Eventyr av Hans Christian Andersen
Ute på landet var det en gammel gård, og i den var det en gammel herremann som hadde to sønner som var så vittige at det halve var nok; de ville fri til kongens datter og det turte de, for hun hadde kunngjort at hun ville ta til mann den hun fant best kunne tale for seg.
De to forberedte seg nå i åtte dager, det var den lengste tiden de hadde til det, men det var også nok, for de hadde forkunnskaper og de er nyttige. Den ene kunne utenat hele det latinske leksikonet og byens avis for tre år, og det både forfra og bakfra; den andre hadde gjort seg kjent med alle laugsartiklene og hva hver oldermann måtte vite, så kunne han snakke om staten, mente han, dessuten forsto han også å brodere seler, for han var fin og fingernem.
«Jeg får kongedatteren!» sa de begge to, og så ga faren deres dem hver en deilig hest; han som kunne leksikonet og avisene fikk en kullsvart, og han som var oldermannsklok og broderte fikk en melkehvit, og så smurte de seg i munnvikene med tran, for at de skulle bli mer smidige. Alle tjenestefolkene var nede i gården for å se dem stige til hest; i det samme kom den tredje broren, for det var tre, men det var ingen som regnet ham med som bror, for han hadde ikke slik lærdom som de to, og ham kalte de bare Kloss-Hans.
«Hvor skal dere hen siden dere er i stadstøyet?» spurte han.
«Til hoffet for å snakke oss kongedatteren til! Har du ikke hørt hva trommen går om over hele landet!» Og så fortalte de ham det.
«Hille den, så må jeg nok med!» sa Kloss-Hans og brødrene lo av ham og red av sted.
«Far, la meg få en hest!» ropte Kloss-Hans. «Jeg får sånn lyst til å gifte meg. Tar hun meg, så tar hun meg! og tar hun meg ikke, så tar jeg henne allikevel!»
«Det er noe tull!» sa faren, «Deg gir jeg ingen hest. Du kan jo ikke snakke! nei, brødrene det er staskarene!»
«Får jeg ingen hest!» sa Kloss-Hans, «så tar jeg geitebukken, den er min egen, og den kan godt bære meg!» og så satte han seg skrevs over geitebukken, stakk hælene i siden på den og fór av sted bortover landeveien. Hei! hvor det gikk. «Her kommer jeg!» sa Kloss-Hans, og så sang han så det skingret etter.
Men brødrene red ganske stille forut; de sa ikke et ord, de måtte tenke over alle de gode innfallene de ville komme med, for det skulle nå være så utspekulert!
«Halehoi!» ropte Kloss-Hans, «her kommer jeg! se hva jeg fant på landeveien!» og så viste han dem en død kråke han hadde funnet!
«Kloss!» sa de, «hva vil du med den?»
«Den vil jeg gi til kongedatteren!»
«Ja, gjør du det!» sa de, lo og red videre.
«Halehoi! her kommer jeg! se, hva jeg nå har funnet, det finner man ikke hver dag på landeveien!»
Og brødrene vendte om igjen for å se hva det var. «Kloss!» sa de, «det er jo en gammel tresko, som overdelen har falt av! skal kongedatteren ha den også?»
«Det skal hun!» sa Kloss-Hans; og brødrene lo og de red og de kom langt foran.
«Halehoi! her er jeg!» ropte Kloss-Hans; «nei, nå blir det verre og verre! halehoi! det er makeløst!»
«Hva har du nå funnet!» sa brødrene.
«Å!» sa Kloss-Hans, «det er ikke til å snakke om! hvor hun vil bli glad, kongedatteren!»
«Uff!» sa brødrene, «det er jo søle som er kastet rett opp av grøfta!»
«Ja det er det!» sa Kloss-Hans, «og det er den fineste sorten, man kan ikke holde på den!» og så fylte han lommen.
Men brødrene red alt hva tøyet kunne holde, og så kom de en hel time foran og stoppet ved byens port, og der fikk frierne nummer etter som de kom, og ble satt i rekke, seks i hvert geledd og så tett at de ikke kunne røre armene, og det var nå meget godt, for ellers hadde de spretta opp ryggstykkene på hverandre, bare fordi den ene sto foran den andre.
Alle landets øvrige innbyggere sto rundt om slottet, helt opp til vinduene for å se kongedatteren ta imot frierne, og så snart en av dem kom inn i stua, slo taleevnen klikk for ham.
«Duger ikke!» sa kongedatteren. «Vekk!»
Nå kom den av brødrene som kunne leksikonet, men det hadde han rent glemt ved å stå i rekke, og gulvet knirket og taket var av speilglass, så han så seg selv på hodet, og ved hvert vindu sto tre skrivere og en oldermann, som hver skrev opp alt som ble sagt, så det straks kunne komme i avisen og selges for to skilling på hjørnet. Det var fryktelig, og så hadde de fyrt sånn i ovnen at den var rød i tromma!
«Det er en svær varme her inne!» sa frieren.
«Det er fordi min far i dag steker hanekyllinger!» sa kongedatteren.
«Bæh!» der sto han, den talen hadde han ikke ventet; ikke et ord visste han å si, for noe morsomt ville han ha sagt. Bæh!
«Duger ikke!» sa kongedatteren. «Vekk!» og så måtte han av sted. Nå kom den andre broren.
«Her er en forferdelig hete!» – sa han.
«Ja, vi steker hanekyllinger i dag!» sa kongedatteren.
«Hva be – hva?» sa han, og alle skriverne skrev hva be – hva!
«Duger ikke!» sa kongedatteren. «Vekk!»
Nå kom Kloss-Hans, han red på geitebukken rett inn i stua. «Det var da en gloende hete!» sa han.
«Det er fordi jeg steker hanekyllinger!» sa kongedatteren.
«Det var jo fint det!» sa Kloss-Hans, «så kan jeg vel få en kråke stekt?»
«Det kan De meget godt!» sa kongedatteren, «men har De noe å steke den i, for jeg har hverken gryte eller panne!»
«Men det har jeg!» sa Kloss-Hans. «Her er kokekar med tinnkrampe!» og så trakk han den gamle treskoen frem og satte kråka midt i den.
«Det er til et helt måltid!» sa kongedatteren, «men hvor får vi saus fra!»
«Den har jeg i lomma!» sa Kloss-Hans. «Jeg har så mye jeg kan søle av det!» og så helte han litt søle av lommen.
«Det liker jeg!» sa kongedatteren, «Du kan da svare! og du kan snakke og deg vil jeg ha til mann! men vet du, at hvert ord vi sier og har sagt, skrives opp og kommer i morgen i avisen! ved hvert vindu ser du stå tre skrivere og en gammel oldermann, og oldermannen er den verste for han kan ikke forstå!» og det sa hun nå for å gjøre ham redd. Og alle skriverne vrinket og slo en blekkflekk på gulvet.
«Det er nok herskapet!» sa Kloss-Hans, «så må jeg gi oldermannen det beste!» og så vendte han lommene og ga ham søla i ansiktet.
«Det var fint gjort!» sa kongedatteren, «det kunne jeg ikke ha gjort! men jeg skal nok lære det!» –
Og så ble Kloss-Hans konge, fikk en kone og en krone og satt på en trone, og det har vi rett ut av oldermannens avis – og den er ikke til å stole på!