Det var en gang en hane som sto på en møkkahaug og gol.
Mens han sto der, kom reven bort til ham.
«Kan du stå på ett bein og gale og blunde?» sa reven.
«Ja, det kan jeg godt gjøre,» sa hanen, og så gjorde han det.
«Men kan du også stå på ett bein og blunde med begge øynene?» sa reven.
Hanen sa at det kunne han godt gjøre.
Idet hanen gjorde det, grep reven tak i ham og gikk inn i skogen med ham.
Men da reven ville spise ham opp, sa hanen: «Andre folk pleier å be før maten.»
Og reven var dum nok til å slippe hanen.
Hanen fløy opp i et tre. «Ja, du skal ikke slippe unna,» tenkte reven og gikk etter noen fliser.
«Hva kommer du med der?» spurte hanen.
«Å, det er noen brev. Vil du ikke hjelpe meg å lese dem?» sa reven.
«Jo, det skulle jeg gjerne, men jeg tør ikke på grunn av jegerne som kommer.»
Og da reven hørte snakk om jegerne, tok han beina fatt det forteste han kunne, og slik ble hanen reddet den gangen