Det var en gang en kone som hadde sju sultne unger, og hun stekte pannekake til dem. Det var råmelkskake, den lå i panna og este seg så tykk og god, og ungene stod rundt, og bestefar satt og så på.
«Å, la meg få litt pannekake, mor, jeg er så sulten,» sa den ene ungen.
«Å kjære deg,» sa den andre.
«Å kjære, vene deg,» sa den tredje.
«Å kjære, vene, snille deg,» sa den fjerde.
«Å kjære, vakre vene, snille deg,» sa den femte.
«Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg,» sa den sjette.
«Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg,» sa den sjuende, og så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille.
«Ja, barna mine, vent nå bare til den vender seg,» sa hun – til jeg får vendt den, skulle hun ha sagt – «så skal dere få pannekake alle sammen; se bare hvor tykk og fornøyd den ligger der.»
Da pannekaka hørte dette, ble den redd, og plutselig vendte den seg av seg selv og ville ut av panna; men den falt ned i den igjen på den andre siden, og da den hadde stekt seg litt på den også, så den ble fastere i fisken, spratt den ut på gulvet og trillet av sted som et hjul ut gjennom døra og bortover veien.
«Hei da!» Kjerringa etter med panna i den ene hånda og sleiva i den andre, det forteste hun kunne, og barna etter henne igjen, og bestefar hinkende etter til slutt.
«Hei, vil du vente! Knip den, ta den, hei da!» skrek de i munnen på hverandre og skulle ta den på spranget og fange den igjen. Men pannekaka trillet og trillet, og rett som det var, var den så langt unna at de ikke kunne se den, for pannekaka var flinkere til beins enn alle sammen. Da den hadde trillet en stund, så møtte den en mann.
«God dag, pannekake,» sa mannen.
«Gud signe, mann brann,» sa pannekaka.
«Kjære pannekaka mi, trill ikke så fort, vent litt og la meg få spise deg,» sa mannen.
«Når jeg har gått fra kone krone, bestefar, og sju skrikeunger, så kan jeg vel gå fra deg, mann brann,» sa pannekaka, og trillet og trillet til den møtte en høne.
«God dag, pannekake,» sa høna.
«God dag, høne pøne,» sa pannekaka.
«Kjære pannekaka mi, trill ikke så fort, vent litt og la meg få spise deg,» sa høna.
«Når jeg har gått fra kone krone, bestefar, sju skrikeunger, og mann brann, så kan jeg vel gå fra deg, høne pøne,» sa pannekaka og trillet som et hjul bortover veien. Så møtte den en hane.
«God dag, pannekake,» sa hanen.
«God dag, hane pane,» sa pannekaka.
«Kjære pannekaka mi, trill ikke så fort, vent litt og la meg få spise deg,» sa hanen.
«Når jeg har gått fra kone krone, bestefar, sju skrikeunger, fra mann brann og fra høne pøne, så kan jeg vel gå fra deg, hane pane,» sa pannekaka, og begynte å trille og trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang stund, så møtte den en and.
«God dag, pannekake,» sa anda.
«God dag, ande vande,» sa pannekaka.
«Kjære pannekaka mi, trill ikke så fort, vent litt og la meg få spise deg,» sa anda.
«Når jeg har gått fra kone krone, bestefar, sju skrikeunger, fra mann brann, høne pøne og hane pane, så kan jeg vel gå fra deg, ande vande,» sa pannekaka, og tok til å trille og trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang, lang stund, møtte den en gås.
«God dag, pannekake,» sa gåsa. «God dag, gåse våse,» sa pannekaka.
«Kjære pannekaka mi, trill ikke så fort, men vent litt og la meg få spise deg,» sa gåsa.
«Når jeg har gått fra kone krone, bestefar, sju skrikeunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, og fra ande vande, så kan jeg vel gå fra deg, gåse våse,» sa pannekaka, og trillet av sted igjen.
Da den hadde trillet en lang, lang stund igjen, så møtte den en gasse.
«God dag, pannekake,» sa gassen.
«God dag, gasse vasse,» sa pannekaka.
«Kjære pannekaka mi, trill ikke så fort, vent litt og la meg få spise deg,» sa gassen.
«Når jeg har gått fra kone krone, bestefar, sju skrikeunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, ande vande, og fra gåse våse, så kan jeg vel gå fra deg, gasse vasse,» sa pannekaka, og tok på å trille og trille, det forteste den orket.
Da den hadde trillet en lang, lang stund, så møtte den en gris.
«God dag, pannekake,» sa grisen.
«God dag, gylte grisesylte,» sa pannekaka og begynte å trille og trille, det forteste den orket.
«Nei, vent litt,» sa grisen, «du trenger ikke å ha det så travelt, vi to kan da gå i ro og mak og slå følge over skogen; det skal ikke være helt trygt der,» sa han. Det syntes pannekaka det kunne være noe i, og så gjorde de det. Men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Grisen fløt på flesket, det var ingen sak for den; men pannekaka kunne ikke komme over.
«Sett deg på trynet mitt,» sa grisen, «så skal jeg frakte deg over,» sa han.
Pannekaka gjorde det.
«Nøff-koff!» sa grisen og tok pannekaka i en jafs, og da pannekaka ikke kom lenger, er ikke eventyret lenger heller.
Originaltekst:
Pannekaka
Det var en gang ei kone som hadde sju sultne unger, og dem steikte hun pannekake til. Det var råmelks-kake, den lå i panna og æste seg så tjukk og god, og ungene stod omkring, og gamlefar satt og så på.
«Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten,» sa den ene ungen.
«Å kjære deg,» sa den andre.
«Å kjære, vene deg,» sa den tredje.
«Å kjære, vene, snille deg,» sa den fjerde.
«Å kjære, vakre vene, snille deg,» sa den femte.
«Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg,» sa den sjette.
Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg,» sa den sjuende, og så bad de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille.
«Ja, barna mine, bi nå bare til den vender seg,» sa hun – til jeg får vendt den, skulle hun ha sagt – «så skal De få pannekake alle sammen; se bare hvor tjukk og velnøgd den ligger der.»
Da pannekaka hørte dette, ble den redd, og rett som det var, så vendte den seg av seg sjøl og ville ut av panna; men den falt ned i den igjen på den andre sida, og da den hadde steikt seg litt på den også, så den ble fastere i fisken, spratt den ut på golvet og trilla av sted som et hjul ut gjennom døra og bortetter vegen.
«Hei da!» Kjerringa etter med panna i den ene handa og sleiva i den andre, det forteste hun kunne, og barna etter henne igjen, og gamlefar hinkende etter til slutt.
«Hei, vil du bie! Knip den, ta den, hei da!» skreik de i munnen på hverandre og skulle ta den på spranget og fange den igjen. Men pannekaka trilla og trilla, og rett som det var, var den så langt unna at de ikke kunne se den, for pannekaka var flinkere til beins enn alle sammen. Da den hadde trilla ei stund, så møtte den en mann.
«God dag, pannekake,» sa mannen.
«Gu’ signe, mann brann,» sa pannekaka.
«Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,» sa mannen.
«Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, og sju skrikerunger, så kan jeg vel gå fra deg, mann brann,» sa pannekaka, og trilla og trilla til den møtte ei høne.
«God dag, pannekake,» sa høna.
«God dag, høne pøne,» sa pannekaka.
«Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,» sa høna.
«Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerunger, og mann brann, så kan jeg vel gå fra deg, høne pøne,» sa pannekaka og trilla som et hjul bortetter vegen. Så møtte den en hane.
«God dag, pannekake,» sa hanen.
«God dag, hane pane,» sa pannekaka.
«Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,» sa hanen.
«Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerunger, fra mann brann og fra høne pøne, så kan jeg vel gå fra deg, hane pane,» sa pannekaka, og la til å trille og trille, det forteste den orka. Da den hadde trilla ei lang stund, så møtte den ei and.
«God dag, pannekake,» sa anda.
«God dag, ande vande,» sa pannekaka.
«Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,» sa anda.
«Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne og hane pane, så kan jeg vel gå fra deg, ande vande,» sa pannekaka, og tok til å trille og trille, det forteste den orka. Da den hadde trilla ei lang, lang stund, møtte den ei gås.
«God dag, pannekake,» sa gåsa. «God dag, gåse våse,» sa pannekaka.
«Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, men bi litt og la meg få ete deg,» sa gåsa.
«Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, og fra ande vande, så kan jeg vel gå fra deg, gåse våse,» sa pannekaka, og trilla avsted igjen.
Da den hadde trilla ei lang, lang stund igjen, så møtte den en gasse.
«God dag, pannekake,» sa gassen.
«God dag, gasse vasse,» sa pannekaka.
«Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,» sa gassen.
«Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, ande vande, og fra gåse våse, så kan jeg vel gå fra deg, gasse vasse,» sa pannekaka, og tok på å trille og trille, det forteste den orka.
Da den hadde trilla ei lang, lang stund, så møtte den en gris.
«God dag, pannekake,» sa grisen.
«God dag, gylte grisesylte,» sa pannekaka og la til å trille og trille, det forteste den orka.
«Nei, bi litt,» sa grisen, «du trenger ikke til å bråflyge slik, vi to kan da gå i mak og slå følgje over skogen; det skal ikke være riktig trygt der,» sa han. Det syntes pannekaka det kunne være noe i, og så gjorde de så. Men da de hadde gått ei stund, kom de til en bekk. Grisen flaut på flesket, det var inga sak for den; men pannekaka kunne ikke komme over.
«Sett deg på trynet mitt,» sa grisen, «så skal jeg frakte deg over,» sa han.
Pannekaka gjorde så.
«Nøff-koff!» sa grisen og tok pannekaka i en jafs, og da pannekaka ikke kom lenger, er ikke regla lenger heller.