Den som graver en grav for andre faller selv i den

Det kan hende bjørnejegeren hadde drukket en tår mer enn godt var, han var ingen trønder, og så gikk han til skinnhandleren for å selge et bjørneskinn. Men skinnhandleren ville se huden før han gjorde handel. Så hadde ikke jegeren skutt bjørnen. «Når vil du da skyte den?» sa handleren. «I morgen!» svarte jegeren. «Kan jeg være med?» sa handleren. Så skulle han få det, når han hadde med mat og drikke til dem begge to, og det ble handleren med på. Tidlig om morgenen dro de til fjells, og det traff seg slik at de møtte en bjørn som hadde en slik hud som den jegeren ville selge. Så gikk ikke handleren lenger, men jegeren tok matsekken og bjørnebørsa på ryggen. Og det var matsekken som han hadde båret hele veien, og som skulle komme til å redde livet hans kanskje.

Det lyktes ham å komme bjørnen nær nok, og han skjøt, men han bare såret bjørnen. Og bjørnen raste opp i sinne og satte etter jegeren. Og bjørnen tok jegeren og ga jegeren juling til han ble liggende som en død mann på jorden. Så trodde bjørnen at mannen var død, og la øret inntil munnen hans og hørte om han pustet. Jegeren var ikke nær kommet dit, han holdt pusten, og bjørnen trodde han var steindød. Så gikk bjørnen bort og gravde. Bjørnen graver ned og gjemmer det som den feller, og etterpå, når det blir smått om mat, graver den det opp. Mens bjørnen gravde graven, reiste jegeren seg, kastet sekken og jakken i en haug, ladet børsa to ganger og krøp ned i graven. Bjørnen la merke til jegeren og tok jakken og sekken og la til ved graven. Da bjørnen kom til graven, skjøt jegeren den i brystet, og bjørnen falt ned i sin egen grav.

Når nå skinnhandleren og bjørnejegeren møttes, ser det ut som skinnhandleren har vært en lystig kar, – han spør den så godt som ihjelsslåtte jegeren, hva bjørnen sa, da den holdt hodet ned til ham og hvisket ham i øret. Så sa jegeren: «Han sa, jeg burde ikke selge huden, før jeg hadde skutt bjørnen,» sa han. «Og hva svarte så du?» sa skinnhandleren. «Jeg svarte, han burde ikke grave graven, før han hadde mannen.»

Oversatt med Perplexity.ai

Originaltekst:

Hann som grev anner i grav dætt sjøl ti ‘a

De kann henn’ bjønnskjøttarn ha drykkjy ein tår meir enn gått gjol, han va ingen trønder, å så gjikk ‘en ått skjinnhannlera å skoll sæll åm i bjønnskjinn. Men skjinnhannlarn villa sjå hua, frenn ‘en gjol hannel. Så ha itt skjøttarn skøtti bjønn’. «Når vill du da skjøt ‘n?» sa hannlarn. «I mårrå!» svårrå skjøttarn. «Kann æg vårrå me?» sa hannlarn. Så skoll’n få de, når’n ha me mat å drekk ått dæm bå’ to, å de vart hannlarn me på. Tile om mårrån to dæm te fjells, å de høvd så te, dæm møtt ein bjønn som ha i slik hu på skråtta som hu skjøttarn villa sæll. Så gjikk itt hannlarn længer, men skjøttarn tok matsekkjin å bjønnbørsa på ryggjen. Å de va matsekkjin som ‘en ha berri heile vein’, å som skoll kåmmå te å redd live hans kannhenn’.

De løkkast ‘åm å kåmmå bjønna ner nåkk, å hann skaut, men hann bærre såra bjønn’. Å bjønn’ rauk opp i sinne å sætt ætti skjøttera. Å bjønn’ tok skjøttarn å ga skjøttera juling te hann vart liggan som ein dau mann på jolen. Så trudd bjønn’ at mann’ va dau, å la øra atått monna hanns å hør’ om ‘en drog anna. Skjøttarn va itt nerer kommi di, hann holl anna, å bjønn’ trudd ‘en va steindau. Så gjikk bjønn’ åstå å grov. Bjønn’ grev ne å gjømme de som ‘en felle, å ættisea, når de bli smått om mat, grev ‘en de opp. Måddå bjønn’ grov grava, reist skjøttarn sæg, kasta sekkjin å kjolin ti ein haug, ladda børsa to gång å kraup neått graven. Bjønn’ la-te ætti skjøttera å tok kjolin å sekkjin å la te ått graven. Da bjønn’ kom åt graven, skaut skjøttarn ‘en i brøste, å bjønn’ datt-ni si eie grav.

Når no skjinnhannlarn å bjønnskjøttarn møttest, sjer de ut som skjinnhannlarn hi verri ein løsti kar, – hann spør denn så gått som ihelsli skjøttarn, ka bjønn’ sa, da ‘en holl haue neått ‘åm å kveskra’n i øra. Så sa skjøttarn: «Hann sa, æg bord itt sæll hua, frenn æg ha skøtti bjønn’,» sa ‘en. «Å ka svårrå så du?» sa skjinnhannlarn. «Æg svårrå, hann itt bord gråvvå grava, før-enn hann ha mann’.