Det var en gang en kjøpmann som var så rik at han kunne brolegge hele gaten og nesten en liten smug til med sølvpenger; men det gjorde han ikke, han visste annerledes å bruke pengene sine, og ga han ut en skilling, fikk han en daler igjen; sånn en kjøpmann var han – og så døde han.
Sønnen fikk nå alle disse pengene, og han levde lystig, gikk på maskerade hver natt, laget drager av riksdaler-sedler og kastet gullpenger over sjøen i stedet for stein, så kunne pengene lett gå, og det gjorde de; til slutt eide han ikke mer enn fire skilling, og hadde ingen andre klær enn et par tøfler og en gammel slåbrok. Nå brydde ikke vennene hans seg lenger om ham, siden de jo ikke kunne gå på gaten sammen, men en av dem, som var god, sendte ham en gammel koffert og sa:
«Pakk inn!»
Ja, det var nå veldig bra, men han hadde ikke noe å pakke inn, så han satte seg selv i kofferten.
Det var en merkelig koffert. Så snart man trykket på låsen, kunne kofferten fly; det gjorde den, vips fløy den med ham opp gjennom skorsteinen, høyt opp over skyene, lenger og lenger bort; det knakte i bunnen, og han var så forskrekket, for at den skulle gå i stykker, for da hadde han gjort en ganske artig volte! Gudbevares! og så kom han til tyrkernes land. Kofferten gjemte han i skogen, under de visne bladene og gikk så inn til byen; det kunne han godt gjøre, for hos tyrkerne gikk jo alle likesom han i slåbrok og tøfler. Så møtte han en amme med et lite barn.
«Hør du tyrker-amme!» sa han, «hva er det for et stort slott her tett ved byen, vinduene sitter så høyt!»
«Der bor kongens datter!» sa hun, «det er spådd henne at hun skal bli så ulykkelig over en kjæreste, og derfor må ingen komme til henne, uten at kongen og dronningen er med!»
«Takk!» sa kjøpmannssønnen, og så gikk han ut i skogen, satte seg i kofferten sin, fløy opp på taket og krøp inn av vinduet til prinsessen.
Hun lå på sofaen og sov; hun var så deilig at kjøpmannssønnen måtte kysse henne; hun våknet og ble ganske forskrekket, men han sa han var tyrkerguden, som var kommet ned gjennom luften til henne, og det syntes hun godt om.
Så satt de ved siden av hverandre, og han fortalte historier om øynene hennes: De var de deiligste, mørke sjøer, og tankene svømte der som havfruer; og han fortalte om pannen hennes: Den var et snøfjell med de prektigste saler og bilder, og han fortalte om storken som bringer de søte små barna.
Jo, det var noen deilige historier! så fridde han til prinsessen, og hun sa straks ja!
«Men De må komme her på lørdag,» sa hun, «da er kongen og dronningen hos meg til tevann! de vil være meget stolte av at jeg får tyrkerguden, men se til at De kan et riktig deilig eventyr, for det holder foreldrene mine særdeles mye av; min mor vil ha det moralsk og fornemt og min far lystig, så man kan le!»
«Ja, jeg bringer ingen annen brudegave enn et eventyr!» sa han, og så skiltes de, men prinsessen ga ham en sabel som var besatt med gullpenger, og den kunne han særlig bruke.
Nå fløy han bort, kjøpte seg en ny slåbrok og satt så ute i skogen og diktet på et eventyr, det skulle være ferdig til om lørdagen, og det er ikke så lett heller.
Så var han ferdig, og så var det lørdag.
Kongen, dronningen og hele hoffet ventet med tevann hos prinsessen. Han ble så nydelig mottatt!
«Vil De så fortelle et eventyr!» sa dronningen, «et som er dypsindig og belærende!»
«Men som man likevel kan le av!» sa kongen.
«Ja nok!» sa han og fortalte: Det må man nå høre godt etter.
«Det var en gang et knippe fyrstikker, de var så overordentlig stolte av det, fordi de var av høy herkomst; deres stamtre, det vil si det store furutreet de hver var en liten pinne av, hadde vært et stort gammelt tre i skogen. Fyrstikkene lå nå på hyllen mellom et fyrtøy og en gammel jerngryte, og for dem fortalte de om sin ungdom. ‘Ja, da vi var på den grønne gren!’ sa de, ‘da var vi virkelig på en grønn gren! hver morgen og kveld diamant-te, det var duggen, hele dagen hadde vi solskinn, når solen skinte, og alle de små fuglene måtte fortelle oss historier. Vi kunne godt merke at vi også var rike, for løvtrærne var bare kledd på om sommeren, men vår familie hadde råd til grønne klær både sommer og vinter. Men så kom vedhuggerne, det var den store revolusjonen, og vår familie ble splittet ad; stamherren fikk plass som stormast på et prektig skip som kunne seile verden rundt, dersom det ville, de andre grenene kom andre steder, og vi har nå det verv å tenne lyset for den simple mengden; derfor er vi fornemme folk kommet her i kjøkkenet.'»
«Ja, jeg har det nå på en annen måte!» sa jerngryten, som fyrstikkene lå ved siden av. «Helt siden jeg kom ut i verden er jeg skurt og kokt mange ganger! Jeg sørger for det solide og er egentlig talt den første her i huset. Min eneste glede er, slik etter bordet, å ligge ren og pen på hyllen og føre en fornuftig prat med kameratene; men når jeg unntar vannbøtten, som en gang iblant kommer ned i gården, så lever vi alltid innendørs. Vårt eneste nyhetsbud er torvkurven, men den snakker så urolig om regjeringen og folket; ja, forleden var det en gammel potte som av forskrekkelighet over dette falt ned og slo seg i stykker! Den er frisinnet, skal jeg si dere!» – «Nå snakker du for mye!» sa fyrtøyet, og stålet slo til flintsteinen så den gnistret. «Skulle vi nå ikke ha en munter kveld?»
«Ja, la oss snakke om hvem som er mest fornem!» sa fyrstikkene.
«Nei, jeg liker ikke å snakke om meg selv,» sa leirkrukken, «la oss få en kveldsunderholdning! Jeg vil begynne, jeg skal fortelle noe slikt som enhver har opplevd; det kan man så rart sette seg inn i, og det er så fornøyelig: «Ved Østersjøen ved de danske bøkene!»
«Det er en deilig begynnelse!» sa alle tallerkenene, «det blir bestemt en historie jeg liker!»
«Ja, der tilbrakte jeg min ungdom hos en stille familie; møblene ble bonet, gulvet vasket, det kom rene gardiner hver fjortende dag!»
«Hvor De dog forteller interessant!» sa støvkosten. «Man kan straks høre at det er et fruentimmer som forteller; det går noe så renslig gjennom det!»
«Ja, det føler man!» sa vannbøtten, og så gjorde den av glede et lite hopp så det sa klask på gulvet.
Og potten fortsatte å fortelle, og slutten var like så god som begynnelsen.
Alle tallerkenene raslet av glede, og støvkosten tok grønn persille fra sandhullet og bekranset potten, for den visste det ville ergre de andre, og: «Bekranser jeg henne i dag,» tenkte den, «så bekranser hun meg i morgen.»
«Nå vil jeg danse!» sa ildtangen, og danset; ja, Gudbevares, hvor den kunne sette det ene benet i været. Det gamle stolbetrekket borte i kroken revnet ved å se på det! «Må jeg så bli bekranset!» sa ildtangen, og det ble hun.
«Det er dog bare pøbel!» tenkte fyrstikkene.
Nå skulle temaskinen synge, men den var forkjølet, sa den, den kunne ikke uten at den var i kok; men det var av bar fornemhet, den ville ikke synge, unntatt når den sto på bordet inne hos herskapet.
Borte i vinduet satt en gammel pennefjær, som piken pleide å skrive med; det var ikke noe merkverdig ved den, unntatt at den var dyppet altfor dypt i blekkhuset, men derav var den nå stor på det. «Vil temaskinen ikke synge,» sa den, «så kan den la være! Utenfor henger i et bur en nattergal, den kan synge, den har riktignok ikke lært noe, men det vil vi ikke snakke ondt om i kveld!»
«Jeg finner det høyst upassende,» sa tekannen, som var kjøkkensanger og halvsøster til temaskinen, «at en slik fremmed fugl skal høres! Er det patriotisk? Jeg vil la torvkurven dømme!»
«Jeg ergrer meg bare,» sa torvkurven, «jeg ergrer meg så inderlig som noen kan tenke seg! Er det en passende måte å tilbringe kvelden på, ville det ikke være riktigere å sette huset på den rette enden? Enhver skulle da komme på sin plass, og jeg ville styre hele kodillen. Det vil bli noe annet!»
«Ja, la oss lage spektakkel!» sa de alle sammen. I det samme gikk døren opp. Det var tjenestepiken, og så sto de stille, ingen sa et mukk; men det var ikke en potte som ikke visste hva den kunne gjøre, og hvor fornem den var; «ja, hvis jeg hadde villet,» tenkte de, «så skulle det virkelig ha blitt en munter kveld!»
Tjenestepiken tok fyrstikkene, tente ild med dem – Gudbevares, hvor de sprutet og brant i lue.
«Nå kan da enhver,» tenkte de, «se at vi er de første! Hvilken glans vi har! Hvilket lys!» – og så var de brent ut.»
«Det var et deilig eventyr!» sa dronningen, «jeg følte meg så helt i kjøkkenet hos fyrstikkene, ja, nå skal du ha vår datter.»
«Ja visst!» sa kongen, «du skal ha vår datter på mandag!» for nå sa de du til ham, da han skulle være av familien.
Bryllupet var nå bestemt, og kvelden før ble hele byen illuminert; boller og kringler fløy i mengder; gateguttene sto på tærne, ropte hurra og pep i fingrene; det var særdeles praktfullt.
«Ja, jeg får vel også se til å gjøre noe!» tenkte kjøpmannssønnen, og så kjøpte han raketter, kinaputter og alt det fyrverkeri som kunne tenkes, la det i kofferten sin, og fløy så med det opp i luften.
Rusj, hvordan det gikk! og hvordan det smalt.
Alle tyrkerne hoppet i været ved det, så tøflene deres fløy dem om ørene; et slikt luftsyn hadde de aldri sett før. Nå kunne de da forstå at det var tyrkerguden selv som skulle ha prinsessen.
Så snart kjøpmannssønnen igjen med kofferten sin kom ned i skogen, tenkte han: «Jeg vil dog gå inn i byen, for å få høre hvordan det har tatt seg ut!» og det var jo ganske rimelig at han hadde lyst til det.
Nei, hvor folk fortalte! hver eneste en han spurte om det, hadde sett det på sin måte, men deilig hadde det vært for dem alle sammen.
«Jeg så tyrkerguden selv,» sa den ene, «han hadde øyne som skinnende stjerner og et skjegg som skummende vann!»
«Han fløy i en ildkappe,» sa den andre. «De deiligste englebarn tittet frem fra foldene!»
Jo, det var deilige ting han hørte, og dagen etter skulle han ha bryllup.
Nå gikk han tilbake til skogen for å sette seg i kofferten sin – men hvor var den? Kofferten var brent opp. En gnist fra fyrverkeriet var blitt igjen, den hadde tent ild, og kofferten var aske. Han kunne ikke lenger fly, ikke lenger komme til sin brud.
Hun sto hele dagen på taket og ventet, hun venter ennå, men han går verden rundt og forteller eventyr, men de er ikke lenger så lystige som det han fortalte om fyrstikkene.