Eventyr av Hans Christian Andersen
Langt borte herfra, der hvor svalene flyr hen når vi har vinter, bodde en konge som hadde elleve sønner og én datter, Elisa. De elleve brødrene, som var prinser, gikk på skole med stjerne på brystet og sabel ved siden; de skrev på gulltavle med diamantgriffel og leste like godt utenat som inni; man kunne straks høre at de var prinser. Søsteren Elisa satt på en liten skammel av speilglass og hadde en bildebok som var kjøpt for det halve kongeriket.
Å, de barna hadde det så godt, men slik skulle det ikke alltid bli!
Deres far, som var konge over hele landet, giftet seg med en ond dronning som slett ikke var god mot de stakkars barna; allerede den første dagen kunne de godt merke det; på hele slottet var det stor stas, og så lekte barna: komme fremmede; men i stedet for at de ellers fikk alle kakene og stekte eplene som var å overkomme, ga hun dem bare sand i en tekopp og sa at de kunne late som om det var noe.
Uken etter satte hun den lille søsteren Elisa ut på landet hos noen bønderfolk, og det varte ikke lenge før hun fikk kongen innbilt så mye om de stakkars prinsene at han slett ikke brydde seg mer om dem.
«Fly dere ut i verden og skjøtt dere selv!» sa den onde dronningen; «fly som store fugler, uten stemme!» Men hun kunne dog ikke gjøre det så ille som hun gjerne ville; de ble elleve deilige ville svaner. Med et underlig skrik fløy de ut av slottsvinduene hen over parken og skogen.
Det var ennå ganske tidlig morgen da de kom forbi der søsteren Elisa lå og sov i bondens stue; her svevde de over taket, dreide med sine lange halser, og slo med vingene, men ingen hørte eller så det; de måtte igjen av sted, høyt opp mot skyene, langt ut i den vide verden, der fløy de ut i en stor mørk skog som strakte seg helt ned til stranden.
Den stakkars lille Elisa sto i bondens stue og lekte med et grønt blad, annet leketøy hadde hun ikke; og hun stakk et hull i bladet, kikket derigjennom opp på solen, og da var det som om hun så sine brødres klare øyne, og hver gang de varme solstrålene skinte på hennes kinn, tenkte hun på alle deres kyss.
Den ene dagen gikk som den andre. Blåste vinden gjennom de store rosenhekker utenfor huset, da hvisket den til rosene: «Hvem kan være vakrere enn dere,» men rosene ristet på hodet og sa: «Det er Elisa.» Og satt den gamle konen om søndagen i døren og leste i sin salmebok, da vendte vinden bladene og sa til boken: «Hvem kan være frommere enn du?» – «Det er Elisa!» sa salmeboken, og det var den rene sannhet, hva rosene og salmeboken sa.
Da hun var femten år, skulle hun hjem; og da dronningen så hvor vakker hun var, ble hun sint og hatefull; gjerne hadde hun forvandlet henne til en vill svane, akkurat som brødrene, men det turte hun ikke straks, da jo kongen ville se sin datter.
I den tidlige morgenen gikk dronningen inn i badet, som var bygget av marmor og pyntet med myke puter og de deiligste tepper, og hun tok tre padder, kysset dem og sa til den ene: «Sett deg på Elisas hode når hun kommer i badet, så hun kan bli dorsk som du! Sett deg på hennes panne,» sa hun til den andre, «så hun kan bli stygg som du, slik at hennes far ikke kjenner henne! Hvil ved hennes hjerte,» hvisket hun til den tredje, «la henne få et ondt sinn, så hun kan ha pine av det!» Så satte hun paddene ut i det klare vannet, som straks fikk en grønnlig farge, kalte på Elisa, kledde henne av og lot henne stige ned i vannet, og idet hun dukket, satte den ene padden seg i hennes hår, den andre på hennes panne og den tredje på brystet, men Elisa syntes slett ikke å merke det; så snart hun reiste seg opp, fløt det tre røde valmuer på vannet; hadde dyrene ikke vært giftige og kysset av heksen, da hadde de blitt forvandlet til røde roser, men blomster ble de likevel, ved å hvile på hennes hode og ved hennes hjerte; hun var for from og uskyldig til at trolldommen kunne ha makt over henne.
Da den onde dronningen så det, gned hun henne inn med valnøttsaft, så hun ble helt sortbrun, strøk det vakre ansiktet over med en stinkende salve og lot det deilige håret filtre seg; det var umulig å kjenne igjen den vakre Elisa.
Her er oversettelsen til norsk:
Da derfor hennes far så henne, ble han ganske forskrekket og sa at det ikke var hans datter; ingen ville heller kjenne seg igjen i henne, unntatt lenkehunden og svalene, men de var fattige dyr og hadde ikke noe å si.
Da gråt den stakkars Elisa og tenkte på sine elleve brødre, som alle var borte. Bedrøvet listet hun seg ut av slottet, gikk hele dagen over mark og myr inn i den store skogen. Hun visste slett ikke hvor hun ville hen, men hun følte seg så bedrøvet og lengtet etter sine brødre; de var sikkert også, akkurat som hun, jaget ut i verden, og dem ville hun søke og finne.
Bare kort tid hadde hun vært i skogen før natten falt på; hun hadde kommet helt bort fra vei og sti; da la hun seg ned på det myke mosen, leste sin aftenbønn og lente hodet sitt mot en stubbe. Det var så stille, luften var så mild, og rundt omkring i gresset og på mosen skinte, som en grønn ild, over hundre sankthansormer; da hun med hånden forsiktig berørte en av grenene, falt de lysende insektene ned til henne som stjerneskudd.
Hele natten drømte hun om sine brødre; de lekte igjen, som barn, skrev med diamantgriffel på guldtavle og så i den deilige bildeboken som hadde kostet det halve riket; men på tavlen skrev de ikke som før, bare nuller og streker, nei de dristigste bedrifter de hadde utført, alt de hadde opplevd og sett; og i bildeboken var alt levende, fuglene sang, og menneskene gikk ut av boken og snakket til Elisa og hennes brødre, men når hun vendte bladet, sprang de straks tilbake inn for at det ikke skulle komme forvirring i bildene.
Da hun våknet, var solen allerede høyt oppe; hun kunne riktignok ikke se den, de høye trærne bredte sine grener tett og fast ut, men strålene spilte der oppe som et viftende gullflor; det var en duft av det grønne, og fuglene var nær ved å sette seg på skuldrene hennes. Hun hørte vannet plasker; det var mange store kildeveller som alle falt ut i en dam hvor det var den deiligste sandbunn; riktignok vokste det tette busker rundt omkring her, men på ett sted hadde hjortene gravd en stor åpning, og her gikk Elisa hen til vannet; det var så klart at hadde vinden ikke rørt grenene og buskene slik at de beveget seg, måtte hun ha trodd at de var malt nede på bunnen; så tydelig speilet hvert blad seg der, både det solen skinte igjennom og det som helt var i skygge.
Så snart hun så sitt eget ansikt, ble hun ganske forskrekket; så brunt og stygt var det. Men da hun gjorde sin lille hånd våt og gned øynene og pannen, skinte den hvite huden frem igjen. Da la hun av seg alle klærne sine og gikk ut i det friske vannet; et deiligere kongesønn enn henne fantes det ikke i denne verden.
Her er oversettelsen til norsk:
Da hun igjen var kledd og hadde flettet sitt lange hår, gikk hun til den sprudlende kilden, drakk av sin hule hånd, og vandret lengre inn i skogen, uten selv å vite hvorhen. Hun tenkte på sine brødre, tenkte på den gode Gud, som sikkert ikke ville forlate henne; han lot de ville skogeplene gro for å mette den sultne; han viste henne et slikt tre, grenene bugnet av frukt, her holdt hun sitt middagsmåltid, satte støtter under grenene og gikk så inn i den mørkeste delen av skogen. Der var det så stille at hun hørte sine egne fottrinn, hørte hvert lite vissent blad som bøyde seg under foten hennes; ikke en fugl var å se, ikke en solstråle kunne trenge gjennom de store tette tregrenene; de høye stammene sto så nær hverandre at når hun så rett frem, var det som om det ene bjelkegitteret, tett ved det andre, omsluttet henne; å, her var en ensomhet hun aldri før hadde kjent.
Natten ble så mørk; ikke en eneste liten sankthansorm skinte fra mosen, bedrøvet la hun seg ned for å sove; da syntes hun at tregrenene over henne gikk til side og Vårherre med milde øyne så ned på henne, og små engler tittet frem over hodet hans og under armene hans.
Da hun våknet om morgenen, visste hun ikke om hun hadde drømt det, eller om det virkelig var slik.
Hun gikk noen skritt fremover, da møtte hun en gammel kone med bær i kurven sin, den gamle ga henne noen av disse. Elisa spurte om hun ikke hadde sett elleve prinser ride gjennom skogen.
«Nei,» sa den gamle, «men jeg så i går elleve svaner med gullkroner på hodet svømme ned elven her tett ved!»
Og hun førte Elisa et stykke lenger frem til en skrent; nedenfor denne bugtet det seg en elv; trærne på breddene strakte sine lange bladfulle grener over mot hverandre, og der de etter sin naturlige vekst ikke kunne nå sammen, hadde de revet røttene løs fra jorden og hellet ut over vannet med grenene flettet i hverandre.
Elisa sa farvel til den gamle og gikk langs elven, til der den fløt ut i den store, åpne stranden.
Hele det deilige havet lå foran den unge piken; men ikke en seiler viste seg der ute, ikke en båt var å se, hvordan skulle hun dog komme lenger bort. Hun betraktet de utallige småsteinene på stranden; vannet hadde slipt dem alle runde. Glass, jern, steiner, alt som lå skyllet opp, hadde tatt form av vannet, som dog var langt mykere enn hennes fine hånd. «Det blir utrettelig ved å rulle, og så jevner det harde seg, jeg vil være like så utrettelig! Takk for deres lærdom, dere klare, rullende bølger; en gang, det sier hjertet mitt, vil dere bære meg til mine kjære brødre!»
På den oppskyltede tangen lå elleve hvite svanefjær; hun samlet dem i en bukett, det lå vanndråper på dem, om det var dugg eller tårer, kunne ingen se. Ensomt var det ved stranden, men hun følte det ikke; for havet frembød en evig avveksling, ja i noen få timer flere enn de ferske innsjøene kan vise i et helt år. Kom det en stor sort sky, så var det som om sjøen ville si: Jeg kan også se mørk ut, og da blåste vinden og bølgene vendte det hvite ut; men skinte skyene røde og vindene sov, så var havet som et rosenblad; nå ble det grønt, nå hvitt, men hvor stille det hvilte, var det dog ved bredden en sakte bevegelse; vannet hevet seg svakt, som brystet på et sovende barn.
Her er oversettelsen til norsk:
Da solen var i ferd med å gå ned, så Elisa elleve ville svaner med gullkroner på hodet fly mot land, de svevde den ene bak den andre; det så ut som et langt hvitt bånd; da steg Elisa opp på skrenten og gjemte seg bak en busk; svanene satte seg nær ved henne og slo med sine store, hvite vinger.
I det solen var under vannet, falt plutselig svanehammen og der sto elleve deilige prinser, Elisas brødre. Hun utstøtte et høyt skrik; for selv om de hadde forandret seg mye, visste hun at det var dem, følte at det måtte være dem; og hun sprang i deres armer, kalte dem ved navn og de ble så lykkelige da de så og kjente igjen sin lille søster, som nå var så stor og deilig. De lo og de gråt, og snart hadde de forstått hverandre, hvor ond deres stemor hadde vært mot dem alle.
«Vi brødre,» sa den eldste, «flyr som ville svaner så lenge solen står på himmelen; når den er nede, får vi vår menneskelige skikkelse; derfor må vi alltid ved solnedgang passe på å ha hvile for foten; for flyr vi da oppe mot skyene, må vi, som mennesker, styrte ned i dypet. Her bor vi ikke; det ligger et like så vakkert land som dette på den andre siden av sjøen; men veien dit er lang, det store havet må vi over, og det finnes ingen øy på vår vei hvor vi kan overnatte, bare en ensom liten klippe rager opp midt der ute; den er ikke større enn at vi side om side kan hvile på den; går sjøen sterkt, sprøyter vannet høyt over oss; men likevel takker vi vår Gud for den. Der overnatter vi i vår skikkelse som menneske, uten den kunne vi aldri besøke vårt kjære fedreland, for to av årets lengste dager bruker vi til vår flukt. Bare en gang om året er det forunt oss å besøke vårt fedrenehjem, elleve dager tør vi bli her, fly hen over denne store skogen, hvorfra vi kan øyne slottet hvor vi ble født og hvor vår far bor, se det høye tårnet av kirken hvor mor er begravet. – Her synes vi trær og busker er i slekt med oss, her løper de ville hestene hen over slettene, som vi så det i vår barndom; her synger kullbrenneren de gamle sangene vi danset etter som barn, her er vårt fedreland, her dras vi hen og her har vi funnet deg, du kjære, lille søster! To dager til tør vi bli her, så må vi bort over havet til et deilig land, men som ikke er vårt fedreland! Hvordan får vi deg med? Vi har hverken skip eller båt!»
«Hvordan skal jeg kunne redde dere!» sa søsteren.
Og de snakket sammen nesten hele natten, det ble bare blundet noen timer.
Elisa våknet ved lyden av svanevingene som suste over henne. Brødrene var igjen forvandlet og de fløy i store sirkler og til slutt langt bort, men en av dem, den yngste, ble igjen; og svanen la hodet sitt i fanget hennes og hun klappet de hvite vingene; hele dagen var de sammen. Mot kvelden kom de andre tilbake, og da solen var nede, sto de i sin naturlige skikkelse.
«I morgen flyr vi herfra, tør ikke komme tilbake før om et helt år, men deg kan vi ikke slik forlate! Har du mot til å følge med? Min arm er sterk nok til å bære deg gjennom skogen, skal vi da ikke alle ha sterke vinger nok til å fly med deg over havet.»
«Ja, ta meg med!» sa Elisa.
Her er oversettelsen til norsk:
Hele natten tilbrakte de med å flette et nett av den smidige pilebarken og de seige sivene, og det ble stort og sterkt; på dette la Elisa seg, og da solen så kom frem, og brødrene forvandlet seg til ville svaner, grep de i nettet med nebbene sine og fløy høyt mot skyene med den kjære søsteren, som fortsatt sov. Solstrålene falt rett på ansiktet hennes, derfor fløy en av svanene over hodet hennes, slik at de brede vingene kunne gi skygge.
De var langt fra land da Elisa våknet; hun trodde fortsatt hun drømte, så underlig forekom det henne å bli båret over havet, høyt gjennom luften. Ved siden av henne lå en gren med deilige modne bær, og en bunt velsmakende røtter; dem hadde den yngste av brødrene samlet og lagt til henne, og hun smilte takknemlig til ham, for hun kjente at det var ham som fløy rett over hodet hennes og skygget med vingene.
De var så høyt oppe at det første skipet de så under seg, syntes som en hvit måke som lå på vannet. En stor sky sto bak dem, det var et helt fjell, og på den så Elisa skyggen av seg selv og de elleve svanene, så kjempestore fløy de der; det var et bilde, praktfullere enn hun noen gang hadde sett før; men etter hvert som solen steg høyere og skyen ble lengre bak dem, forsvant det svevende skyggebildet.
Hele dagen fløy de av sted, som en susende pil gjennom luften, men likevel var det langsommere enn ellers, nå som de hadde søsteren å bære. Det trakk opp til uvær, kvelden nærmet seg; engstelig så Elisa solen synke, og ennå var ikke den ensomme klippen i havet å øyne; det forekom henne at svanene gjorde sterkere slag med vingene. Akk! Hun var skyld i at de ikke kom fort nok av sted; når solen var nede, ville de bli til mennesker, styrte i havet og drukne. Da ba hun i sitt hjertes innerste en bønn til Vårherre, men ennå øynet hun ingen klippe; den sorte skyen kom nærmere; de sterke vindkastene varslet en storm; skyene sto i en eneste stor truende bølge, som fast som bly skjøt fremover; lyn blinket på lyn.
Nå var solen like ved randen av havet. Elisas hjerte bevet; da skjøt svanene nedover, så hastig at hun trodde hun skulle falle; men så svevde de igjen. Solen var halvt nede i vannet; da først øynet hun den lille klippen under seg, den så ut som om den ikke var større enn en sel som stakk hodet opp av vannet. Solen sank så raskt; nå var den bare som en stjerne; da rørte foten hennes ved den faste grunnen, solen sluknet lik den siste gnisten i det brennende papiret; arm i arm så hun brødrene stå rundt seg; men mer plass enn akkurat til dem og henne var det heller ikke. Sjøen slo mot klippen og gikk som et skybrudd over dem; himmelen skinte i en stadig flammende ild og slag på slag rullet tordenen; men søster og brødre holdt hverandre i hendene og sang en salme, som ga dem trøst og mot.
Her er oversettelsen til norsk:
I daggryet var luften ren og stille; så snart solen steg, fløy svanene med Elisa bort fra øya. Havet gikk ennå sterkt, det så ut, da de var høyt oppe, som om det hvite skummet på den sortgrønne sjøen var millioner svaner som fløt på vannet.
Da solen kom høyere, så Elisa foran seg, halvt svevende i luften, et fjellland med skinnende ismasser på fjellene og midt på strakte det seg et visst milelang slott, med den ene dristige søylegangen ovenpå den andre; nedenfor gynget palmeskoger og praktblomster, store som møllehjul. Hun spurte om det var landet hun skulle til, men svanene ristet på hodet, for det hun så var Fata Morganas deilige, alltid omskiftelige skyslott; dit inn turde de ikke bringe noe menneske. Elisa stirret på det; da styrtet fjell, skoger og slott sammen, og der sto tjue stolte kirker, alle like hverandre, med høye tårn og spisse vinduer. Hun syntes å høre orgelet klinge, men det var havet hun hørte. Nå var hun kirkene ganske nær, da ble disse til en hel flåte som seilte hen under henne; hun så ned, og det var kun havtåke som jaget hen over vannet. Ja, en evig veksling hadde hun for øye, og nå så hun det virkelige landet hun skulle til; der reiste seg de deilige blå fjellene, med cederskoger, byer og slott. Lenge før solen gikk ned, satt hun på fjellet foran en stor hule som var begrodd med fine, grønne slyngplanter; det så ut som det var broderte tepper.
«Nå skal vi se hva du drømmer her i natt!» sa den yngste broren og viste henne soverommet hennes.
«Gid jeg måtte drømme hvordan jeg skulle redde dere!» sa hun; og denne tanken beskjeftiget henne så levende; hun ba så inderlig til Gud om hans hjelp, ja selv i søvne fortsatte hun sin bønn; da forekom det henne at hun fløy høyt opp i luften, til Fata Morganas skyslott, og feen kom henne i møte, så vakker og glitrende, og likevel lignet hun ganske den gamle konen som ga henne bær i skogen og fortalte henne om svanene med gullkronene på.
«Dine brødre kan reddes!» sa hun, «men har du mot og utholdenhet. Vel er havet mykere enn dine fine hender, og omformer likevel de harde steinene, men det føler ikke den smerten dine fingre ville føle; det har intet hjerte, lider ikke den angsten og kvalen du må utholde. Ser du denne brenneslen jeg holder i hånden min? Av denne sorten vokser mange rundt om hulen hvor du sover; kun de der, og de som skyter frem på kirkegårdens graver, er brukelige, merk deg det; dem må du plukke, skjønt de vil brenne huden din i blemmer; bryt neslene med føttene dine, da får du lin; med det skal du sno og binde elleve panserskjorter med lange ermer, kast disse over de elleve ville svanene, så er trolldommen løst. Men husk vel på at fra det øyeblikket du begynner dette arbeidet, og like til det er fullført, om det enn går år imellom, må du ikke snakke; det første ordet du sier, går som en drepende dolk i dine brødres hjerte; ved din tunge henger deres liv. Merk deg alt dette!»
Her er oversettelsen til norsk:
Og hun rørte i det samme ved hennes hånd med neslen; den var som en brennende ild, Elisa våknet derved. Det var lys dag, og tett ved, hvor hun hadde sovet, lå en nesle, som den hun hadde sett i drømme. Da falt hun på sine knær, takket Vårherre, og gikk ut av hulen for å begynne på sitt arbeid.
Med de fine hendene grep hun ned i de heslige neslene, de var som ild; store blemmer brente de på hendene og armene hennes, men gjerne ville hun lide det, kunne hun redde de kjære brødrene. Hun brøt hver nesle med sine nakne føtter og snodde den grønne linen.
Da solen var nede, kom brødrene, og de ble forskrekket ved å finne henne så taus; de trodde at det var en ny trolldom av den onde stemoren; men da de så hendene hennes, forsto de hva hun gjorde for deres skyld, og den yngste broren gråt, og hvor tårene hans falt, der følte hun ingen smerter, der forsvant de brennende blemmene.
Natten tilbrakte hun med sitt arbeid, for hun hadde ingen ro før hun hadde reddet de kjære brødrene; hele den følgende dagen, mens svanene var borte, satt hun i sin ensomhet, men aldri hadde tiden fløyet så hurtig. En panserskjorte var allerede ferdig, nå begynte hun på den neste.
Da klang jakthorn mellom fjellene; hun ble ganske engstelig; lyden kom nærmere; hun hørte hunder gjø; forskrekket søkte hun inn i hulen, bandt neslene hun hadde samlet og heglet, i et knippe, og satte seg på det.
I det samme kom en stor hund springende frem fra krattet, og straks etter en, og enda en; de gjødde høyt, løp tilbake, og kom frem igjen. Det varte ikke mange minutter, så sto alle jegerne utenfor hulen, og den vakreste blant dem var landets konge, han trådte hen til Elisa, aldri hadde han sett en skjønnere pike.
«Hvor er du kommet her, du deilige barn!» sa han. Elisa ristet på hodet, hun turde jo ikke snakke, det gjaldt hennes brødres frelse og liv; og hun skjulte hendene sine under forkleet, så kongen ikke skulle se hva hun måtte lide.
«Følg med meg!» sa han, «her må du ikke bli! Er du god, som du er vakker, da vil jeg kle deg i silke og fløyel, sette gullkronen på ditt hode, og du skal bo og bygge i mitt rikeste slott!» – og så løftet han henne opp på hesten sin; hun gråt, vred hendene sine, men kongen sa: «Jeg vil bare ditt beste! En gang skal du takke meg for dette!» og så for han av sted mellom fjellene, og holdt henne foran på hesten, og jegerne jaget etter.
Her er oversettelsen til norsk:
Da solen gikk ned, lå den praktfulle kongsbyen med kirker og kupler foran, og kongen førte henne inn i slottet, hvor store springvann plasket i de høye marmorsalene, hvor vegger og tak pranget med malerier, men hun hadde ikke øyne for det, hun gråt og sørget; godvillig lot hun kvinnene kle henne i de kongelige klærne, flette perler i håret hennes, og trekke fine hansker over de forbrente fingrene.
Da hun sto der i all sin prakt, var hun så blendende vakker at hoffet bøyde seg enda dypere for henne, og kongen kåret henne til sin brud; skjønt erkebiskopen ristet på hodet og hvisket at den vakre skogspiken visst var en heks, hun blendet øynene deres og bedåret kongens hjerte.
Men kongen hørte ikke på det, lot musikken klinge, de kosteligste rettene frembæres, de yndigste pikene danse om henne, og hun ble ført gjennom duftende hager inn i praktfulle saler; men ikke et smil gikk over leppene hennes, eller frem i øynene hennes, sorgen sto der som evig arv og eie. Nå åpnet kongen et lite kammer, tett ved der hun skulle sove; her var pyntet med kostelige grønne tepper, og lignet ganske hulen hvor hun hadde vært; på gulvet lå det knippet med lin hun hadde spunnet av neslene, og under taket hang panserskjorten som var strikket ferdig; alt dette hadde en av jegerne tatt til seg som noe kuriøst.
«Her kan du drømme deg tilbake til ditt fordums hjem!» sa kongen. «Her er det arbeidet som beskjeftiget deg der; nå, midt i all din prakt, vil det more deg å tenke tilbake på den tiden.»
Da Elisa så dette, som lå hennes hjerte så nært, spilte et smil om munnen hennes, og blodet vendte tilbake i kinnene; hun tenkte på sine brødres frelse, kysset kongens hånd, og han trykket henne til sitt hjerte og lot alle kirkeklokker forkynne bryllupsfest. Den deilige stumme piken fra skogen var landets dronning.
Da hvisket erkebiskopen onde ord i kongens øre, men de sank ikke ned til hans hjerte, bryllupet skulle stå, erkebiskopen selv måtte sette kronen på hodet hennes, og han trykket med ond uvilje den trange ringen fast ned over pannen, så det gjorde vondt; dog lå det en tyngre ring om hennes hjerte, sorgen over hennes brødre; hun følte ikke den legemlige pinen. Munnen hennes var stum, et eneste ord ville jo skille brødrene hennes ved livet, men i øynene hennes lå det en dyp kjærlighet til den gode, vakre kongen, som gjorde alt for å glede henne. Med hele sitt hjerte ble hun ham dag for dag mer glad i; å, om hun bare turde betro seg til ham, si ham sin lidelse! Men stum måtte hun være, stum måtte hun fullføre sitt verk. Derfor listet hun seg om natten fra hans side, gikk inn i det lille lønkammeret som var smykket som hulen, og hun strikket den ene panserskjorten ferdig etter den andre; men da hun begynte på den syvende, hadde hun ikke mer lin.
Her er oversettelsen til norsk:
På kirkegården visste hun at neslene grodde, som hun skulle bruke, men selv måtte hun plukke dem, hvordan skulle hun komme seg dit ut?
«Å, hva er smerten i fingrene mine mot den kvalen hjertet mitt lider!» tenkte hun, «jeg må våge det! Vårherre vil ikke slå hånden av meg!» Med en hjerteangst, som om det var en ond gjerning hun hadde fore, listet hun seg i den måneklare natten ned i hagen, gikk gjennom de lange alleene, ut på de ensomme gatene, hen til kirkegården. Der så hun på en av de bredeste gravsteinene satt en krets av lamier, heslige hekser, de tok av seg fillene sine, som om de ville bade seg, og så gravde de med de lange magre fingrene ned i de friske gravene, tok likene frem og åt kjøttet deres. Elisa måtte gå tett forbi dem, og de festet sine onde øyne på henne, men hun leste sin bønn, samlet de brennende neslene, og bar dem hjem til slottet.
Bare ett eneste menneske hadde sett henne, erkebiskopen, han var oppe når de andre sov; nå hadde han dog fått rett i det han mente: at det ikke var som det skulle være med dronningen; hun var en heks, derfor hadde hun bedåret kongen og hele folket.
I skriftestolen sa han til kongen hva han hadde sett, og hva han fryktet, og da de harde ordene kom fra tungen hans, ristet de utskårne helgenbildene med hodet, som om de ville si: Det er ikke så, Elisa er uskyldig! Men erkebiskopen la det annerledes ut, mente at de vitnet mot henne, at de ristet på hodet over hennes synd. Da rullet to tunge tårer ned over kongens kinn, han gikk hjem med tvil i sitt hjerte, og han lot som om han sov om natten, men det kom ingen rolig søvn i øynene hans, han merket hvordan Elisa sto opp, og hver natt gjentok hun dette og hver gang fulgte han sakte etter, og så at hun forsvant i sitt lønkammer.
Dag for dag ble minen hans mørkere, Elisa så det, men skjønte ikke hvorfor, men det engste henne, og hva led hun ikke i sitt hjerte for brødrene! På det kongelige fløyelet og purpuret rant hennes salte tårer, de lå der som glitrende diamanter, og alle som så den rike prakten, ønsket å være dronningen. Snart var hun imidlertid til ende med sitt arbeid, bare én panserskjorte manglet ennå; men lin hadde hun heller ikke mer; og ikke en eneste nesle. En gang, kun denne siste, måtte hun derfor på kirkegården og plukke noen håndfuller. Hun tenkte med angst på den ensomme vandringen, og på de skrekkelige lamiene; men viljen hennes var fast, som hennes tillit til Vårherre.
Elisa gikk, men kongen og erkebiskopen fulgte etter, de så henne forsvinne ved gitterporten inn til kirkegården og da de nærmet seg den, satt lamiene på gravsteinen, som Elisa hadde sett dem, og kongen vendte seg bort; for blant disse tenkte han seg henne, hvis hode ennå denne kvelden hadde hvilt ved hans bryst.
«Folket må dømme henne!» sa han, og folket dømte, hun skal brennes i de røde flammene.
Fra de praktfulle kongesalene ble hun ført hen i et mørkt, fuktig hull, hvor vinden pep inn av det gitrede vinduet; i stedet for fløyel og silke ga de henne det knippet med nesler hun hadde samlet, det kunne hun legge hodet sitt på; de harde brennende panserskjortene hun hadde strikket, skulle være dyne og teppe, men intet kjærere kunne de skjenke henne, hun tok igjen fatt på sitt arbeid og ba til sin Gud. Utenfor sang gateguttene spotteviser om henne; ingen sjel trøstet henne med et kjærlig ord.
Her er oversettelsen til norsk:
Da suste det mot kvelden, tett ved gitteret, en svanevinge, det var den yngste av brødrene; han hadde funnet søsteren; og hun hulket høyt av glede, skjønt hun visste at natten som kom, muligens var den siste hun hadde å leve i; men nå var jo arbeidet også nesten fullført og hennes brødre var her.
Erkebiskopen kom for å være den siste timen hos henne, det hadde han lovet kongen, men hun ristet på hodet, ba med blikk og miner at han ville gå; i denne natten måtte hun jo ende sitt arbeid, ellers var alt til ingen nytte; alt, smerte, tårer og de søvnløse nettene; erkebiskopen gikk bort med onde ord imot henne, men den stakkars Elisa visste hun var uskyldig, og fortsatte sitt arbeid.
De små musene løp på gulvet, de slepte neslene hen for føttene hennes, for dog å hjelpe litt, og trostefuglen satte seg ved vinduets gitter og sang hele natten, så lystig den kunne, så hun ikke skulle tape motet.
Det var ennå ikke mer enn dagning, først om en time ville solen komme opp, da sto de elleve brødrene ved slottets port, forlangte å føres for kongen, men det kunne ikke skje, ble det svart, det var jo natt ennå, kongen sov og turde ikke vekkes. De ba, de truet, vakten kom, ja selv kongen trådte ut og spurte hva det betydde; da kom solen i det samme opp, og der var ingen brødre å se, men hen over slottet fløy elleve ville svaner.
Ut av byens port strømmet hele folket, de ville se heksen bli brent. En ussel hest trakk kjerra hun satt i; man hadde gitt henne en kittel på, av grovt sekketøy; hennes deilige lange hår hang løst om det vakre hodet; kinnene hennes var dødsbleke, leppene hennes beveget seg sakte, mens fingrene snodde den grønne linen; selv på veien til sin død slapp hun ikke det påbegynte arbeidet, de ti panserskjortene lå ved føttene hennes, den ellevte strikket hun på. Pøbelen forhånet henne.
«Se til heksen, hvor hun mumler! Ikke en salmebok har hun i hånden, nei sitt lede trolleri sitter hun med, riv det fra henne i tusen stykker!»
Og de trengte seg alle inn på henne og ville sønderrive det; da kom elleve hvite svaner flyvende, de satte seg rundt om henne på kjerra og slo med sine store vinger. Da vek mengden forskrekket til side.
«Det er et tegn fra Himmelen! Hun er visst uskyldig!» hvisket mange, men de våget ikke å si det høyt.
Nå grep bøddelen henne ved hånden, da kastet hun i hast de elleve skjortene over svanene og der sto elleve deilige prinser, men den yngste hadde en svanevinge i stedet for sin ene arm, for det manglet et erme i hans panserskjorte, det hadde hun ikke fått ferdig.
«Nå tør jeg tale!» sa hun, «jeg er uskyldig!»
Her er oversettelsen til norsk:
Og folket som så hva som hadde skjedd, bøyde seg for henne som for en helgeninne; men hun sank livløs i brødrenes armer, slik hadde spenning, angst og smerte virket på henne.
«Ja, uskyldig er hun!» sa den eldste broren, og nå fortalte han alt som hadde skjedd, og mens han talte, spredte det seg en duft som av millioner roser, for hvert vedstykke i bålet hadde slått røtter og skutt grener; der sto en duftende hekk, så høy og stor med røde roser; øverst satt en blomst, hvit og skinnende, den lyste som en stjerne, den brøt kongen av, satte den på Elisas bryst, da våknet hun med fred og lykksalighet i sitt hjerte.
Og alle kirkeklokkene ringte av seg selv og fuglene kom i store flokker; det ble et bryllupstog tilbake til slottet, som ennå ingen konge hadde sett maken til.