Det var en gang en stor og fin skog i Somalia. Midt i skogen, mellom de høye trærne, lå det en grønn, vid slette. Der bodde tre okser: en hvit, en svart og en brun. De var bestevenner og levde fredelig sammen.
En dag kom en løve til sletten. Oksene ble redde og samlet seg for å forsvare seg, for de visste at sammen var de sterkere enn løven. Men løven sa:
– Ta det med ro, jeg er ikke farlig. Jeg bor på den andre siden av skogen, men det er så ensomt der. Kan jeg ikke bli her hos dere? Vi kan være venner og passe på hverandre.
Oksene syntes det hørtes trygt ut å ha en løve som venn, og lot ham bli.
En dag var den hvite oksen ute alene på beite, mens de to andre hvilte. Da gikk løven bort til de to og hvisket:
– Den hvite oksen er så lys at han skinner om kvelden. De farlige dyrene vil lett legge merke til ham og komme hit for å spise oss alle. La oss jage ham vekk.
De to oksene lot seg overtale og jaget bort den hvite oksen. Løven fant den hvite oksen alene og spiste ham opp.
Etter en stund gikk løven til den brune oksen og hvisket:
– Den svarte oksen er så mørk at han synes godt i dagslyset. De farlige dyrene vil se ham og komme hit for å spise oss. La oss jage ham bort.
Den brune oksen gikk med på det, og snart var også den svarte oksen alene og ble spist av løven.
Til slutt var den brune oksen alene igjen med løven. Da gikk det som det måtte: Løven angrep, og selv om oksen kjempet alt han kunne, var han ikke sterk nok alene. Løven felte ham.
I det den brune oksen tok sitt siste åndedrag, sa han:
– Det er ikke i dag jeg døde, men den dagen jeg jaget bort vennen min.
