Kva vil du meg, husbond?» sa haren. «Gakk bort og klå gygra bak!» sa guten.

Så gjekk haren bort og ville grava på ryggen til gygra. Men gygra tok staven sin, som låg attom henne, og slo han i hel. Så ropa ho att:

«Klå meg bak!Klå meg bak!»

«Kom inn, du reven min!» sa Oskefisen. Reven kom springande.

«Kva vil du meg, husbond?» sa reven. «Gakk bort og klå gygra bak!» sa guten.

Reven av stad og til å klora gygra så ho blødde. Men ho var kje sein med å bruka staven sin, ho slo reven mest i hel, så han låg der kvinka. Men gygra tok ei krukke med salve som hekk på veggen, smurde seg med den salven, og så vart ho like god att.

«Klå meg bak! Klå meg bak!» skreik ho. «Kom inn, du skrubben min!» sa guten. Skrubben kom luskande:

«Kva vil du meg, husbond?» sa skrubben. «Gakk bort og klå gygra bak,» sa guten.

Skrubben til å rispa og riva gygra så det var stygt å sjå. Men ho la til han med staven, så han kraup ylande hegi benken og la seg. Gygra smurde seg med den salven, og så var ho like god att.

«Klå meg bak! Klå meg bak!» skreik ho. «Kom inn, du bjørnen min!» sa guten. Bjørnen kom labbande.

«Kva vil du meg, husbond?» sa bjørnen. «Gakk bort og klå gygra bak,» sa guten. Bjørnen gjekk bort og reiv henne mest sund. Men ho tok staven sin og slo av den eine foten hans, så bjørnen reiste haltande hegi benken og sette seg. Det var kje meir enn gygra vann å ta krukka ned og smørja seg, og ho vart ikkje for vel god att. Men endå tok ho til å ropa:

«Klå meg bak! Klå meg bak!»

«Kom inn, du løva mi,» ropte Oskefisen. Løva kom inn.

«Kva vil du meg, husbond?» sa ho. «Gakk bort og klå gygra bak!» sa han.

Løva sette på henne og reiv henne sund, så ho dauda. Så sprang ho på jøtulen og reiv han og i hel.

Oskefisken tok ned krukka og smurde haren med salven. Haren livna straks opp att. Reven, skrubben og bjørnen vart og gode att når dei vart smurde, og no kunne dei eta kjøt, som Oskefisken hadde lova dei. Dei åt så mykje dei vann tå dei daude skrottane.

Då det var gjort, ville guten til å sjå seg om i berget. Gull og sølv fann han i alle krær. Dei kom til eit rom, og der fann han alle syskena sine, dei låg ihelslegne. Oskefisen henta krukka med den salven i og smurde på dei. Så livna dei att, og dei vart glade alle saman når dei kjende kvarandre.

Dei samla så mykje gull og sølv som dei berre vann dra med seg, og så reiste dei på heimveg. Kufta hans far gløymde dei heller ikkje.