Det var en mann som hadde tre sønner, hvorav den yngste ble kalt Tosk, og han ble foraktet, ledd av og oversett ved enhver anledning. En dag ønsket den eldste sønnen å gå ut i skogen for å hugge ved, og før han dro, ga moren ham en deilig pannekake og en flaske vin, så han ikke skulle lide av sult eller tørst. Da han kom inn i skogen, møtte han en liten gammel grå mann som ønsket ham god dag og sa: «Gi meg et stykke av kaken din og la meg få en slurk av vinen din; jeg er så sulten og tørst.» Men den kloke gutten svarte: «Gi deg kaken min og vinen min? Jeg har ikke noe; gå din vei.» Og han lot den lille mannen stå igjen og gikk videre. Så begynte han å hugge et tre, men han hadde ikke holdt på lenge før han slo feil, og øksen traff ham i armen, så han måtte dra hjem og få den bandasjert. Slik gikk det med den lille grå mannen…
Senere gikk den andre sønnen ut i skogen, og moren ga ham, som den eldste, en pannekake og en flaske vin. Den lille gamle grå mannen møtte også ham og ba om litt kake og en slurk vin. Men den andre sønnen svarte rett ut: «Det jeg gir deg, mister jeg selv, så gå din vei.» Og han lot den lille mannen stå igjen og gikk videre. Straffen fulgte; mens han hugget løs på treet, traff han seg selv i beinet så hardt at han måtte bæres hjem…
Da sa Tosk: «Far, la meg få gå ut i skogen og hugge ved en gang.» Faren svarte: «Brødrene dine har skadet seg ved å gjøre det; la det være, du forstår deg ikke på det.» Men Tosk ba så lenge at faren til slutt sa: «Ja vel, gå da; du lærer bare av erfaring.» Moren ga ham en kake (den var bare laget av vann og bakt i asken) og en flaske sur øl. Da han kom inn i skogen, møtte han den lille gamle grå mannen, som hilste ham og sa: «Gi meg et stykke av kaken din og en slurk fra flasken din; jeg er så sulten og tørst.» Og Tosk svarte: «Jeg har bare en mel-og-vann-kake og sur øl, men hvis det er godt nok for deg, så la oss sette oss ned sammen og spise.» Da de satte seg, ble kaken hans til en rik pannekake, og den sure ølen ble til god vin. Så spiste og drakk de, og etterpå sa den lille mannen: «Siden du har et så godt hjerte og deler villig med deg, skal jeg gi deg lykke. Der borte står et gammelt tre; hugg det ned, og ved røttene vil du finne noe.» Og så forsvant den lille mannen…
Tosk gikk dit og hugget løs på treet, og da det falt, så han, sittende blant røttene, en gås med fjær av rent gull. Han løftet den opp og tok den med seg til et vertshus hvor han hadde tenkt å overnatte. Vertshuseieren hadde tre døtre som, da de så gåsen, ble nysgjerrige på hva slags underlig fugl det var, og de begynte å lengte etter en av de gyldne fjærene. Den eldste tenkte: «Jeg venter på en god anledning, så napper jeg ut en fjær til meg selv.» Da Tosk var ute, grep hun gåsen i vingen – men der måtte hånden hennes bli, fastklemt. Snart kom den andre søsteren med samme tanke, men knapt hadde hun tatt på søsteren, før hun også satt fast. Til slutt kom den tredje med samme hensikt; de andre ropte: «Hold deg unna! For Guds skyld, hold deg unna!» Men hun skjønte ikke hvorfor hun skulle holde seg unna, og tenkte: «Hvis de gjør det, hvorfor ikke jeg?» og gikk bort til dem. Da hun nådde søstrene sine, satt hun også fast, hengende på dem. Og slik måtte de bli hele natten…
Neste morgen tok Tosk gåsen under armen og gikk sin vei, uten å bry seg om de tre jentene som hang fast. De måtte løpe etter ham, til høyre og venstre, hvor enn han gikk. Midt ute på markene møtte de presten, som da han så følget, sa: «Skam dere, jenter, som løper etter en ung kar over markene på denne måten,» og straks grep han den yngste i hånden for å dra henne bort, men knapt hadde han tatt på henne før han også måtte løpe etter dem. Ikke lenge etter kom klokkeren forbi, og da han så den respekterte presten følge etter de tre jentene, ropte han: «Hei, Deres Høyhet, hvor skal du så fort? Du glemmer at vi har en dåp i dag,» og han grep presten i kappen; men straks måtte han også følge etter. Da de fem trasket av gårde, én etter én, kom to bønder fra åkeren, og presten ropte til dem og ba dem komme og sette ham og klokkeren fri, men knapt hadde de tatt på klokkeren før de også måtte følge etter; nå var det sju som fulgte etter Tosk og gåsen…
Etter hvert kom de til en by hvor en konge regjerte, som hadde en eneste datter som var så alvorlig at ingen kunne få henne til å le; derfor hadde kongen kunngjort at den som fikk henne til å le, skulle få henne til ekte. Tosk, da han hørte dette, gikk med gåsen og hele følget sitt inn til kongens datter, og så snart hun så de sju som fulgte etter, én etter én, brast hun ut i latter og kunne knapt stoppe igjen…
Slik vant Tosk retten til å gifte seg med henne; men kongen likte ham ikke som svigersønn og satte alle slags betingelser, og sa at han først måtte komme med en mann som kunne drikke opp en hel vinkjeller. Tosk tenkte at den lille grå mannen kunne hjelpe ham, og gikk ut i skogen, og der, på samme sted som han hadde felt treet, satt en mann med et svært bedrøvet ansikt. Tosk spurte hva som var i veien, og han svarte: «Jeg har en slik tørst som jeg ikke kan slukke; kaldt vann passer meg ikke; jeg har riktignok drukket opp et helt vintønne, men hva hjelper det?» Da sa Tosk: «Jeg kan hjelpe deg; bli med meg, så skal du få nok.» Han tok ham rett til kongens vinkjeller, og mannen satte seg foran de store fatene og drakk og drakk, og før dagen var omme hadde han drukket opp hele kjelleren…
Tosk ba igjen om bruden, men kongen ble irritert over at en simpel gutt, som alle kalte Tosk, skulle få datteren, og stilte nye krav. Han skulle finne en mann som kunne spise opp et fjell av brød. Tosk nølte ikke lenge, men løp raskt ut i skogen, og der på samme sted satt en mann som hadde spent et belte rundt seg, med et sørgmodig ansikt, og sa: «Jeg har spist et helt bakeri fullt av rundstykker, men hva hjelper det når man er så sulten? Jeg må spenne meg sammen for ikke å dø av sult.» Tosk ble glad og sa: «Reis deg fort, og bli med meg, så skal du få nok å spise.» Han tok ham til kongens gårdsplass, hvor alt melet i riket var samlet og bakt til et fjell av brød. Mannen fra skogen satte seg foran det og spiste så raskt han kunne, og på én dag var hele fjellet borte. Så ba Tosk om bruden for tredje gang. Kongen fant enda en unnskyldning og sa at han måtte skaffe et skip som kunne seile både på land og vann. «Så snart du kommer seilende med det, skal du få datteren min til kone.» Tosk gikk rett ut i skogen, og der satt den lille gamle grå mannen som han hadde delt kaken med, og han sa: «Jeg har spist for deg, og jeg har drukket for deg, jeg skal også gi deg skipet; og alt fordi du var snill mot meg først.» Så ga han ham skipet som kunne seile på land og vann, og da kongen så det, skjønte han at han ikke lenger kunne nekte ham datteren…
Bryllupet ble straks feiret, og da kongen døde, fikk Tosk riket og levde lenge og lykkelig med sin kone.
