Den stygge andungen

Eventyr av Hans Christian Andersen

Det var så vakkert ute på landet; det var sommer, kornet sto gult, havren grønn, høyet var reist i stakker nede på de grønne engene, og der gikk storken på sine lange, røde ben og snakket egyptisk, for det språket hadde han lært av sin mor. Rundt om åker og eng var det store skoger, og midt i skogene dype sjøer; ja, det var virkelig deilig der ute på landet! Midt i solskinnet lå det en gammel herregård med dype kanaler rundt om, og fra muren og ned til vannet vokste store skreppeblader, som var så høye at små barn kunne stå oppreist under de største; det var like så vilt der inne som i den tykkeste skog, og her lå en and på redet sitt; hun skulle ruge ut de små andungene sine, men nå var hun nesten lei av det, fordi det varte så lenge, og hun sjelden fikk besøk; de andre endene likte bedre å svømme rundt i kanalene enn å løpe opp og sitte under et skreppeblad for å snadre med henne.

Endelig knakte det ene egget etter det andre:

«Pip! pip!» sa det, alle eggeplommene var blitt levende og stakk hodet ut.

«Rapp! rapp!» sa hun, og så rappet de seg alt de kunne, og så til alle sider under de grønne bladene, og moren lot dem se så mye de ville, for det grønne er godt for øynene.

«Hvor verden dog er stor!» sa alle ungene; for de hadde nå virkelig en helt annen plass enn da de lå inne i egget.

«Tror dere det er hele verden!» sa moren, «den strekker seg langt på den andre siden av hagen, helt inn i prestens mark! men der har jeg aldri vært! – Dere er vel alle sammen her?» – og så reiste hun seg opp, «nei, jeg har ikke alle! det største egget ligger der ennå; hvor lenge skal det vare! nå er jeg snart lei av det!» og så la hun seg igjen.

«Nå, hvordan går det?» sa en gammel and som kom for å gjøre visitt.

«Det varer så lenge med det ene egget!» sa anden som lå; «det vil ikke gå hull på det! men nå skal du se de andre! de er de deiligste andunger jeg har sett! de ligner alle sammen faren sin, det skarn, han kommer ikke og besøker meg.»

«La meg se det egget som ikke vil revne!» sa den gamle. «Du kan tro at det er et kalkun-egg! Slik ble jeg også narret en gang, og jeg hadde min sorg og nød med de ungene, for de er redde for vannet, skal jeg si deg! jeg kunne ikke få dem ut! jeg rappet og snappet, men det hjalp ikke! – La meg se egget! jo, det er et kalkun-egg! la du det ligge og lær de andre barna å svømme!»

«Jeg vil nå ligge på det litt til!» sa anden; «har jeg nå ligget så lenge, så kan jeg ligge dyrehage-tiden med!»

«Vær så god!» sa den gamle anden, og så gikk hun.

Endelig revnet det store egget.

«Pip! pip!» sa ungen og veltet ut; han var så stor og stygg. Anden så på ham:

«Det er da en forferdelig stor andunge den!» sa hun; «ingen av de andre ser sånn ut! det skulle da vel aldri være en kalkunkylling! nå, det skal vi snart finne ut! i vannet skal han, om jeg så selv må sparke ham ut!»

Neste dag var det et velsignet, deilig vær; solen skinte på alle de grønne skreppene. Andungmoren med hele familien sin kom frem nede ved kanalen:

Plask! sprang hun i vannet:

«Rapp! rapp!» sa hun og den ene andungen plumpet ut etter den andre; vannet slo over hodet på dem, men de kom straks opp igjen og fløt så deilig; bena gikk av seg selv, og alle var de ute, selv den stygge, grå ungen svømte med.

«Nei, det er ingen kalkun!» sa hun; «se hvor deilig den bruker bena, hvor rank den holder seg! det er min egen unge! i grunnen er den ganske pen, når man virkelig ser på den! rapp! rapp! – kom nå med meg, så skal jeg føre dere inn i verden, og presentere dere i andegården, men hold dere alltid nær meg, så ingen tråkker på dere, og pass dere for kattene!»

Og så kom de inn i andegården. Det var en fryktelig støy der inne, for det var to familier som slåss om et ålehode, og så fikk katten det likevel.

«Se, slik går det til i verden!» sa andungmoren, og slikket seg om nebbet, for hun ville også ha ålehodet.

«Bruk nå bena!» sa hun, «se at dere kan rappe dere, og nei med halsen for den gamle anden der borte! hun er den fornemste av dem alle her! hun er av spansk blod, derfor er hun svær, og ser dere, hun har en rød klut om benet! det er noe overordentlig deilig, og den største utmerkelse noen and kan få, det betyr så mye at man ikke vil av med henne, og at hun skal kjennes av dyr og av mennesker! – Rapp dere! – ikke inn til bens! en veloppdragen andunge setter bena vidt fra hverandre, akkurat som far og mor! se så! nei nå med halsen og si: rapp!»


Og det gjorde de; men de andre endene rundt om så på dem og sa ganske høyt:

«Se så! nå skal vi ha det slenget til! som om vi ikke var nok allerede! og fy, hvordan den ene andungen ser ut! ham vil vi ikke tåle!»

Og straks fløy det en and bort og bet den i nakken.

«La ham være!» sa moren, «han gjør jo ingen noe!»

«Ja, men han er for stor og for aparte!» sa anden som bet, «og så skal han nøfles!»

«Det er pene barn, mor har!» sa den gamle anden med kluten om benet, «Alle sammen pene, bortsett fra den ene, den har ikke lyktes! jeg skulle ønske hun kunne gjøre den om igjen!»

«Det går ikke, Deres nåde!» sa andungemoren, «han er ikke pen, men han har et inderlig godt gemytt, og svømmer så deilig som noen av de andre, ja, jeg tør si litt til! jeg tror han vokser seg pen, eller han med tiden blir noe mindre! han har ligget for lenge i egget, og derfor har han ikke fått den rette skikkelsen!» og så plukket hun ham i nakken og glattet på ham. «Han er dessuten en andrik,» sa hun, «og så gjør det ikke så mye! jeg tror han får gode krefter, han slår seg nok igjennom!»

«De andre andungene er nydelige!» sa den gamle, «la nå som dere var hjemme, og finner dere et ålehode, så kan dere bringe meg det!»

Og så var de som hjemme.

Men den stakkars andungen, som sist var kommet ut av egget, og så så fæl ut, ble bitt, puffet og gjort narr av, og det både av endene og hønene.

«Han er for stor!» sa de alle sammen, og den kalkunske hanen, som var født med sporer og trodde derfor at han var en keiser, pustet seg opp som et fartøy for fulle seil, gikk rett inn på ham og så klukket den og ble helt rød i hodet. Den stakkars andungen visste verken hvor den turde stå eller gå, den var så bedrøvet fordi den så så stygg ut og var til spott for hele andegården.

Slik gikk det den første dagen, og siden ble det verre og verre. Den stakkars andungen ble jaget av dem alle sammen, selv søsknene hans var så onde mot ham, og de sa alltid:

«Bare katten ville ta deg, ditt fæle spektakel!»

Og moren sa:

«Gid du bare var langt borte!»

Og endene bet ham, og hønene hakket ham, og jenta som skulle gi dyrene mat, sparket til ham med foten.

Da løp og fløy han over gjerdet; de små fuglene i buskene fór forskrekket opp i været;

«Det er fordi jeg er så stygg,» tenkte andungen og lukket øynene, men løp likevel av sted; så kom den ut i den store myra, hvor villendene bodde. Her lå den hele natten, den var så trett og sorgfull.

Om morgenen fløy villendene opp, og de så på den nye kameraten;

«Hva er du for en?» spurte de, og andungen dreide seg til alle sider, og hilste så godt den kunne.

«Du er inderlig stygg!» sa villendene, «men det kan da være oss det samme, når du ikke gifter deg inn i vår familie!» – Den stakkar! han tenkte slett ikke på å gifte seg, turde han bare ha lov til å ligge i sivet og drikke litt myrvann.

Der lå han i hele to dager, så kom det to villgjess eller rettere villgasser, for de var to hanner; det var ikke mange tider siden de var kommet ut av egget, og derfor var de så raske på det.

«Hør kamerat!» sa de, «Du er så stygg at jeg kan godt like deg! vil du drive med og være trekkfugl! tett herved i en annen myr er det noen søte velsignede villgjess, alle sammen frøkner, som kan si: rapp! du er i stand til å gjøre din lykke, så stygg er du!» – –


«Piff! paff!» lød det i det samme ovenfra, og begge villgassene falt døde ned i sivet, og vannet ble blodrødt; «piff! paff!» lød det igjen, og hele flokker av villgjess fløy opp av sivet, og så smalt det igjen. Det var stor jakt, jegerne lå rundt om myra, ja noen satt oppe i tregrenene som strakte seg langt ut over sivet; den blå røyken gikk som skyer inn mellom de mørke trærne og hang langt hen over vannet; i mudderet kom jakthundene, klask klask; siv og rør svaiet til alle sider; det var en forskrekkelse for den stakkars andungen, den dreide hodet om for å få det under vingen, og like i det samme sto tett ved den en fryktelig stor hund, tungen hang langt ut av halsen, og øynene skinte grusomt fælt; han satte gapet sitt rett ned mot andungen, viste de skarpe tennene – – og plask! plask! gikk han igjen uten å ta den.

«Å, Gud skje lov!» sukket andungen, «jeg er så stygg at selv hunden ikke gidder å bite meg!»

Og så lå den helt stille, mens haglene suste i sivet, og det smalt skudd på skudd.

Først langt utpå dagen ble det stille, men den stakkars ungen turde ennå ikke reise seg, den ventet flere timer til før den så seg om, og så skyndte den seg av sted fra myra alt den kunne; den løp over mark og over eng, det var en blest, så den hadde hardt for å komme av sted.

Mot kvelden nådde den et fattig lite bondehus; det var så elendig at det ikke selv visste til hvilken side det ville falle, og så ble det stående. Blesten suste slik om andungen at han måtte sette seg på halen for å holde imot; og det ble verre og verre; da merket han at døren var gått av det ene hengslet, og hang så skjevt at han gjennom sprekken kunne smette inn i stuen, og det gjorde han.

Her bodde en gammel kone med sin katt og sin høne, og katten, som hun kalte Sønnike, kunne skyte rygg og spinne, han gnistret sågar, men så måtte man stryke ham mot hårene; hønen hadde ganske små lave ben, og derfor ble den kalt «Kykkelilavben»; den la gode egg, og konen holdt av den som av sitt eget barn.

Om morgenen merket man straks den fremmede andungen, og katten begynte å spinne og hønen å klukke.

«Hva er dette for noe?» sa konen, og så rundt omkring, men hun så ikke godt, og så trodde hun at andungen var en fet and som hadde forvillet seg. «Det var jo en rar fangst!» sa hun, «nå kan jeg få andeegg, hvis den bare ikke er en andrik! det må vi prøve!»

Og så ble andungen antatt på prøve i tre uker, men det kom ingen egg. Og katten var herre i huset og hønen var frue, og alle tider sa de:

«Vi og verden!»

For de trodde at de var halvparten, og det den aller beste delen. Andungen syntes at man kunne også ha en annen mening, men det tålte hønen ikke.

«Kan du legge egg?» spurte hun.

«Nei!»

«Ja, vil du så holde munnen din!»

Og katten sa:

«Kan du skyte rygg, spinne og gnistre?»

«Nei!»


«Ja, så skal du ikke ha noen mening når fornuftige folk snakker!»

Og andungen satt i kroken og var i dårlig humør; da kom den til å tenke på den friske luften og solskinnet; den fikk en slik underlig lyst til å flyte på vannet, til slutt kunne den ikke la være, den måtte si det til hønen.

«Hva går det av deg?» spurte hun. «Du har ingenting å bestille, derfor kommer de nykkene over deg! Legg egg eller spinn, så går de over.»

«Men det er så deilig å flyte på vannet!» sa andungen, «så deilig å få det over hodet og dykke ned til bunnen!»

«Ja, det er en stor fornøyelse!» sa hønen, «du er nok blitt gal! Spør katten, han er den klokeste jeg kjenner, om han liker å flyte på vannet eller dykke ned! Jeg vil ikke snakke om meg selv. – Spør selv vårt herskapet, den gamle konen, klokere enn henne er det ingen i verden! Tror du hun har lyst til å flyte og få vann over hodet!»

«Dere forstår meg ikke!» sa andungen.

«Ja, forstår vi deg ikke, hvem skulle så forstå deg! Du vil vel aldri være klokere enn katten og konen, for ikke å nevne meg! Ikke innbill deg, barn! Og takk du din skaper for alt det gode man har gjort for deg! Er du ikke kommet i en varm stue og har en omgang du kan lære noe av! Men du er et vrøvl, og det er ikke morsomt å omgås deg! Du kan tro meg! Jeg mener deg det godt, jeg sier deg ubehagelige ting, og på det skal man kjenne sine sanne venner! Se nå bare til at du legger egg og lærer å spinne eller gnistre!»

«Jeg tror jeg vil gå ut i den vide verden!» sa andungen.

«Ja, gjør du det!» sa hønen.

Og så gikk andungen; Den fløt på vannet, den dykket ned, men av alle dyr var den oversett for sin stygghet.

Nå falt høsten på, bladene i skogen ble gule og brune, vinden tok tak i dem så de danset omkring, og oppe i luften så det kaldt ut; skyene hang tunge med hagl og snøfnugg, og på gjerdet sto ravnen og skrek «av! av!» av bare kulde; ja, man kunne ordentlig fryse når man tenkte på det; den stakkars andungen hadde det virkelig ikke godt.

En kveld, solen gikk så velsignet ned, kom det en hel flokk deilige store fugler ut av buskene, andungen hadde aldri sett noen så vakre, de var helt skinnende hvite, med lange, smidige halser; det var svaner, de utstøtte en ganske underlig lyd, bredte sine praktfulle, lange vinger ut og fløy bort fra de kalde egner til varmere land, til åpne sjøer! De steg så høyt, så høyt, og den lille stygge andungen ble så underlig til mote, den dreide seg rundt i vannet som et hjul, rakte halsen høyt opp i luften etter dem, utstøtte et skrik så høyt og underlig at den selv ble redd av det. Å, den kunne ikke glemme de deilige fuglene, de lykkelige fuglene, og så snart den ikke lenger øynet dem, dukket den like ned til bunnen, og da den kom opp igjen, var den som ute av seg selv. Den visste ikke hva fuglene het, ikke hvor de fløy hen, men likevel holdt den av dem som den aldri hadde holdt av noen; Den misundte dem slett ikke, hvordan kunne det falle den inn å ønske seg en slik deilighet, den ville være glad hvis bare endene ville ha tålt den iblant seg! – det stakkars stygge dyret!

Og vinteren ble så kald, så kald; andungen måtte svømme om i vannet for å holde det fra å fryse helt til; men hver natt ble hullet den svømte i, smalere og smalere; det frøs så det knakte i isskorpen; andungen måtte alltid bruke bena for at vannet ikke skulle lukkes; til slutt ble den matt, lå helt stille og frøs fast i isen.

Tidlig om morgenen kom en bondemann, han så den, gikk ut og slo med tresko isen i stykker og bar den så hjem til konen sin. Der ble den livet opp.

Barna ville leke med den, men andungen trodde at de ville gjøre den vondt, og fór i forskrekkelse like opp i melkefatet så melken skvulpet ut i stuen; konen skrek og slo hendene i været, og da fløy den i trauet hvor smøret var, og så ned i meltønnen og opp igjen; nei, hvor den kom til å se ut! Og konen skrek og slo etter den med ildklemmen, og barna løp hverandre over ende for å fange andungen, og de lo og de skrek! – godt var det at døren sto åpen, ut fór den mellom buskene i den nyfalne snøen – der lå den, som i dvale.

Men det ville bli altfor trist å fortelle all den nød og elendighet den måtte prøve i den harde vinteren – – den lå i myra mellom sivet da solen igjen begynte å skinne varmt; lerkene sang – det var deilig vår.


Da løftet den med ett sine vinger, de bruste sterkere enn før og bar den kraftig av sted; og før den riktig visste det, var den i en stor hage, hvor epletrærne sto i blomst, hvor syrinene duftet og hang på de lange, grønne grenene like ned mot de buktede kanalene! Å, her var så deilig, så vårfriskt! og like foran, ut av tykningen, kom tre deilige, hvite svaner; de bruste med fjærene og fløt så lett på vannet. Andungen kjente de praktfulle dyrene og ble grepet av en underlig sørgmodighet.

«Jeg vil fly hen til dem, de kongelige fuglene! og de vil hugge meg ihjel, fordi jeg, som er så stygg, tør nærme meg dem! men det er det samme! bedre å drepes av dem, enn å nappes av endene, hugges av hønene, sparkes av jenta som passer hønsegården, og lide ondt om vinteren!» og den fløy ut i vannet og svømte hen mot de praktfulle svanene, disse så den og skjøt med brusende fjær hen imot den.

«Drep meg bare!» sa det stakkars dyret, og bøyde sitt hode ned mot vannflaten og ventet døden, – men hva så den i det klare vannet! den så under seg sitt eget bilde, men den var ikke lenger en klumpete, sortgrå fugl, stygg og fæl, den var selv en svane.

Det gjør ikke noe å være født i andegården, når man bare har ligget i et svaneegg!

Den følte seg ordentlig glad over all den nød og motgang den hadde prøvd; nå skjønte den nettopp på sin lykke, på all den deiligheten som hilste den. – Og de store svanene svømte rundt omkring den og strøk den med nebbet.

I hagen kom det noen små barn, de kastet brød og korn ut i vannet, og den minste ropte:

«Der er en ny!»

og de andre barna jublet med:

«Ja, der er kommet en ny!»

og de klappet i hendene og danset rundt; løp etter far og mor, og det ble kastet brød og kake i vannet, og alle sa de:

«Den nye er den vakreste! så ung og så deilig!»

og de gamle svanene neiet for den.

Da følte den seg ganske unnselig og stakk hodet om bak vingene, den visste ikke selv hva! den var altfor lykkelig, men slett ikke stolt, for et godt hjerte blir aldri stolt! den tenkte på hvor den hadde vært forfulgt og forhånet, og hørte nå alle si at den var den deiligste av alle deilige fugler; og syrinene bøyde seg med grenene like ned i vannet til den, og solen skinte så varmt og så godt, da bruste dens fjær, den slanke halsen hevet seg, og av hjertet jublet den:

«Så mye lykke drømte jeg ikke om, da jeg var den stygge andungen!»