Jenta som tråkket på brødet

Et eventyr av Hans Christian Andersen

Det var en gang en jente som tråkket på et brød for å unngå å skitne til skoene sine, og ulykkene som skjedde med henne som følge av dette er velkjente.

Hennes navn var Inge; hun var et fattig barn, men stolt og innbilsk, og med en ond og grusom natur. Da hun var et lite barn, likte hun å fange fluer og rive av vingene deres for å gjøre dem til krypende ting. Da hun ble eldre, tok hun oldenborrer og biller og stakk nåler gjennom dem. Så skjøv hun et grønt blad eller en liten papirbit mot føttene deres, og når de stakkars skapningene grep tak i det og holdt det fast, og snudde seg om og om i sine forsøk på å komme fri fra nålen, ville hun si: «Oldenborren leser; se hvordan han blar om.» Hun ble verre i stedet for bedre med årene, og dessverre var hun pen, noe som gjorde at hun ble unnskyldt når hun burde ha blitt strengt irettesatt.

«Din sta vilje krever strenghet for å overvinnes,» sa moren hennes ofte til henne. «Som lite barn pleide du å trampe på forkleet mitt, men en dag frykter jeg at du vil trampe på hjertet mitt.» Og akk! denne frykten ble virkeliggjort.

Inge ble tatt til huset til noen rike folk som bodde et stykke unna, og som behandlet henne som sitt eget barn og kledde henne så fint at hennes stolthet og arroganse økte.

Da hun hadde vært der i omtrent et år, sa hennes velgjører til henne: «Du burde dra og besøke foreldrene dine en gang, Inge.»

Så Inge dro av gårde for å besøke foreldrene sine; men hun ville bare vise seg fram på hjemstedet sitt, slik at folk kunne se hvor fin hun var. Hun nådde inngangen til landsbyen og så de unge arbeidskarene og jentene stå sammen og prate, og hennes egen mor blant dem. Inges mor satt på en stein for å hvile, med et knippe pinner liggende foran seg, som hun hadde plukket opp i skogen. Da snudde Inge seg bort; hun som var så fint kledd følte seg skamfull over moren sin, en fattigslig kledd kvinne som plukket ved i skogen. Hun snudde seg ikke bort av medlidenhet for morens fattigdom, men av stolthet.

Enda et halvår gikk, og hennes frue sa: «Du burde dra hjem igjen og besøke foreldrene dine, Inge, og jeg vil gi deg et stort hvetebrød å ta med til dem, de vil bli glade for å se deg, det er jeg sikker på.»

Så Inge tok på seg sine beste klær og nye sko, trakk kjolen opp rundt seg og la i vei, og gikk svært forsiktig for å holde seg ren og pen på føttene, og det var ikke noe galt i å gjøre det. Men da hun kom til stedet hvor stien førte over myra, fant hun små vannpytter og mye gjørme, så hun kastet brødet i gjørma og tråkket på det, slik at hun kunne passere uten å væte føttene. Men idet hun sto med den ene foten på brødet og den andre løftet for å ta et skritt fremover, begynte brødet å synke under henne, lavere og lavere, til hun forsvant helt, og bare noen få bobler på overflaten av den gjørmete dammen var igjen for å vise hvor hun hadde sunket. Og dette er historien.


Men hvor dro Inge? Hun sank ned i jorden og gikk ned til Myrkona, som alltid brygger der.

Myrkona er i slekt med alvejentene, som er velkjente, for det synges sanger og males bilder om dem. Men om Myrkona vet man ingenting, bortsett fra at når en tåke stiger opp fra engene om sommeren, er det fordi hun brygger under dem. Til Myrkonas bryggeri sank Inge ned til et sted som ingen kan holde ut lenge. En haug med gjørme er et palass sammenlignet med Myrkonas bryggeri; og da Inge falt, skalv hun i hvert lem, og ble snart kald og stiv som marmor. Foten hennes var fortsatt festet til brødet, som bøyde henne ned som et gyllent kornaks bøyer stilken.

En ond ånd tok snart besittelse av Inge og førte henne til et enda verre sted, hvor hun så folkemengder av ulykkelige mennesker som ventet i en tilstand av pine på at nådens porter skulle åpnes for dem, og i hvert hjerte var det en elendig og evig følelse av uro. Det ville ta for lang tid å beskrive de forskjellige torturene disse menneskene led, men Inges straff besto i å stå der som en statue, med foten festet til brødet. Hun kunne bevege øynene og se all elendigheten rundt seg, men hun kunne ikke snu hodet; og når hun så folk se på henne, trodde hun at de beundret hennes vakre ansikt og fine klær, for hun var fortsatt forfengelig og stolt. Men hun hadde glemt hvor skitne klærne hennes hadde blitt mens hun var i Myrkonas bryggeri, og at de var dekket med gjørme; en slange hadde også festet seg i håret hennes og hang ned ryggen, mens det fra hver fold i kjolen hennes tittet ut en stor padde og kvekket som en astmatisk puddel. Verre enn alt var den forferdelige sulten som plaget henne, og hun kunne ikke bøye seg for å bryte av et stykke av brødet hun sto på. Nei; ryggen hennes var for stiv, og hele kroppen som en søyle av stein. Og så kom det krypende over ansiktet og øynene hennes fluer uten vinger; hun blunket og blunket, men de kunne ikke fly bort, for vingene deres var blitt revet av; dette, i tillegg til sulten hun følte, var forferdelig tortur.

«Hvis dette varer mye lenger,» sa hun, «vil jeg ikke kunne holde det ut.» Men det varte, og hun måtte holde det ut, uten å kunne hjelpe seg selv.

En tåre, etterfulgt av mange brennende tårer, falt på hodet hennes og rullet over ansiktet og nakken, ned til brødet hun sto på. Hvem kunne gråte for Inge? Hun hadde fortsatt en mor i verden, og sorgens tårer som en mor feller for sitt barn vil alltid finne veien til barnets hjerte, men de øker ofte pinen i stedet for å være en lettelse. Og Inge kunne høre alt som ble sagt om henne i verden hun hadde forlatt, og alle virket grusomme mot henne. Synden hun hadde begått ved å tråkke på brødet var kjent på jorden, for hun hadde blitt sett av gjeteren fra åsen da hun krysset myra og forsvant.


Når moren hennes gråt og utbrøt: «Akk, Inge! hvilken sorg du har påført din mor», ville hun si: «Å, om jeg aldri var blitt født! Min mors tårer er nytteløse nå.»

Og så kom ordene fra de snille menneskene som hadde adoptert henne til ørene hennes, da de sa: «Inge var en syndig jente som ikke verdsatte Guds gaver, men tråkket dem under føttene sine.»

«Å,» tenkte Inge, «de burde ha straffet meg og drevet ut alt det slemme sinnet mitt.»

Det ble laget en sang om «Jenta som tråkket på et brød for å holde skoene rene,» og denne sangen ble sunget overalt. Historien om hennes synd ble også fortalt til små barn, og de kalte henne «slemme Inge» og sa at hun var så slem at hun burde straffes. Inge hørte alt dette, og hjertet hennes ble forherdet og fullt av bitterhet.

Men en dag, mens sult og sorg gnagde i hennes hule kropp, hørte hun et lite, uskyldig barn, mens det lyttet til historien om den forfengelige, hovmodige Inge, bryte ut i gråt og utbryte: «Men vil hun aldri komme opp igjen?»

Og hun hørte svaret: «Nei, hun vil aldri komme opp igjen.»

«Men hvis hun skulle si at hun var lei seg, og be om tilgivelse, og love å aldri gjøre det igjen?» spurte den lille.

«Ja, da kunne hun kanskje komme; men hun vil ikke be om tilgivelse,» var svaret.

«Å, jeg skulle ønske hun ville!» sa barnet, som var helt ulykkelig over det. «Jeg skulle bli så glad. Jeg ville gi bort dukken min og alle lekene mine hvis hun bare kunne komme hit igjen. Stakkars Inge! det er så forferdelig for henne.»

Disse medlidende ordene trengte inn i Inges innerste hjerte og syntes å gjøre henne godt. Det var første gang noen hadde sagt «Stakkars Inge!» uten å si noe om feilene hennes. Et lite uskyldig barn gråt og ba om nåde for henne. Det fikk henne til å føle seg helt rar, og hun ville gjerne ha grått selv, og det la til hennes pine å oppdage at hun ikke kunne gjøre det. Og mens hun led slik på et sted hvor ingenting forandret seg, gikk årene på jorden, og hun hørte navnet sitt nevnt sjeldnere. Men en dag nådde et sukk øret hennes, og ordene: «Inge! Inge! hvilken sorg du har vært for meg! Jeg sa det ville bli slik.» Det var det siste sukket fra hennes døende mor.

Etter dette hørte Inge sin snille frue si: «Akk, stakkars Inge! skal jeg noen gang se deg igjen? Kanskje jeg vil, for vi vet ikke hva som kan skje i fremtiden.» Men Inge visste godt at fruen hennes aldri ville komme til dette forferdelige stedet.


Tiden gikk – en lang, bitter tid – så hørte Inge navnet sitt uttalt en gang til, og så det som virket som to lyse stjerner som skinte over henne. Det var to milde øyne som lukket seg på jorden. Mange år hadde gått siden den lille jenta hadde klaget og grått over «stakkars Inge». Det barnet var nå en gammel kvinne som Gud tok til seg. I livets siste time dukker ofte hendelsene fra et helt liv opp for oss; og i denne timen husket den gamle kvinnen hvordan hun som barn hadde felt tårer over historien om Inge, og hun ba for henne nå. Idet den gamle kvinnens øyne lukket seg for jorden, åpnet sjelens øyne seg for evighetens skjulte ting, og da så hun, i hvis siste tanker Inge hadde vært så levende til stede, hvor dypt den stakkars jenta hadde sunket. Hun brast i gråt ved synet, og i himmelen, som hun hadde gjort som lite barn på jorden, gråt hun og ba for stakkars Inge. Hennes tårer og bønner ga gjenlyd gjennom det mørke tomrommet som omga den plagede, fangede sjelen, og den uventede nåden ble oppnådd for den gjennom en engels tårer. Idet Inge i tankene syntes å gjenoppleve hver synd hun hadde begått på jorden, skalv hun, og tårer hun aldri før hadde kunnet gråte, strømmet til øynene hennes. Det virket umulig at nådens porter noensinne kunne åpnes for henne; men mens hun erkjente dette i dyp anger, skjøt plutselig en stråle av strålende lys ned i dypet til henne. Kraftigere enn solstrålen som oppløser snømannen som barna har laget, raskere enn snøfnugget smelter og blir til en vanndråpe på et barns varme lepper, ble Inges steinaktige form forandret, og som en liten fugl steg hun, med lynets hastighet, oppover til de dødeliges verden. En fugl som følte seg sjenert og sky for alle ting rundt seg, som syntes å krympe seg av skam for å møte noe levende vesen, og hastig søkte å skjule seg i et mørkt hjørne av en gammel, forfallen mur; der satt den og krøp sammen, ute av stand til å lage en lyd, for den var stemmeløs. Likevel oppdaget den lille fuglen raskt skjønnheten i alt rundt seg. Den søte, friske luften; månens myke glans, idet lyset spredte seg over jorden; duften som strømmet ut fra busker og trær, fikk den til å føle seg lykkelig der den satt kledd i sin friske, lyse fjærdrakt. Hele skapelsen syntes å tale om velgjørenhet og kjærlighet. Fuglen ønsket å gi uttrykk for tankene som rørte seg i brystet, som gjøken og nattergalen om våren, men den kunne ikke. Likevel kan man i himmelen høre lovsangen, selv fra en orm; og tonene som skalv i fuglens bryst var like hørbare for Himmelen som Davids salmer før de hadde formet seg til ord og sang.

Juletiden nærmet seg, og en bonde som bodde nær den gamle muren, satte opp en stang med noen kornaks festet på toppen, slik at himmelens fugler kunne ha fest og glede seg i den glade, velsignede tiden. Og på julemorgen steg solen opp og skinte på kornaksene, som raskt ble omringet av en mengde kvitrende fugler. Da strømmet det fra et hull i muren fram i sang de svulmende tankene til fuglen idet den kom ut fra sitt gjemmested for å utføre sin første gode gjerning på jorden – og i himmelen var det vel kjent hvem den fuglen var.


Vinteren var svært hard; dammene var dekket med is, og det var veldig lite mat for både markens dyr og luftens fugler. Vår lille fugl fløy ut på de offentlige veiene og fant her og der, i sporene etter sledene, et kornfrø, og ved rasteplassene noen smuler. Av disse spiste den bare noen få, men den kalte til seg de andre fuglene og de sultne spurvene, slik at de også kunne få mat. Den fløy inn i byene og så seg omkring, og overalt hvor en vennlig hånd hadde strødd brød på vinduskarmen for fuglene, spiste den selv bare en eneste smule og ga resten til de andre fuglene. I løpet av vinteren hadde fuglen på denne måten samlet mange smuler og gitt dem til andre fugler, til de tilsvarte vekten av brødet som Inge hadde tråkket på for å holde skoene sine rene; og da den siste brødsmulen var funnet og gitt bort, ble fuglens grå vinger hvite og spredte seg ut for flukt.

«Se, der er en måke!» ropte barna da de så den hvite fuglen idet den dykket ned i havet og steg opp igjen i det klare sollyset, hvit og glitrende. Men ingen kunne si hvor den dro da, selv om noen hevdet at den fløy rett mot solen.