Den standhaftige tinnsoldat

Et eventyr av Hans Christian Andersen

Det var en gang tjuefem tinnsoldater, de var alle brødre, for de var født av en gammel tinnkanne. Geværet holdt de i armen og ansiktet satte de rett fram; rød og blå, ganske så flott var uniformen. Det aller første de hørte i denne verden, da lokket ble tatt av esken de lå i, var ordet: «Tinnsoldater!» Det ropte en liten gutt og klappet i hendene; han hadde fått dem, for det var fødselsdagen hans, og stilte dem nå opp på bordet. Den ene soldaten lignet livaktig den andre, bare én eneste var litt annerledes; han hadde ett ben, for han var blitt støpt sist, og så var det ikke nok tinn; likevel sto han like så fast på sitt ene, som de andre på sine to, og det er nettopp han som blir merkverdig.

På bordet, hvor de ble stilt opp, sto mye annet leketøy; men det som falt mest i øynene, var et nydelig slott av papir. Gjennom de små vinduene kunne man se rett inn i salene. Utenfor sto små trær, rundt om et lite speil, som skulle se ut som en sjø; svaner av voks svømte der og speilet seg. Det var alt sammen nydelig, men det nydeligste ble likevel en liten jomfru, som sto midt i den åpne slottsdøren; hun var også klippet ut av papir, men hun hadde et skjørt på av det klareste lin og et lite smalt blått bånd over skulderen som et gevant; midt i det satt en skinnende paljett, like så stor som hele ansiktet hennes. Den lille jomfruen strakte begge armene sine ut, for hun var en danserinne, og så løftet hun det ene benet så høyt i været, at tinnsoldaten slett ikke kunne finne det og trodde at hun bare hadde ett ben likesom han.

«Det var en kone for meg!» tenkte han; «men hun er noe fornem, hun bor i et slott, jeg har bare en eske, og den er vi tjuefem om, det er ikke et sted for henne! Men jeg må se å gjøre bekjentskap!» Og så la han seg så lang han var bak en snusdåse, som sto på bordet; der kunne han riktig se på den lille fine damen, som ble ved å stå på ett ben, uten å komme ut av balanse.

Da det ble utpå kvelden, kom alle de andre tinnsoldatene i esken sin og folkene i huset gikk til sengs. Nå begynte leketøyet å leke, både å få besøk, føre krig og holde ball; tinnsoldatene raslet i esken, for de ville være med, men de kunne ikke få lokket av. Nøtteknekker slo kollbøtter, og griffelen gjorde kommers på tavlen; det var et spetakkel så kanarifuglen våknet, og begynte å snakke med, og det på vers. De to eneste som ikke rørte seg av flekken, var tinnsoldaten og den lille danserinnen; hun holdt seg så rank på tåspissen og begge armene utad; han var like så standhaftig på sitt ene ben, øynene hans kom ikke et øyeblikk fra henne.


Nå slo klokken tolv, og klask, der sprang lokket av snusdåsen, men det var ingen tobakk i, nei, men en liten svart troll, det var et slikt kunststykke.

«Tinnsoldat!» sa trollet, «vil du holde øynene dine hos deg selv!»

Men tinnsoldaten lot som han ikke hørte det.

«Ja, vent til i morgen!» sa trollet.

Da det nå ble morgen, og barna kom opp, ble tinnsoldaten stilt hen i vinduet, og enten det nå var trollet eller trekk, plutselig fløy vinduet opp og soldaten gikk ut på hodet fra tredje etasje. Det var en skrekkelig fart, han vendte benet rett i været, og ble stående på lua, med bajonetten nede mellom brosteinene.

Tjenestejenta og den lille gutten kom straks ned for å lete; men skjønt de var nær ved å tråkke på ham, kunne de likevel ikke se ham. Hadde tinnsoldaten ropt: Her er jeg! så hadde de nok funnet ham, men han fant det ikke passende å skrike høyt, da han var i uniform.

Nå begynte det å regne, den ene dråpen falt tettere enn den andre, det ble en ordentlig skylregn; da den var over, kom det to gategutter.

«Se du!» sa den ene, «der ligger en tinnsoldat! Han skal ut å seile!»

Og så laget de en båt av en avis, satte tinnsoldaten midt i den, og nå seilte han ned i rennesteinen; begge guttene løp ved siden av og klappet i hendene. Bevare oss vel! For noen bølger det gikk i den rennesteinen, og for en strøm det var; ja det hadde da også skylregnet. Papirsbåten vippet opp og ned, og iblant så dreide den så gesvindt, så det dirret i tinnsoldaten; men han forble standhaftig, forandret ikke en mine, så rett fram og holdt geværet i armen.

Plutselig drev båten inn under et langt rennesteinsbrett; der ble det like så mørkt som om han var i esken sin.

«Hvor mon jeg nå kommer hen,» tenkte han, «ja, ja, det er trollets skyld! Akk, satt bare den lille jomfruen her i båten, så måtte det gjerne være en gang så mørkt til!»

I det samme kom det en stor vannrotte, som bodde under rennesteinsbretten.

«Har du pass?» spurte rotten. «Hit med passet!»


Men tinnsoldaten tidde stille og holdt enda fastere på geværet. Båten fór av sted og rotta bak etter. Hu! hvor den skar tenner, og ropte til pinner og strå:

«Stopp ham! Stopp ham! Han har ikke betalt toll! Han har ikke vist pass!»

Men strømmen ble sterkere og sterkere! Tinnsoldaten kunne allerede øyne det lyse dagslyset foran hvor brettet sluttet, men han hørte også en brusende lyd, som nok kunne gjøre en tapper mann forskrekket; tenk deg, rennesteinen styrtet, der brettet endte, rett ut i en stor kanal, det ville være for ham like så farlig, som for oss å seile ned et stort vannfall.

Nå var han allerede så nær at han ikke kunne stanse. Båten fór ut, den stakkars tinnsoldaten holdt seg så stiv han kunne, ingen skulle si om ham at han blunket med øynene. Båten snurret tre fire ganger rundt, og var fylt med vann helt til randen, den måtte synke; tinnsoldaten sto i vann til halsen og dypere og dypere sank båten, mer og mer løste papiret seg opp; nå gikk vannet over soldatens hode, da tenkte han på den lille nydelige danserinnen, som han aldri mer skulle få se; og det klang for tinnsoldatens øre:

«Fare, fare, krigsmann!
Døden skal du lide!»

Nå gikk papiret i stykker, og tinnsoldaten styrtet igjennom men ble i det samme slukt av en stor fisk.

Nei, hvor det var mørkt der inne! Det var enda verre enn under rennesteinsbretten, og så var det så trangt; men tinnsoldaten var standhaftig, og lå så lang han var med geværet i armen.

Fisken fór omkring, den gjorde de aller forferdeligste bevegelser; endelig ble den helt stille, det fór som et lynglimt gjennom den. Lyset skinte ganske klart og én ropte høyt: «Tinnsoldat!» Fisken var blitt fanget, brakt til torget, solgt og kommet opp i kjøkkenet, hvor jenta skar den opp med en stor kniv. Hun tok med to fingre soldaten midt om livet og bar ham inn i stuen, hvor alle sammen ville se en så merkverdig mann, som hadde reist om i magen på en fisk; men tinnsoldaten var slett ikke stolt. De stilte ham opp på bordet og der – nei, hvor det kan gå underlig til i verden! Tinnsoldaten var i den selvsamme stuen han hadde vært i før, han så de selvsamme barna og leketøyet sto på bordet; det deilige slottet med den nydelige lille danserinnen; hun holdt seg fortsatt på det ene benet og hadde det andre høyt i været, hun var også standhaftig; det rørte tinnsoldaten, han var nær ved å gråte tinn, men det passet seg ikke. Han så på henne og hun så på ham, men de sa ingenting.

I det samme tok en av smågutten og kastet soldaten rett inn i ovnen, og han ga slett ingen grunn for det; det var sikkert trollet i dåsen, som var skyld i det.

Tinnsoldaten sto helt opplyst og følte en hete som var forferdelig, men om det var av den virkelige ilden, eller av kjærlighet, det visste han ikke. Fargene var helt gått av ham, om det var skjedd på reisen eller det var av sorg, kunne ingen si. Han så på den lille jomfruen, hun så på ham, og han følte han smeltet, men ennå sto han standhaftig med geværet i armen. Da gikk det opp en dør, vinden tok tak i danserinnen og hun fløy som en sylfide rett inn i ovnen til tinnsoldaten, blusset opp i lue og var borte; så smeltet tinnsoldaten til en klatt, og da jenta dagen etter tok ut asken, fant hun ham som et lite tinnhjerte; av danserinnen derimot var det bare paljetten igjen, og den var brent kullsort.