Den søte grøten

Det var en fattig, men god liten jente som bodde alene med moren sin, og de hadde ikke lenger noe å spise. Så gikk barnet ut i skogen, og der møtte hun en gammel kone som visste om hennes sorg, og ga henne en liten gryte. Når hun sa: «Kok, lille gryte, kok,» kokte den god og søt grøt, og når hun sa: «Stopp, lille gryte,» sluttet den å koke. Jenta tok gryten med hjem til moren sin, og nå var de befridd fra fattigdom og sult, og spiste søt grøt så ofte de ville.

En gang da jenta hadde gått ut, sa moren: «Kok, lille gryte, kok.» Og den kokte, og hun spiste til hun var mett. Men så ville hun at gryten skulle stoppe å koke, men hun visste ikke ordet. Så fortsatte den å koke, og grøten steg over kanten, og den kokte videre til kjøkkenet og hele huset var fullt av grøt. Deretter fylte det neste hus, og så hele gaten – som om den ville mette hele verdens sult. Det var stor nød, men ingen visste hvordan de skulle stoppe det.

Til slutt, da bare ett eneste hus sto igjen, kom barnet hjem og sa ganske enkelt: «Stopp, lille gryte,» og da stoppet den og sluttet å koke. Og alle som ønsket å vende tilbake til byen måtte spise seg vei gjennom grøten.