Det var en som het Sven. Han hadde en stund vært dreng hos en mann i Lom.
Så skulle han slutte i tjenesten og dra hjem. Han var fra en annen bygd i dalen. På den tiden var det mange røvere som lå på lur og overfalt reisende folk. Derfor tok husmoren og gjemte pengene til Sven. Hun hulte ut en kake og la dem i.
Før han reiste, sa husbonden: «Nå må du være forsiktig og se deg for der du ferdes. Men mest må du passe på når du skal overnatte. For eksempel er det en gård lenger ut i dalen der det er en gammel husbond og en ung husmor. Der må du ikke ta inn.»
Så dro Sven. Men det gikk ikke bedre til enn at da han skulle få husly første natten, kom han nettopp til det huset der husfaren var gammel og husmoren ung. Samme kvelden kom det en kramkar dit.
Da Sven hadde lagt seg, begynte han å tenke på advarselen han hadde fått av husbonden sin. Han fikk liksom en uro i seg. Til slutt sto han opp og kledde på seg. Han gikk så til vedskjulet. Der ville han vente til det ble lyst nok til å gå.
Men etter en stund hørte han hovslag utenfor veggen, og så var det en kar som kom ridende til gårds. Sven hørte det lød i et vindu, og så var det noen som hvisket. Litt etter for mannen inn gjennom vinduet.
Sven forsto da at kona i huset og denne rytteren hadde et forhold til hverandre. Straks mannen var inne, hørte Sven det dunket og slo, og innimellom var det en som stønnet og bar seg.
Sven var nå kommet dit hesten sto, og han ble mer og mer sikker på at det foregikk en ugjerning inne. Og rytteren måtte være den som sto bak det. Så rev Sven et stykke av kappen som lå slengt over hesteryggen. Deretter rømte han sin vei.
Sven hadde hørt rett. Om morgenen ble den gamle husbonden funnet drept. Da det ble undersøkt nærmere, ble noe av sølvet som tilhørte huset funnet i sekken til kramkaren. Han ble nå utpekt som gjerningsmannen. Dette fikk Sven høre om.
Da saken skulle opp på tinget, møtte Sven opp. Ja, kramkaren ble ført fram og skulle svare for seg. Mens de spurte ham ut, sa han gang på gang at han var uskyldig i drapet. Men det nyttet ikke. Han ble dømt. Men da sto Sven fram og sa at han visste bedre. Gjerningsmannen var en annen, sa han. Og så fortalte han det han hadde hørt og sett om natten. Deretter gikk Sven og fikk tak i kappeeieren, for han var også på tinget. Og nå ble han presset så han måtte tilstå ugjerningen sin. Slik kom kramkaren seg fri. Og han kjøpte en gård og ga til Sven for at han var blitt reddet.
Originaltekst:
Sven
Det var ein som heitte Sven. Han hadde ei tid vori dreng åt ein mann i Lom.
Så skulle han slutte i tenesta og fare heim. Han var frå ei anna bygd i dalen. I dei tider var det så mange røvarar som låg og tok på farande folk. Derfor tok husmora og gøymde pengane åt Sven. Ho hola ut ei kake og la dei i.
Innan han reiste, sa husbonden: «No må du vere var om deg og sjå deg for der du fer fram. Men mest må du ha auge med deg når du skal ta hus for natta. Såleis er det på ein gard lenger ut i dalen der det er ein gammal husbond og ei ung husmor. Der må du ikkje ta inn.»
Så for han Sven. Men det gjekk ikkje betre til enn då han skulle få hus første natta, då kom han just til det huset der husfaren var gammal og husmora ung. Same kvelden kom det ein kramkar dit.
Då han Sven var komen til ro, tok han til å tenkje etter formaninga han hadde fått av husbonden sin. Han fekk liksom ein otte i seg. Sluttpå stod han opp og kledde seg. Gjekk så åt vedsvala. Der ville han stusse av til det vart ganglyst.
Men då det leid om ei stund, fekk han høyre hovslag utkring veggen, og så var det ein kar som kom ridande til gards. Sven høyrde det let i eit vindauge, og så var det nokre som kviskra. Litt etter for mannen inn gjennom glaset.
Sven forstod då at kona i huset og denne ryttaren hadde samlag med kvarandre. Alt med mannen var inne, fekk Sven høyre det dunsa og slo, og medkvart var det ein som anka og bar seg.
Sven var no komen dit hesten stod, og han vart meir og meir viss på at det bar til ei ugjerning inne. Og ryttaren laut vere den som stod for det. Så reiv Sven eit stykke av kappa som låg slengd over hesteryggen. Med så gjort rømde han sin veg.
Sven hadde høyrt rett. Om morgonen fanst den gamle husbonden drepen. Då det vart granska etter, vart noko av det sølvet som høyrde huset til funni i skreppa åt denne kramkaren. Han vart no kåra til gjerningsmann. Dette fekk Sven tidend om.
Då no saka skulle fram på tinget, møtte han Sven opp. Ja, kramkaren vart førd fram og skulle svare for seg. Alt med dei spurde han ut, sa han gong for gong at han var utan skuld i drapet. Men det nytta ikkje. Han vart dømd. Men då steig Sven fram og sa at han visste betre. Gjerningsmannen var ein annan, sa han. Og så fortalde han det han hadde høyrt og sett om natta. Deretter var Sven og fekk tak i kappekaren, for han var på tinget han og. Og no vart han persa så han laut stå til ugjerninga si. Såleis kom kramkaren seg fri. Og han kjøpte ein gard og gav Sven for det han var berga.